onsdag 23. mars 2011

Ikkje skyt bodberaren!

Ikkje skyt bodberaren!
  • Kven er NAV?
  • Per og Kari er ikkje NAV.
  • Korleis blir tilbodet frå NAV betre?
  • Ikkje ved å gjera dei tilsette der til duknakka menneske som ber om orsaking for at dei arbeider der.
Eg var ein gong lærar. Lærarhets gjorde meg ikkje til ein betre lærar. Eg var ein gong heiltidspolitikar. Politikarforakt gjorde meg ikkje til ein betre polititkar.
NAV må bli betre; dei tilsette må kursast, tenestene må samordnast, effektiviteten må opp og sakspapirflyten må bli longt betre. Men kvifor skulle dei tilsette "på golvet" ta ansvaret for alt dette.
Viss ein ikkje er tydeleg på at det er systemet og dei politisk og administrativt ansvarlege som må ta ansvaret for problema, skaper ein berre eit problem ekstra: Nav-tilsette med dårleg sjølvbilete og dårleg sjølvtillit som igjen gir dårlegare hjelp. Det tener ingen på.

tirsdag 22. mars 2011

Menneskeverdet kan ikke gradbøyes - gullkorn som metter

Det finnes gullkorn som metter, fordi det finnes en sult som roper etter dem.
Her er en håndfull av slike. De er samet av Terje Marøy og er lagt inn her med tillatelse fra han.
Legg gjerne inn flere av samme slag i kommentarfeltet, og vi har alle en fin "bank" å sette inn gode ord i, og kan ta dem ut til eget bruk eller i faglige og medmenneskelige sammenhenger .

Hanne Sophie Greve:
  • Et samfunn som begir seg inn på å utelukke enkelte grupper, kan ende opp med ikke å ha plass til noen.
  • Menneskeverdet kan ikke gradbøyes.
  • Samfunnet skal tilpasses mennesket, ikke omvendt.

Adolf Ratzka:
  • Jeg er den største eksperten på hvordan jeg vil leve mitt liv.
  • En institusjon er ikke en bygning, men en situasjon der andre bestemmer over deg.

Arnulf Øverland:
  • Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.

Judy Heumann:
  • Virkelig likeverd får vi først når alle funksjonshindrede skaper og oppfyller sine egne drømmer.

Desmond Tutu:
  • Jeg har ingen interesse av å spise smuler av medfølelse fra bordet til en som ser på seg selv som min herre. Jeg vil ha hele rettighets-menyen.

Michael Oliver:
  • Finn din egen sannhet. Kast av deg andres sannheter, for de begrenser den frihet og livsvisdom som er din selvsagte rett.

John McKnight:
  • En av vår tids største misforståelser er at velferdssystemet kan produsere omsorg. Det de da gjør, er å sette kjærlighetens maske på maktens ansikt.

Margaret Mead:
  • Tvil aldri på at en liten gruppe med bevisste og engasjerte borgere kan forandre verden. For til alle tider er det nettopp de som har gjort akkurat det.

Martin Luther King jr:
  • Vi vet av smertelig erfaring at undertrykkere aldri frivillig gir frihet til noen. Det er de undertrykte selv som må kreve friheten.

Adolf Ratzka:
  • Vi vil vokse opp i våre familier, vil gå på nærmeste skole, reise med samme buss som naboene, ha arbeid som passer vår utdanning og interesse, og vi vil stifte familie. Akkurat som andre mennesker skal vi selv bestemme over våre liv og føre vårt ord.

Jens Bjørneboe:
  • Jeg tar meg den frihet. Der ligger hemmeligheten med frihetens vesen. Man tar seg den. ingen gir oss frihet, vi må ta den selv.

Justin Dart:
  • Samfunnets og regjeringens fremste, legitime og eneste oppgave er ikke å styre over folket og gi borgerne et godt liv. Nei, de styrende skal myndiggjøre folket, hele folket, slik at alle kan styre seg selv og sørge for et godt liv både for seg selv og sine medmennesker. Dette er folkestyre, styrt av folket, for folket, for hele folket.

Inge Lønning:
  • Det verste du kan gjøre mot et menneske er å frata det ansvar og begrunne det i omsorg.

Earl Warren:
  • Mange mener at lovverket ikke kan utrydde diskriminering. Det er feil. Det er riktig at fordommer ikke kan utryddes. Men det kan de negative utslagene av dem.

