onsdag 27. april 2011

Postoperativ demens - den lange vegen tilbake etter operasjonar

29.01.21013: Så skjedde det igjen. Eg skulle finna ut kor eg hadde det frå at departementet tilrådde  at skular ikkje bør ha meir enn 450 elevar. Eg søkte og søkte, men fekk ikkje heilt tak i bakgrunnsmaterialet. Til eg fann NOU 1995. Då eg såg årstalet, begynte det å demra: Då var eg statssekretær i KUF. Vegen var kort til Ot.prop og Stortingets innstilling.

NOU'en konkluderte med ikkje å leggja inn ei maxgrense. Departementet gjorde det likevel. Stortinget vedtok det. Og departementet sin penn var det eg som hadde i handa då det blei gjort.

Kjekt å få tak i fakta i saka, men skummelt å ha gløymt det.
Eg som trudde eg var ferdig med alt som var av konsekvensar etter mykje narkose, at det var noko eg strevde meir med då eg skreiv dette:

April 2011:
Å liggja på ryggen og glo i taket er greitt når det er det einaste du maktar. Men når det kjem betre dagar, kunne det vera fint å sjå fjernsyn, lesa ei avis, ja, til og med ei bok og 100 kunne det bli tid til med lang rek.tid framføre seg.

Men så kjem overraskinga. Dagsrevyen startar, men ikkje før er overskrifta for neste nyhet lesen, og dei første opplysningane er gitt, så har eg gløymt kva saka handlar om. Ei bok vil kan henda fungera betre; då styrer eg tempoet sjølv. Men nei, etter første kapittel må eg starta på ny. Kven var no han der Kristoffer og kor kom flyet inn i biletet?

Smertene tar sikkert kreftene. Det blir sikkert betre, tenkjer eg. Og det blir det, men det tar tid, uendeleg lang tid.

Først no, nærare 6 år etter siste operasjonen kan eg seia at konsentrasjonen og minnet fungerer tilnærma lik normalt.

Eg er blitt utfordra til å skriva ned korleis vegen tilbake var. Truleg har eg hatt postoperativ demens. Eg finn ikkje mykje eg kan lesa om denne tilstanden, men ein lege i Tyskland førebudde meg på at dette kunne henda, og her ein dag då eg fylgte ein eldre demenspasient i eit fjernsynprogram, gjekk det for fulle opp for meg, at eg har gått den vegen han gjekk, eit stykke på veg, men eg har vore så heldig at det gjekk ein  veg tilbake.

Svingturen innom denne tilstanden handla om afasi, trøytte tankar, problem med planlegging, "usosial" handle-og tenkjemåte og mykje meir.

Er dette nok som det kan vera interessant å samla mellom to permar?

Og er det nokon som kjenner til postoperativ demens? Har det eit anna namn?
Er det nokon andre "der ute" som har opplevd liknande?

Hjernetrim og hjerneføde mot hjernedvale

torsdag 21. april 2011

Vend andletet mot sola!

Vend andletet mot sola
så fell skuggane bak deg!

Skuggane er der like fullt

Teiknar du eit menneske
utan å ta med skuggen
vil det bli hengande i lause lufta
Om det er på veg oppover eller nedover,
veit me ikkje.
Men me veit at det ikkje har bakkekontakt.

Liker du ikkje skugge,
får du velja deg mørkret

Der sola skin,
er det skuggar.

Og eg vender andletet mot sola …

mandag 18. april 2011

828 minus 1 - ein stor liten skilnad

828 uføre i kommunen eg bur i
6,3 % av innbyggjarane.
Kjem eg meg ut av uføre(t) i løpet av året,
er det ein mindre:
827 -
det ser ikkje mykje annleis ut enn 828,
dei 6,3 prosentane skrik like mykje i mot meg.
Det utgjer ikkje den store skilnaden
for samfunnøkonomien
for sysselsettinga
for arbeidsmoralen

Kjem eg meg ut av uføre(t) i løpet av året,
vil det utgjera den store skilnaden
for meistring
for deltaking

for redsla for
at helsa sviktar
og eg ikkje strekk til
- nok ein gong!

søndag 17. april 2011

"Saras nøkkel" - nøkkel til innleving og innsikt

Det stod om livet      
      det eine gjekk tapt
      det andre blei vunne.
Det stod om lojalitet
      den eine heldt ut
      den andre svikta
Det stod om nestekjærleik
      den ein fulgte ordre frå verdsmakta
      den andre fulgte samvitet
Det stod om vilje til å vita
      den eine ville gløyma
      den andre henta fram det smertefulle.

