Det handlar ikkje om kva dei eldre kostar oss

"Ikkje snakk om pengar når det gjeld våre gamle. Dei må ikkje oppleva seg som ein utgiftspost!"

Nei, me skal ikkje sjå på eldre som ein utgiftspost, men det inneber ikkje at politikarar kan la vera å planleggja og tilretteleggja eldreomsorga utifrå kva øknonomi kommunen har og vil ha i framtida.

Er ikkje dette ei sjølmotseiing?

I vår familie har me fire born. Då dei var små måtte me heile tida rekna på kva me kunne gi dei av tilbod, til kvardag og i feriar. Me vurderte kva mat me kunne kjøpa inn, og kva klede me kunne ta oss råd til å bruka.

Me tenkte aldri på kva ungane "kosta oss". Dei var ingen utgiftspost. Me gjorde berre det me kunne for å ha ei sunn hushaldning, slik at både kvardagen og framtida trygg.

Slik er det også med eldreomsorga, slik eg ser det. 

Ngikhona - Eg er her.

Etter alle dei treffa det har vore på innlegget Sawubona - å bli sett her på bloggen, er det grunn til å tru at den fine helsinga er begynt å breia om seg i landet vårt. Det er då på tide å læra kva ein svarer når ein blir møtt med:

Sawubona - Eg ser deg!

Då er svaret:
Ngikhona - Eg er her.

Dette lærte eg då eg kom over websida: africaknows

Å vera til stades.
Ordet Sawubona har rikdom og fylde i seg. Det har også Ngikhona.
Kor mange gonger snakkar me ikkje til folk, og opplever at dei ikkje høyrer etter. Og i den digitale tidsalderen, med augo festa på ein skjerm mens andre trur øyro er ledige, svarer me: ehe.., hm.., ja, nei.., så det høyrest ut som om me er med i samtalen. Og av og til er me jo det. Men ikkje alltid. Ein gong eg var barnevakt for ein stor barneflokk, maste den minste til alle tider. Eg gjekk lei, og til slutt sa minstejenta:
- Høyr på meg! Høyr på meg med augo dine!

- Ngikhona, burde eg svart då.
- Eg er her, - for deg. No høyrer eg på deg.

Meir frå africaknows:
The Zulu greeting, “Sawubona” means “I see you” and the response “Ngikhona” means “I am here”.
I love the depth of meaning that African languages carry.  Inherent in the Zulu greeting and in the grateful response, is the sense that until you saw me, I didn’t exist. By recognizing me, you brought me into existence. A Zulu folk saying clarifies this, “Umuntu ngumuntu nagabantu“, meaning “A person is a person because of other people”
We are liberated by our connections to our community and when they truly see us, they offer a mirror to our inner selves that allows us to freely connect.
In my language “Boki” from Cross Rivers State Nigeria, our greetings are always active, so if I see you sitting I will say “Aa Que?” meaning “You are sitting?” and you’re response would be “Me’en Que!“…”I’m sitting!”
Our language makes us a very definite people, we like to live in present time and define our state of being at each encounter.

Les meir om temaet Sawubona - å bli sett

Alle skal med!

Svanene har forstått det:

Alle skal med!

Blir det for strevsamt for ein liten kropp,

får ein den trygge og lune plassen på ryggen.

Slik skal det norske helsevesenet vera for den som treng det!

*

Då eg spurte om me må kjøpa oss fram i køen på bloggen og på Twitter i går, var det tydeleg at mange ikkje er trygge på at sikringsnettet i det offentlege helsevesenet held i farmtida,

Fleire svanebilete finn du på: Galleri Nauthydlaren

En hånd å holde i – når Alzheimer tar taket

Med jevne mellomrom er jeg inne på Facebook og leser det Odvar Omland skriver om hverdagen etter at kona fikk Alzheimer. Det gir innblikk i en annerledes verden, og i et sterkt samhold som trosser sykdom. Odvar er sommerens gjest på bloggen min.

Etter 65 år står stolen ved frokostbordet tom - ja også en tom seng. Når det kjæreste en har ikke er der lenger, er vegger borte. Demenssykdommen førte henne til et kompetansesenter, nemlig Solgården sykehjem. Jeg er dypt takknemlig for at varme og kjærlige hender nå hegner om henne. Om alle eldre som trenger det, kunne få lignende opphold, da først vil eldrerådslederen bli tilfreds. På vegne av pårørende og pleietrengende.

Familiesituasjonen ble snudd på hodet etter at min kjære ble syk. Jeg trodde jeg skulle klare å være husmor og hjelpepleier 24 timer i døgnet. Men alzheimersykdommen ble for sterk for meg. Måtte strekke våpen.