Mahatma Gandhi:
  • Oppgaven til den som yter sivil motstand er å framprovosere reaksjoner. Vi vil fortsette med å provosere til de reagerer eller forandrer loven. De har ikke makten. Vi har makten. Dette er styrken i den sivile motstanden.
  • Kloden er rik nok for menneskets behov, men ikke dets grådighet.

Lucy Gwin:
  • Vi må gi folk en stemme som sier til våre "velgjørere". Jeg er dittlei! Din autoritet  over meg er illegitim. Jeg tar livet mitt tilbake. Det er mitt.

Vibeke Marøy Melstrøm: 
  • Mitt liv ble heller ikke slik jeg håpet på i 1988. Men det er jeg selv og ingen andre som skal avgjøre om mitt liv har verdi for meg.
  • Jeg diskrimineres ikke som kvinne, men som funksjonshindra diskrimineres jeg hver eneste dag.


Bushra Ishaq:
  • Ytringsfriheten innebærer at krenkende utsagn må tåles. Men når krenkelsene blir for dominerende, ødelegges muligheten for sannhet og forståelse

Terje Marøy:
  • Et menneskes respons styres ikke av fakta, men sin egen subjektive oppfatning av hva faktum er.
  • Den norske velferden er bygd på tesen; yte etter evne, få etter behov. Som funksjonshindra er du fratatt retten til og ansvar for yte. En vilkårlig kommunal saksbehandler avgjør behovet ditt.
  • Frihet for meg, betyr at du må gi slipp på den makt og den kontroll du har over meg. Våger du det?
  • Ingen skal dømast for sine feil, men for evna til å rette dei.
(Godord som er tillagt meg selv, kan være noe jeg har lest et sted. For ikke å bli hovmodig over egen fortreffelighet, er jeg takknemlig om noen kan melde tilbake om andre skal kreditteres det som jeg har tatt æren for, sier Terje Marøy).

søndag 20. mars 2011

"Ingen uføre under 40 år - det forplikter!

Nå har SP også vedtatt det: Ingen varig uføre under 40 år.
Det er en flott målsetting, men la det for all del bli mer enn en målsetting!

En slik formulering forplikter. Den forplikter til å lage et godt lovverk og den forplikter til å sørge for at vedtatte lover og ordninger fungerer. Ellers sitter de uføre under 40 igjen med svarteper.
To konkrete forpliktelser må tas på alvor:
BPA- Brukerstyrt personlig assistent- ordningen må videreføres slik at den tjener den som skal assisteres, ikke først og fremst systemet. Det vil si, den må være reelt brukerstyrt og den må være lett tilgjengelig, uten for mye byråkrati og prøving opp mot kommunal økonomi.


Nav må få en rask "Speed-up". Jeg kjørte et slikt program på PC'en i går, og det hadde utrolig effekt. Nav skal ikke mistenkeliggjøres eller klages på i utide. Men det er et faktum at det er langt fra det å vedta en lov til å få den gjennomført etter intensjonene. Når en blir ufør skal en ha regelmessige oppfølgingssamtaler. Jeg har ikke møtt så mange som har hatt det, og uten slike samtaler blir det uråd å ivareta unge under 40 år uten at de blir svingdørsgjester på Nav. Det fine målet om "ingen uføre under 40 år", blir da årsak til stadig usikkerhet i stedet for trygg aktivitet som var målet.

fredag 18. mars 2011

Retten til å delta - i praksis?

Manneråkutvalget, som såg på funksjonshemma sin status i samfunnet, sa det slik i NOU 2001:22: ”Politikk for funksjonshemmede er i ytterste konsekvens et spørsmål om demokrati. Det handler om retten til å delta i samfunnslivet, og om at alle mennesker har det samme menneskeverd”.

Dette er gode ord. Med utgangspunkt i desse godorda: Korleis er då stoda for menneskeverdet og demokratiet i eit slik perspektiv?

"Ut av uføre(t)", denne bloggen min, var ikkje tenkt å vera ein stad for å dela helseopplysningar, men det kunne vera nyttig å vita kva andre har opplevd i møte med system og ordningar som seier noko om denne påstanden i Mannerråkutvalet med vekt på; Kva kan gjerast i samfunnet vårt for å realisera målsettinga som er innebygd i påstanden?

Velkomen til ein idedugnad! Skriv ein kommentar!

tirsdag 15. mars 2011

Kvifor er det så få som bryr seg om "dei brysame"?