Bokmelding av "Saras nøkkel" Tatiana de Rosnay
BAZAR 2010

torsdag 14. april 2011

Umennesket - ein smakebit av raselære

Boka "Saras nøkkel" av Tatiana de Rosnay" var på New York Times bestselgerliste i over 100 uke, og inntok også Norge. Det er bra! For den har en lekse å lære oss. Menneskeverdet kan reduseres. Mennesker kan velges ut, tas bort. Og det kan gjøres av tilsynelatende vanlige medmennesker, som ikke en gang står på utrydderens side. Vi blir rystet over å se at det er fransk politi som kjører vekk jødene når "Saras nøkkel" kommer på filmlerretet. Og så prøver vi å glemme at det samme skjedde i Norge. Også i vårt land var det "gode nordmenn", norsk politi,som var med å deportere de første jødene.

Hvordan kan det skje? Ved at vi lærer at det som er annerledes er farlig, det er en trussel. Og setter vi navn på trusselen, er prosessen i gang. 


Norske skolebarn skulle formes til å tenke slike tanker under krigen. Her er noe av det de skulle lese og lære:

"Slik som natten er motsatt dagen, som lys og skygge evig er fiender - slik er den største fiende for mennesket, som hersker over jorden, mennesket selv.
Umennesket - denne biologisk tilsynelatende fullstendig likedannede skapning men hender og føtter og med en slags hjerne, men øyne og munn, er likevel en helt annen, et fryktelig kreatur, der bare en antydning til menneske, med menneskelignende ansiktstrekk - åndelig, sjelelig likevel laverestående enn ethvert dyr. I det indre av dette vesen er det et grusomt kaos av ville, uhemmede lidenskaper: navnløs ødeleggelseslyst, primitivt begjær, den mest utilhyllede simpelhet.
Umennesket - Ingenting annet!
For alt det som har menneskeansikt er ikke likt. - Ve den som glemmer det!"
Dette budskapet skulle innprentes norsk skoleungdom under krigen. I heftet "Umennesket" beskrives motstanderen, jøden og bolsjeviken, på denne måten. Heinrich Himmler (1935) blir også sitert for å gi budskapet tyngde:

"Så lenge det fins mennesker på jorden, kommer kampen mellom mennesker og umennesker til å være en historisk regel. Så langt vi kan se tilbake er jødenes kamp mot folkene en del av livets naturlige gang på vår planet. Man kan rolig komme til den overbevisning, at denne striden på liv og død er likeså mye naturlov som pestbasillenes kamp mot det sunde legeme."

Heftet til bruk i skolen ble funnet på loftet på en gammel skole lenge etter krigen. De fleste eksemplarene ble brent. Lærerne nektet å bruke dem. Hurra for lærerne!

Heftet er litt større enn A 4 - format. Etter forordet følger oppslag etter oppslag med svarte, skitne, syke jøder og russere på den ene siden, satt opp mot friske, sunne representanter for den ariske rase på den andre siden. Den norske bondejenta med bunad er også med.

Bilde og tekst gjør jobben sin. Tanken bøyes mot å tenke de mest utenkelige tanker: noen av oss, selv om de ser ut som mennesker; de er likevel umennesker "laverestående enn ethvert dyr". Samtidig lokkes det fram andre tanker, som heldigvis det norske samfunn og skole har læret meg:
"Hva er da et menneske siden du kommer det i hu, et menneskebarn at du ser til det. Du gjorde han lite ringere enn Gud…" (Salme 8)

Det er med en viss skjelving i kne at disse linjer skrives. Kan noen bruke dem i dag? Mot menneskeheten? Ved å angripe grupper av mennesker i dag? Men på den andre siden: Tar vi ikke fram grunnlaget for det som førte til at tusenvis av mennesker var med på å gjennomføre massedrapene, vil vi kanskje glemme det som skjedde, glemme det fordi vi tror at vi selv aldri kunne ha vært med på det. Da undervurderer vi hvilken betydning det har at vi bygger våre tanker på et menneskesyn og at det ikke er likegyldig hvordan dette synet er.


