Hvem har ikke hatt mest lyst til å gå i hi når problema tårner seg opp og skuldrene ikke makter bære børene lenger? Hvem har ikke hatt lyst til å melde seg ut, melde pass, eller si "hull i hatten" som vi gjorde som barn da vil spilte kort. Det betydde: Jeg har ingenting å bidra med. La spillet gå videre.
Så leser jeg boka: Vekk meg når det er over, og forstår at det er noen som har bedre grunn til å be seg fritatt fra virkeligheten enn de fleste.
Live Landmark har skrevet boka. Ja, hun heter Live. Det dvelte jeg ved hele tiden mens jeg leste. Live er i live. Så flott! Hun har kjempet for livet, hun har sluppet oss inn i livet og nå skriver hun om veien inn igjen i livet og inntekten av boka skal gi liv til andre ved hjelp av Leger uten grenser. Hurra for Live og livet!
Live tar oss med inn i hverdagen og vi blir kjent med følelser, tanker, smerter, familie og venner. Av og til mens jeg leser, tenker jeg at jeg ikke ønsker å komme så nær. Men nå, noen dager etter at jeg la boka fra meg, er det hovedinntrykket som sitter igjen. Informasjonen om familien er borte, det er situasjonen, utfordringene, lyset og mørke som står igjen. Da har hun vel lykkes i å finne balansen mellom privatliv og nødvendig informasjon for at vi skal forstå, tenker jeg.
Boka forteller om en snirklete vei fra håpløshet til håp, fra smerter til hvile, fra isolasjon til fellesskap, fra oppgitthet til framtidstro. Det er en bok som bare kan skrives etterpå… I det ligger også håpet. Da finnes det kanskje et etterpå for flere, - for det finnes fremdeles mange som er i det mørket Live beskriver, - av ulike grunner.
Det er så mange sitat jeg kunne trukket fram, sitat som jeg kjenner sannheten i. Som f.eks det hun skriver om at smerten er for så vidt til å holde ut, det som er skremmende er at den aldri holder opp, det kommer ingen pause.
Andre leser boka og finner nok andre uttrykk som gir gjenkjenning.
Jeg åpnet boka med litt ulike følelser og forventninger. Skulle jeg orke komme så nær andres diffuse smerter, med fare for å bli forvirret og frustrert? Og etter noen år med gjentatte sykehusopphold: skulle jeg tørre å nærme meg sårbarheten igjen, hos andre og hos meg selv?
Jeg tok mot til meg og vågde. Det kostet litt. For du må tenke (og føle) mens du leser. Men du har godt av det.
Nå når boka er lukket og lest, tenker jeg at det som står tydeligst for øyene mine, er en kvinne som er sterk og fremadstormende. Hun velger det viktigste blant det viktige. Så detter verden sammen. Hun gjenvinner helse og balanse, men er blitt en annen. Måtte hun få formidle menneskeverdet som aldri er avhengig av prestasjoner eller rangering i sosiale sammenhenger gjennom sin fortelling. Og måtte hun få formidle håpet til dem som lever i håpløshet.
Takk for boka, Live!
Live Landmark
"Vekk meg når det er over, diagnose ME"
Kagge forlag, Oslo 2009. ASBN 978-82-489-0875-3
Inntekten av salget går til leger uten grenser.
Anbefalingen av boka "Vekk meg når det er over" har en selvsagt plass på en blogg som bærer tittelen: Ut av uføre(t)
Les også anmeldelsen til St Marthinsen: http://blogg.aftenposten.no/marthinsen/2011/05/30/a-finne-balansen-om-me-live-landmark-og-helsevesen/#comment-1685
Lagt til 3.juni.
Da jeg skrev denne bokanmeldingen, visste jeg ikke at boka på mange måter settes i sammnheng med en løpende debatt om Lightening Process. Den metoden kjenner jeg ikke til, annet enn fra enkelte avisoppslag. Boka leste jeg som en "melding " fra den laaange sykdomsperioden og fortvilelsen og isolasjonen som det førte med seg. Der var det mye gjenkjenning for meg, og sikkert for andre.
Når det gjelder debatten om LP, kan jeg ikke ta del i den uten å vite mer. Men jeg ser at det i alle fall dreier seg om kommunikasjon og ærlig markedsføring.
Mer om debatten og av debatten, finner du på:
http://mariasmetode.wordpress.com/2011/05/31/marias-manual/
Lagt til 5.juni:
Det er også på sin plass å vise til forfatteren Live Landmarks, blogg:
Livelandmark.no
Måtte meningsutvekslingen videre fremover bli en dialog som kan tjene de som bærer tunge byrder!
Hallo fra Mormor.
SvarSlettDen boken tror jeg at jeg må lese.
Takk for tipset.
Ha en fin dag :-)
Hei, jeg ser at du har "dementert" denne anmeldelsen litt i kommentarfeltet til Mariasmetode.
SvarSlettDu skriver også at du er uerfaren i sosiale medier, og jeg tillater meg derfor å gi deg et lite råd her:
I bloggverdenen skjer det jo innimellom at man kan få et annet perspektiv på ting etterhvert. Dette kan man gjøre eventuelle fremtidige lesere oppmerksom på med å oppdatere den opprinnelige bloggposten med noen ord om at du ikke tenker det samme om saken pr i dag. Den oppdaterte "ekstrateksten" merkes da gjerne i kursiv og med informasjon om at det er en oppdatering.
For selv om du sikkert tenker på denne posten som et tilbakelagt stadium allerede, så ligger den jo på nett, og det kan i mange år fremover være folk som tilfeldigvis via søkemotorer eller annet ramler innom akkurat denne posten uten å få med seg helheten. Det hadde derfor vært relevant at du over eller under den opprinnelige teksten la inn en oppdatering med noe av det samme som du skrev hos Maria.
Dette er et klokt råd. Takker!
SvarSlettVi tenker nok ofte at gjort er gjort og spist er spist, selv om andre kanskje oppdager gamle tekster og tror det er siste ord i saken.
En lun og ærlig historie om å møte veggen og kjempe seg gjennom en vanskelig tid. Jeg fant derimot ingenting om ME, og anbefaler den ikke som en bok om denne diagnosen.
SvarSlettTakk for interessant kommentar. Som du ser av mine tilleggsavsnitt, så har jeg samme oppleving som deg. Jeg var ikke en gang kjent med ME-debatten da jeg skrev første delen av bloggposten. jeg synes det var mye til ettertanke i boka uten å ta ME-debatten.
Slett