Forslag til lov om kommunale helse- og omsorgstenester er på høyring, og uførestønaden skal tilpassast andre trygdeordningar i løpet av våren. Kvifor er det så lite ordskifte om dette?

Mange som treng økonomiske ordningar eller gode praktiske ordningar, er utrygge på korleis utfallet vil bli. Pleie for eigne barn og "privatstyrte assistentar", BPA, har ei usikker framtid. Og når endringa i uføreordninga kjem: Vil unge uføre bli kasteballar i systemet, eller vil dei kunne kjenna seg trygge på at dei kan ha ein jamleg vurdering av eigen situasjon utan å mata papirmøller?

Utan å kjenna til detaljar, synest det rett at: Stønader som gjer det muleg å vera aktive, må vidareførast. Retten til den einskilde må vega tyngre enn kommunalt sjølvråderett. Pleie av eigne barn, dersom foreldra maktar det og ynskjer det, må vera betre enn betalt hjelp frå andre.

Dette er viktige ordningar for mange. Kvifor har det fått så lite merksemd i det offentlege ordskiftet? Kvifor er det så få som bryr seg om "dei brysame", dei som ikkje fylgjer regelen, men som er unnataka? Eg meiner ikkje å seia at dei er brysame i den forstand at dei plagar fellesskapen med vanskelege spørsmål i tide og utide, men dei utfordrar systemet. I tillegg kan dei ikkje handsamast som gruppe, fordi det så ofte er tale om tilpassingar til den einskilde sin situasjon.

Det kan vera ulike forklaringar på kvifor så få bryr seg:
- Mange av oss har lite innsikt i lovverket: Det er detaljert og me kjenner det ikkje godt nok til å uttala oss bastant, meg sjølv inkludert.
- Dei fleste kjenner ikkje problemet på kroppen, og vil helst ikkje tenkja på at dette kan gjelda dei ein dag.
- Ein er redd for å ta ordet fordi ein ikkje veit kva ord som er lovlege. Gjeld desse spørsmåla dei funksjonshemma, uføre eller pleietrengande? Kva nemningar er dei rette i dag? Utan å villa det, har mange nytta "feil ord", og er blitt arresterte for det.
- Det manglar heilskap: Når ein tar vekk ordningar som gjer det muleg å ha ein aktiv kvardag, også inkl arbeid, sparer ein uførestønad. Men så lenge stønaden kjem frå staten og hjelpetiltaket frå kommunen, blir det vanskeleg å sjå kva som samla er den beste løysinga, også økonomisk.

Regelverk som er skreddarsydd kvar einskild, vil me aldri få, men det er likevel grunn til å ha dette i tankane når lovverket blir laga, så ein ikkje endar opp med eit så strigla system at svært mange fell utafor eller ikkje får den hjelpa dei treng.

lørdag 12. mars 2011

Det viktigaste eg lærte av Jon Lilletun - og far min

Den dagen regjeringa Bondevik 1 skulle gå av, kom eg tidleg til kontoret. Halvvegs opp til femte etasje i KUF-bygget, møtte eg reinhaldaren. Eg sa: "God morgon", og skulle til å skunda meg vidare, då eg såg at ho stod med bøygd hovud og tårer på kinnet. Eg stanste derfor og spurte forsiktig om det var noko som var gale. "Ja, det er mykje gale", sa ho. "Lilletun skal slutta i dag".

Jon helsa alltid på henne, akkurat som han helsa på alle andre han møtte. Han såg dei, ikkje for å vera tilgjort høfleg, men fordi han faktisk såg dei.

Far og eg gjekk ofte på tur i kveldinga då eg var 13-14 år. Ein dag gjekk kursen mot eit hus som var ukjent for meg. Far sa ingenting, men opna bakdøra i huset og peika at eg skulle gå inn. Vel inne var det ingen å sjå, korkje i stove eller kjøken. Men far gjekk gjennom stova og opna døra til eit soverom. Der låg havseglaren. Det var det eg kjende han som. No var han ein liten kropp under ei kvit dyne.

Han og far veksla nokre få ord. Så tok far potta og tømte den, fann eit glas vatn og sette på nattbordet. Så var besøket over.

Jon og far lærte meg noko som det er vanskeleg å setja ord på. Men eg veit at når eg har vore ufør ein lang periode, har det dei lærte meg, hjelpt meg å ikkje hamna heilt i uføret når det gjeld å vita kven eg framleis er, fordi det viktigaste er vilkårlaust.

torsdag 10. mars 2011

Ingen varig uføre under 40 år - et mål, ikke et middel.