Mer tekst fra heftet Umennesket:
"Hva denne jord har av store verker, tanker og kunster - mennesket har tenkt det ut, skapt det og fullendt det; det tenkte og oppfant, for det fantes det bare ett mål: å arbeide seg opp til en høyere tilværelse, å forme det uoppnåelige, å erstatte det utilstrekkelige med noe bedre.
Slik vokste kulturen.
Slik ble plogen, verktøyet og huset til.
Slik ble mennesket et samfunnsmenneske, slik ble familier, folk og stater til. Mennesket vokste seg stort og sterkt. Det steg langt opp over alle andre levende vesener.
Slik ble det den første, nest etter Gud!
Men umennesket levde også. Det hatet menneskets verk. Det raste imot det, hemmelig som en tyv, åpenlyst som baktaler - som morder. Det rotte seg ammen med sine likemenn.
Det ene bestet ropte til det andre.-
Aldri levde umennesket i fred, aldri slo det seg til ro. For det følte seg vel i halvmørket, kaoset. Det skydde lyset fra det kulturelle fremskritt. Til livsunderhold behøvde det sumpen, helvete, men ikke solen.
Og denne umenneskers underverden fant sin fører: den evige jøde!
Han forstod dem, visste hva de ville. Han oppegget deres mest nedrige lyster og begjær, han lot redslene komme over menneskeheten."
… Så følge en gjennomgang av historiske hendelser som skal underbygge påstandene, før teksten avsluttes med:
"I dag heter legemliggjørelsen av denne ødeleggelseslyst - bolsjevisme! Men denne bolsjevismen er ingen tilfeldig forbigående ide. Den er intet produkt av vårt id! Den er heller ingen nyhet innen rammen av menneskehetens historie. Den er så gammel som jøden selv. Dens forkjempere heter Lenin - Stalin."

Selger 329: Det er så vondt å bli oversett.

Selger 329 - selger av bladet = Oslo, er hovedperson i filmen med navnet "Selger 329"  som hadde premiere på Filmens Hus i Oslo i dag 13.april. "Selger 329" har et navn: Knut Olav Brurud-Johannessen.

Kongen takket ja til å være på premieren, og dronninga ba seg selv med. Honnør for det! Som takk fikk hun klem på begge kinn av hovedpersonen.

Slik oppmerksomhet er ikke hverdagskost for Brurud - Johannessen. Til Vårt Land sier han: Det er så vondt å bli oversett. Tenk om flere kunne si hei tilbake når jeg hilser.

Hvorfor er det så vanskelig å si hei når han hilser, tenker jeg, vel tilbake i stua etter en dagstur til Oslo der jeg så selgerne. Er selgerne en trussel? Unngår vi blikket for å slippe å kjøpe bladet? Eller er det en slags forlegenhet som får mange til å snu seg bort - et ønske om ikke å se hverdagen til selgeren? Eller er det det fremmede som skremmer oss, det som er annerledes?

På hjemturen leste jeg "Saras nøkel" av Tatiana de Rosnay. Fransk politi var med på å deportere tusenvis av jøder i Frankrike under krigen. I ettertid legges all skyld på nazistene. Når de ble spurt hvordan de kunne laste barn og mødre inn i kuvogner og sende dem vekk, bare fordi de var jøder, svarte de at det var på ordre fra tyskerne. Men hvordan kunne det franske politiet og naboene la det skje? Jo, de mente at jødene var annerledes. Det endte fryktelig galt.

Er de så annerledes de som selger  = Oslo? Les:  Kven er dei narkomane?

Flere innlegg om å bli sett: Se under siden: Sawubona

mandag 11. april 2011

Kven er "dei narkomane"?



"Dei narkomane har øydelagt liva sine".
Kven har ikkje svært så klare oppfatningar av kven som er blitt narkomane og ikkje minst kvifor dei er blitt det. Men om me ser nokre år fram i tid og ser kven som er avhengige av narkotiske stoff, vil me truleg få nokre overraskingar.

Livet har lært meg at eg kunne ha blitt ein av dei, og fordi eg har oppdaga det, vonar eg at eg kan unngå å bli det.

I ein episode av Puls for noko tid sidan møtte med to menn og ei kvinne som gjekk på metadon. Bakgrunnen deira blei ein vekkar for meg. Den eine kvinna var vel etablert. Ho tok ein operasjon og starta med smertelindring med tablettar etterpå. Den eine mannen hadde vore på landslaget i turn. Etter ein kneskade var han også over på smertestillande medisin.