Annerledes felleskap.

Odvar har funnet ut hvordan han og kona fremdeles kan ha gode opplevelser sammen:

Ved utgangen fra sykehjemmet ligger det svarte teppe. Når kona ser det setter hun opp et vakkert smil, for da vet hun at bilen venter utenfor. Og bilturene elsker hun. Jeg må holde henne i hånden nesten hele tiden. Når jeg av og til spør om vi skal gjøre det og det, sier hun: Det bestemmer du, bare jeg får holde i handa di.

Og det hun opplever under våre turer gir vanligvis begeistret uttrykk for. "Der, se de flotte hestene! Se, der er kirken!". En gang i uken prøver vi å ta bilturen langs den vidunderlige Tyrifjorden og mot Hønefoss. Ved en kafeteria spiser vi rømmegrøt ved et rundt bord tett ved peis og med utsikt til fjorden, nærmere bestemt den idylliske Steinfjorden. Selv om hun glemmer hva hun er med på, betyr øyeblikket temmelig mye for henne, såvidt jeg kan forstå.

Opprettholde hjemmets sysler

Å oppleve at kona mi skulle forlate hjemmet gjorde vondt helt til hjerterota. Men det var nok det beste for henne å få kjærlige hender til å ta seg av henne med betryggende omsorg fra sykehjemslege og pleierne. Selvsagt er det blitt noe stusselig å være alene etter ca. 65 år med tom seng og tom sto, MEN JEG BESTEMTE MEG FOR Å OPRETTEHOLDE HJEMMETS SYSLER ALENE. Ved hjelp av min himmelske venn og frelser. At det likevel blir vemodige stunder er ikke til å underslå.
DET ER FAKTISK BLITT EN SPORT Å LAGE MAT OG FÅ HJEMMET TIL Å FUNGERE.

Jeg kan heller ikke fullrose mine naboer og venner. Facebook er også blitt en kjær venn. 

Kort rapport 10 dager etter at hun kom på sykehjem:

I skrivende stund sitter jeg og feirer første juledag alene og drikker kirkekaffe etter en fin gudstjenste med full kirke i Asker. Å bli møtt med varme klemmer ved inngangen, er en god start på Gudstjenestefellesskap. Og ord i toner og preken fikk en god klang. Juletreet og døpefonten minte om Jesus fødsel, og en altertavle som satt en i "hellig stemning", med framstilling av nattverden, Jesus på korset, oppstandelsen og himmelfarten. Og toppen av det hele var å få anledning til og knele ved nattbordet. Ensom da? Å nei!

Ved min tillagede kirkekaffe etterpå følte jeg meg heller ikke alene. Min kone og Jesus "føltes" å være til stede. Nå vil kanskje noen si at jeg er "overdrevent overspent". Det får våge seg. Uansett opplevde jeg og opplever å være begunstiget midt i "en somheten". Med ønske om å fortsette vårt kjære hjems praksis som tidligere.

En utfordring til politikerne
Men tilbake til sykehjemsoppholdet til min kjære. Dessverre er det nok for få hender til å sørge for meningsfullt aktivitet for den enkelte pasient. Det har gjort at det jeg lengter etter er en masse frivillige hender i institusjonene. Jeg skulle ønske at en hver politiker i dette landet tok seg en kort jobb på en institusjon eller i hjemmehjelpen for virkelig å forstå hva eldreomsorgen trenger.

Ikke alle dager er like.

En god dag:
I pinsen hadde vi en lang tur til hennes barndomshjem i Telemark med besøk på kirkegård, hennes tidl. hjem. Hun opplevde dette fantastisk. Hun fortalte om naboene og navnene på dem. Pekte på husene. Etterpå kjørte vi til Sauherad hvor vi har bodd 10 år i førstningen av ekteskapet. I den tiden hadde vi to ektepar som god venner og har hatt det siden, men mennene er døde. Vi traff begge enkene, gjensynsglede . En kjærlig kopp kaffe med noe attåt hørte med.

En vemodig dag:
I kveld klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Tankene gikk til min kjære, som i dag satt på sykehjemmet og gjorde noen enkle arbeidsoppgaver som hun var satt til. Misforstå meg ikke. Det er forbindelse ikke la være å se for meg den sterke kvinnen, en aktet lærer og god husmor som også var glad i hagen. Et rivjern til å arbeide. Og nå? Det er vemodig å leve med denne forandringen.

Takk til Odvar som deler med oss og gjør oss klokere, - og varmere.

Siste nytt om forskning på sykdommen:
Nye funn gir håp om behandling