Ingen under 40 år skal bli varig uføre. Det er en flott målsetting.

"I stedet for uføretrygd må de unge tilbys sammenhengende støtte og tålmodig innsats i et utviklingsløp. Jeg krever at de skal få en reell sjanse, sier Robert Eriksson (Frp), leder av Stortingets arbeids- og sosialkomité.

Fremskrittspartiets landsstyre har vedtatt at ingen under 40 år skal tilbys varig uførestønad, med mindre det er helt åpenbart at de aldri vil kunne delta i arbeidslivet.

Det er lett å slutte seg til tanken: Måtte det være slik at ingen under 40 år hadde bruk for å bli erklært varig ufør ut fra en medisinsk vurdering Og om det likevel var tilfelle, måtte det være slik at systemet ikke gjorde dem varig uføre, men oppmuntret dem og la til rette for at de kunne få delta når helsa tillot det, ikke bare i yrkeslivet, men dermed også i en sosial sammenheng,

Problemet med forslaget fra Frp er at det dreier seg om en endring i lovverket, ikke en intensjon. Og en endring i lovverket kan gjøres med et pennestrøk, mens en forandring av praksis i Nav, med den gode samtalen som ivaretar svært så ulike livssituasjoner, betinger en krevende prosess, både når det gjelder system og holdninger hos de ansatte.

Flere forbund der uføre er medlemmer går i mot Frp sitt forslag. Det er forståelig, fordi det er usikkert hva som vil komme i stedet for uføretrygd; kanskje noe mindre trygt enn trygd? Dessuten vet de at Nav har mer enn nok med å tilpasse seg sine nye oppgaver slik det er, om de ikke skulle få omfattende nye oppgaver. Så kan en hevde at dette ikke er nye oppgaver. Men vi vet at mange opplever at Nav kommer til kort. Å vite at en for all framtid skal være avhengig av vurderinger fra Nav og motta hjelp derfra, gir ikke den nødvendige trygghet en slik ordning vil forutsette.

I tillegg sitter forbundene med kjennskap til mange enkeltskjebner. De vet at noen av dem som ved sykdom eller skade får en dårlig helse, trenger fred for å komme til hektene, fysisk eller mentalt. De trenger å vite at det ikke blir forlangt noe av dem. Smerter og rehabilitering tar så mye krefter, at bare tanke på å tilpasse seg en ny arbeidssituasjon er kvelende. I tillegg kan det for noen være nokså skremmende å vite at de fortsatt skal ha kontakt med Nav med tanke på arbeid, en kontakt som kanskje har vært svært så problematisk i den fasen de fikk problemer med helsa. Andre er utålmodige, og vil tilbake til arbeid så raskt som mulig, og ser på det som den beste motivasjon for trening og rehabilitering. For denne gruppen er det fleksible ordninger og gode holdninger hos arbeidsgiver som er avgjørende.

Det er ikke om å gjøre at de som trenger uførestønad ikke skal få det, men det er viktig at uføre får komme tilbake til arbeidslivet i rett tid. Jeg velger å tolke Frp positivt, og tror at de vil være enige med meg i en slik påstand. Da er vi enige om målet. Jeg er bare redd forslaget deres er mer å anse som et middel enn et mål. Da er det en fare for at en innfører midlet, men en når ikke målet.

Etter mitt syn bør likevel alle partier være med å forfølge tanken slik at målet kan bli nådd: fleksibilitet i arbeidslivet som gir plass for den som ikke presterer like mye hver dag, og et oppegående Nav som loser den enkelte gjennom systemet slik at alle som er i stand til det, får bruke de evner og krefter som de til enhver tid har.

SP gjorde har også gjort lignende vedtak - det forplikter.html

onsdag 9. mars 2011

"Men smertene mine får du ikke"

I min pure ungdom kom jeg over boka "Men tankene mine får du ikke". Det var mitt første møte med en fortvilt hverdag i det som enda var det skjulte storbylivet. Hvor pur/rein min ungdom var i min pure ungdom, kan diskuteres, men med denne boka i fanget, forstod jeg at jeg var født på solsiden og fremdeles holdt meg der.