Så langt er det svært så mange av oss som har gått same vegen. Så fortalde desse to korleis smertene og situasjonen gjorde at dei trengte medisin i lang tid, og korleis dei ikkje makta å trappa ned. Så enda dei med å bli avhengige først av medisinen legen hadde skrive ut, seinare sterkare stoff.

Etter tre operasjonar var eg på føtene att og sat i eit styremøte. Ein mann eg har stor respekt for, bøygde seg over bordet til meg og kviskra: - Nyttar du smertestillande? - Ja, av og til, svara eg som sant var. - Det gjorde eg og, sa han. - Eg måtte på avvenning. No går det bra.

På plass på jobb att i administrasjonen på eit sjukehus, med mange legar rundt meg i kvardagen, fekk eg eit forsiktig spørsmål: - Må du ta smertestillande for å klara arbeidsdagen her? Svaret var det same: - Ja, av og til. Blikket eg då fekk og den litt alvorlege kommentaren gjorde inntrykk: - Det er ikkje meininga å ta slike tablettar som du har for å gå på jobb. Det er for å få betre livskvalitet.

Eg er ute av faresona, trur eg. Men eg har fått meg ein støkk i livet. Derfor har eg eit ynskje om å signalisera til andre at dette er leik med elden. Samstundes vil eg ikkje klandra dei som gav meg reseptane. Eg fekk ingen dårlege råd. Eg ynskjer heller ikkje at nokon skal la vera å ta smertestillande som treng det. Kva er då bodskapen min? Kanskje berre det å minna om at det er kort veg frå bruk til misbruk. Kan henda det faktisk ikkje er noko markert skilje på den vegen. Det berre går over frå å vera det eine til å bli det andre.
Dessutan er det nyttig for meg - og kanskje for andre - å nyansera synet på kva som kan øydeleggja livet og gjera kvardagen svært så vanskeleg.

Og frå barndomen er eg opplært i den omvendte myrsnipeteorien, så eg vit at det kan henda meg. Det er ingen av oss som i utgangspunktet kan seia at det ikkje er så farleg, det gjeld ikkje meg. Eg skal klara meg.

lørdag 9. april 2011

Brukerstyrt Personleg Assistent, BPA, - Kva er det og kva skjer med ordninga?

Teksten er endra 9.4.

Brukarstyrt personleg assistent, BPA, har gitt mange funksjonshemma ein betre kvardag. Dersom Arbeidarpartiet no ikkje stiller representantane sine fritt til å røysta slik dei vil i denne saka, kan ordninga bli innsnevra. Statsråden går inn for å ikkje rettighetsfesta ordninga, etter å ha arbeidd med saka i årevis. I dag skal kommunen ha eit tilbod, men den einskilde har ikkje rett på assistent.

I dag kan ein klaga tildelinga inn for fylkesmannen. Dette vil regjeringa ta vekk. Dermed har ein ikkje høve til å få vurdert saka av andre enn dei som sit på pengesekken.

Manneråkutvalget, som såg på funksjonshemma sin status i samfunnet, sa det slik i NOU 2001:22: ”Politikk for funksjonshemmede er i ytterste konsekvens et spørsmål om demokrati. Det handler om retten til å delta i samfunnslivet, og om at alle mennesker har det samme menneskeverd”.

Slik ordskiftet no går, har me på ingen måte inntrykk av at det dreier seg om demokrati og menneskeverd i praksis, men om ein kamp om kommunal fridom over eigne midlar. Det er for gale, ja, reint pinleg i den store samanhengen.

I dag 9.april var saka framme på lansdmøtet i Arbeidarpartiet, og det mangla ei einaste røyst på å gje ein indiviuduell rett, dette trass i at helseministeren har sagt nei til dette. Landsmøtet samla seg om ei formulering om å arbeida fram mot å gje ein rett innanfor kostnadsramma som er idag ved å drøfta ordninga med KS og funksjonshemma sine organsisajonar.

AP sitt landsmøtvedtak gjekk heldigvis i rett retning,  men det er eit stykke fram mot målet.

Korleis er tilbodet i dag?
Ressursenter for omstilling i kommunen, RO, gir informasjon om tenesta på http://www.ro.no/bpa.htm
Der står det mellom anna

I § 4-2a heter det: ”De sosiale tjenester skal omfatte praktisk bistand og opplæring, herunder brukerstyrt personlig assistanse, til dem som har et særlig hjelpebehov på grunn av sykdom, funksjonshemming, alder eller av andre årsaker”.

Dette betyr at kommunen plikter å ha ordningen BPA. Det innebærer også at brukeren kan påklage et kommunalt avslag på søknad om BPA til fylkesmannen. Brukeren vil innenfor den vedtatte timerammen i enkeltvedtaket selv organisere den praktiske bistanden ut fra sine behov. Dette skal skje i samsvar med arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid og jobbkrav.

Brukeren kan styre alle timene sine selv, eller kombinere brukerstyrt personlig assistanse med for eksempel nattjeneste i kommunens regi – hvis vedkommende trenger bistand på den tiden av døgnet. All erfaring viser imidlertid at ordningen fungerer mest fleksibelt når brukeren styrer de fleste timene selv.


Juni: Likevel lovfestet brukerstyrt personlig


Frå bloggen min om same tema:
Kvifor er det så få som bryr seg om dei brysame

Hva om det var deg? skriv Bent Høie, og viser kva ordninga går ut på: http://benthoie.vgb.no/2011/04/07/hva-om-det-var-deg/

Skjebnedag for funkjonshemmede, seier Laila Dåvøy http://bit.ly/ebgePN

fredag 8. april 2011

Nokre uføre er det verre å koma ut av enn andre

Denne bloggen fekk namnet "Ut av uføre(t)" og skulle handla om å bli ufør, vera ufør og koma bort frå statusen som ufør, alt med eit trygt sjølvbilete.

Så stopper eg opp i kvardagen, og ser at det er nokre uføre som det er verre å koma ut av enn andre, og for dei fleste: også verre å bli verande i. Eg tenkjer på det å bli avhengig av narkotiske stofff.

Då går tankane fort til dei som må ty til kriminalitet for å sikra pengar til kjøp av narkotika og til "kvitsnippmisbrukarane" som har ein fin fasade.

Alt dette har eg distanse til, men så veit eg: Det kunne ha vore meg i fylgje den omvendte myrsnipefilosofien  fordi eg har vore i ein sitausjon der eg har sterk medisin i lomma. Då gå det opp for meg at eg treng eit nyansert syn på kva det er som kan gjera oss narkomane. Tankane resulterte i eit innlegg på verdiebatt .no: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat8/subcat8/thread139660/

Legg gjerne att ein kommentar på Verdiebatt.no eller i kommentarfeltet under.

torsdag 7. april 2011

Selde Megafon - opplevde seg gjennomsiktig

Kjersti Mjør, journalist i Bergens Tidende, var truleg van med å møte blikket til folk, og blei møtt med helsingar og venlege ord. Så stilte ho seg opp for å selja Megafon, og opplevde brått å bli gjennomsiktig.

Ein nyttig lærepenge.

Det finnest mange gjennomsiktige menneske rundt oss.

Andre innlegg om same tema:
Usynleg for mi skuld

Det viktigaste eg lærte av Jon Lilletun  - og far min
Borten Moe har sett "de som ikke synes"

onsdag 6. april 2011

Når ein ikkje meistrer meistringa, kva då?

Hippokrates sa; "Det interessante er ikke hvilken sykdom en person har, men hvilken person som har sykdommen".

Javel.
Då vil eg vera ein person som meistrar å leva med sjukdomen.
Eg vil også vera ein person som meistrer sjølve sjukdomen,
smertene, plagene og avgrensingane som fylgjer med.

Eg vil vera ein flink sjuk.
Og så lenge eg er ein flink sjuk,
får eg klapp på skuldra, oppmuntring,
- til og med respekt(?)

Men når eg kjenner at eg ikkje meistrer å meistra så mykje lenger,
då lukker eg augo
og ser at eg heng i ei line,
høgt over eit djuv.
Eg tviheld på lina,
for dersom eg slepp taket,
vil eg falla
langt, langt ned.

Når eg når botnen
er det berre ei oppgåve som ventar meg:
å klatra opp att

søndag 3. april 2011

Den omvendte myrsnipefilosofien

Ei myrsnipe møtte ein jeger. Han lova å ikkje skyta ungane hennar; dei vakraste fuglungane i skogen skulle det vera. Det kunne ikkje vera råd å ta feil.

Jegeren skaut. Han trefte dei fugane han sikta på, men bomma på kven som var dei finaste fuglane i skogen.

"Det kunne vore ein av våre", var kommentaren me fekk høyra heime då det blei fortald om andre ungdomar som det ikkje hadde gått så bra for, - også om dei var komne retteleg i uføret.


Same tema:
Det viktigaste eg lærte av Jon Lilletun - og far min

"Vi har ingenting imot at du tar verv som ordfører etter kommende valg!"

Eg har fått eit brev som startar med denne positive utsegna: Ingenting imot at eg tar vervet som ordførar. Ikkje verst. Eg blei ordførar for 16 år sidan, men fekk ingen slike brev eit halvt år før den gongen.

Så kjem heller ikkje brevet frå ein med røysterett, det kjem frå forsikringssselskapet mitt, KLP. I samband med at eg stiller til val, har eg skissert nokre ordningar som må til om eg skal vera ordførar, og spurt Nav og KLP om dette er i tråd med regelverket deira.

Svaret frå Nav var positivt. Der fekk eg også vita korleis eg kan prøva meg i anna arbeid dersom helsa held fram og betrar seg yttarlegare. I KLP var dei altså også svært positive, og var allereie komne til etter valet; Dei fortalde meg at eg då ville vera innmeld i KLP att sidan det også var pensjonsselskapet til kommunen til liks med min forrige arbeidsgjevar.Det var nesten så eg fekk ei kjensle av at nokon trur dette kjem til å gå bra! Ein kan bli betre i både rygg og bein av mindre! I alle fall forbigåande.

KLP la også til at det var råd å prøva seg i arbeid utan å mista rettane , ikkje berre i nav, men også i hjå dei. Nyttig å vita. Elles kjem ikkje informasjonen rekande på ei fjøl. Så er det berre å vona at ryggen ikkje sviktar meg, no som så mange vil leggja til rette for aktivitet. Det er klapp på skuldra å få overalt.

Likevel går eg med ei svak uro for kva som vil dukka opp på TV 2 med det fyrste. Dei lager eit oppslag med ordførarkandidatar som er uføre. Eg hadde ein lang samtale med dei, og dei ville nytta meg som døme i programmet. Men så kom dei til at eg ikkje er representativ. Eg er jo truleg på veg ut i arbeid att, uavhengig av valet. Eg er glad eg ikkje blir eksponert i programmet, men eg vil bli nemnd med namn, og det kan vera nok til ein runde med negativ merksemd. Andre som stiller til val og er uføre i dag, har fått negative reaksjonar rundt i landet, også frå eigne partimedlemmer. No kjenner ikkje eg deira situasjon, men eg kjenner meg sjølv, mine planar for korleis eg vil gjera det, og eg kjenner ordførarkvardagen, sidan eg har vore i stolen før. Vinklinga i programmet vil sjølvsagt vera avgjerande for haldningane det skaper, så det er berre å vente å sjå. No er i alle høve det formelle i orden. Og så skal det vera eit val, før me veit korleis det heile endar. Det er greitt å ta denne runden med informasjon og reaksjonar no i god tid før val og valkamp, slik at me får konsentrera oss om lokale saker i valkampen, og om valresultatet tilseier det, kan me konstituera oss etter valet utan eit forstyrrande ordskifte om slike spørsmål som dette.

Det er nifst å nærma seg arbeidslivet att, særleg fordi det ikkje er kjekt å skuffa nokon dersom det skulle visa seg at helsa ikkje held i lengda likevel. Men ein kan ikkje hoppa over eit djup i to mindre byks. Ein må ta det i eitt!
http://marittotland.blogspot.com/2011/02/ordfrarkandidat.html

fredag 1. april 2011

Usynleg - for mi skuld

Eg lærte heime at eg skulle helsa fint på alle dei eg møtte som eg kjende. Eg lærte til og med å neia for læraren, også om eg sykla. Å neia, ståande på ein sykkel, går altså an. Eg har prøvd.

Ikkje alle eg helste på, helste tilbake. Det melde eg tilbake til mor mi, som hadde det gode svaret eg har hatt i bakhovudet seinare i livet: Held fram med å helsa du. Helser dei ikkje tilbake, er det dei som er dumme.
Dette gjekk fint. Eg helste på gamal og ung, og det var etterkvart få som fekk stempelet "dumme".

Så gjekk det nokre år. Eg blei tenåring. Og heldt fram med å helsa. Men ein kveld opplevde eg noko som var nytt for meg. Eg helste, men mannen helste ikkje tilbake. Og noko fortalde meg at det ikkje var for at denne mannen var dum. Det var som om han vende seg bort i eit ynskje om å vera usynleg.
Eg kjende mannen godt, svært godt faktisk. Men når eg tenker meg om, no mange tiår etterpå, hadde me nok berre vore saman i trygge samanhengar, der berre familiane våre hadde vore i lag. Eg hadde nok ikkje møtt han på gata før.

Det var nok sårt over dette møtet. Eg grunna over kvifor han oppførte slik han gjorde, og kom til at han let vera å helsa, for at eg skulle sleppa å visa at eg kjende han.
Han hadde eit så lågt sjølvbilete at han gjorde seg usynleg, for mi skuld.

Eg fekk aldri høve til å bli så godt kjend med han som vaksen at eg kunne vera med å visa med min måte å møta han på, at han var verd å møta, verd å kjenna. Han valde å ikkje gå på gatene så mykje lenger. Han valde faktisk å bli heilt usynleg. Han valde å ikkje leva.

Me kan studera og drøfta kommunikasjon, sosiale medier, naboforhold og byplanlegging stolpe opp og stolpe ned. Gløymer me å sjå kvarandre, er det viktigaste gløymt.

Det er langt frå å vera litt sjuk til litt frisk

"Nøkkelen er å få til en endring er å oppheve skillet mellom det å være helt frisk og på jobb eller det å være helt syk og fraværende", sa Jens Stoltenberg.

Dette er gode tankar, og langt på veg gjer desse orda jobben sin: Dei får oss til å tenkja oss om og leita etter differensierte løysingar der det er rom for å yta etter evne, både når det gjeld tempo og arbeidstimar, dersom det fører til at fleire i større grad kan vera i arbeid. Det gir ein sunnare samfunnsøkonomi, eit sunnare sjølvbilete og ein meir sosial kvardag for mange.

Men tanken fører oss fort vidare: Ikkje heilt sjuk? Neivel? Då kan ein vel nytta alt det ein har av restarbeidsevne? Ja, dersom arbeidet er slik art at det er råd og få det til, så er det svært bra. Men ikkje alle kan tilpassa arbeidet etter dagsformen. Då kan denne velmeinte påstanden få ein bismak.

Det er nemleg slik at om det ikkje er eit problem å vera litt sjuk og på jobb, så er det ikkje like enkelt å vera litt frisk og på jobb. Og slik eg ser det er det her utfordringa ligg. Eg trur ikkje det er mange som er til dømes litt sjuke og uføre. Dei som er litt sjuke er dei som tar ut alle dagane dei har rett på med eigamelding, utifrå tanken at dette er "deira dagar". Og det er altså korttidsfråveret arbeidsgjevarar flest strevar mest med.
Langtidsfråver, dei som er på veg over i uførestønad er berre litt friske. Mange av dei er sjuke på ein slik måte at det ikkje er lett å nytta "resthelsa". Forklaringa er enkel. I tillegg til ein del praktiske løysingar som må finnast, har kroppen sitt eige rekneskap. Om du ikkje har store smerter eller er hindra i all type arbeid, så fører kroniske smerter til at ein blir fysisk trøytt, så trøytt at det som ser ut til å vera restarbeidsevna går med til kvile. (i best fall til trening).
-
Eg kverulerer ikkje med Stoltenberg i skrivande stund. Eg kranglar litt med meg sjølv. I ein fase der eg prøver å motivera meg til å gå tilbake til arbeidslivet etter 6 år som ufør, tenkjer eg at: Ja, eg skal vera ein av dei som maktar og ta fatt igjen. Eg kan i alle fall gjera ein liten del av eit årsverk. Samstundes kjem rekylen så snart eg trappar opp tempoet litt: Smerten aukar, og eg blir minna om min eigen definisjon på kroniske smerter: Når du prøver å konsentrera deg om noko og maktar det, sjølv med smerter liggjande og dura i bakgrunnen, kan du berre halda fram. Då har du berre litt vondt. Når duringa og stikkinga tar fyrsteplassen i tankar og kjensler, har smerten tatt over og du må setja helsa fyrst, så arbeid. Det er då det er provoserande (iallfall litt) å bli minna om statsministeren sine ord.