Tittelen på denne boka har dukket opp flere ganger de siste årene i forbindelse med at jeg må si at jeg er blitt arbeidsufør. Jeg har møtt en del blikk som sier: "Ufør du? Du ser jo helt frisk ut?" Da svarer en stemme langt inne i meg: "Men smertene mine får du ikke". Smerter er ikke noe som kan beskrives og forklares, og de fleste som spør etter dem, vil egentlig ikke ha del i dem heller. Om det hadde vært mulig da. Det er vel som Eidsvåg sier: "Du må bera dei sjøl". Og jeg er ikke så sikker på at det er så mange som vil "bera med meg".

Spørsmål av omsorg og ekte interesse er helt ok. Det er når kommentaren: "Du ser så frisk ut" blir en anklage mer enn et kompliment, at den ekle følelsen dukker opp. Jeg holder derfor fast på at forhold omkring helse, er en sak mellom lege og pasient. 
Hvilke tilpasninger og tilrettelegginger som trengs for å kunne gjøre en innsats i ulike sammenhenger og hvilke begrensinger kroppen setter, er grei informasjon. Også min opplevelse av å ha en helt ny hverdag, har jeg valgt å dele med andre. Men smertene, plagene, detaljer om kroppen hører ikke hjemme verken i offentligheten eller i samtalen mellom tilfeldig møtende.

Når noen sier at jeg ser godt ut, velger jeg derfor å si: Takk, livet er slett ikke verst!

Å mestre hverdagen er større enn NM - EM og VM
Men når en ikke mestrer mestringa - hva da?

tirsdag 8. mars 2011

Lavere fribeløp, høyere arbeidsinntekt. De fleste ønsker å tjene penger selv.

Som ufør kan du i dag tjene 1 G (ca 75 000) i året uten at det får konsekvens for uførestønaden (fribeløp). Hva med å ha et lavt fribeløp kombinert med høyere inntekt og fradrag i stønaden? Kan det være en arbeidslinje for uføre?

Det skal svare seg å arbeide, heter det. Det heter seg også at skal du behandle alle likt, må du behandle dem forskjellig. For de fleste svarer det seg å arbeide dersom de får mer utbetalt. Jeg tror at for mange uføre er det godt å vite at de er mulig å yte maksimalt, prøve seg på ulike arbeidsoppgaver uten å frykte at inntekten blir for høy. Tjener du for mye, dukker det opp to trusler. Den ene er at uførestønaden vil bli vurdert, og uføregraden kan bli satt betraktelig ned uten at det finnes noen sikkerhet for at helsa er slik at arbeidsinnsatsen kan fortsette på et høyt nivå. Den andre trusselen er at dersom tilfeldighetene gjør det slik at en del utbetalinger "hoper seg opp", slik det ofte gjør når en ikke er i et ansettelsesforhold, men har sporadiske inntekter, kan den samla inntekten et år bli høyere enn planlagt. Dermed overskrider man fribeløpet av tekniske grunner. Det kan i verste fall gjøre en "kriminell", det vil bli oppfattet som trygdemisbruk dersom man ikke i god tid har gitt melding om at fribeløpet blir overskredet.

Disse truslene kan synes å være luksusproblem, for tjener man 75 000 kr i året, er man vel ikke 100 % ufør? Så er det heller ikke mange uføre som har en slik inntekt, noe som kan tolkes dithen at det ikke er så nødvendig å gjøre noe med fribeløpet. Jeg vil heller si at det viser at fribeløpet ikke fungerer etter hensikten. Det kommuniserer: Så langt, men absolutt ikke lenger, ikke under noen omstendigheter!

Hva om en heller hadde en ordning som sa: Uførestønaden er et sikkerhetsnett. Du kan være trygg for å ha en jevn inntekt. Prøv deg gjerne med ulike arbeidsoppgaver, den mengde og type som du tror kroppen klarer. Får du inntekt, så betyr det bare at du tjener dine egne penger. Du beholder alt du tjener, og beløpet over f.eks. 20 000 trekkes fra på uførestønaden. Dermed har du beholdt sikkerhetsnettet, og unngår å bli lovbryter om du tjener for mye. For dem som har den laveste stønaden, kan det være lite motiverende å arbeide dersom inntekten ikke øker som en følge av innsatsen. Derfor kan det kanskje være greit om en beholder en prosent av det en tjener i tillegg til stønaden. Til høyere den prosenten settes, til mindre kan fribeløpet være.

I utgangspunktet kunne det være aktuelt å fjerne fribeløpet helt, men for å ha en ubyråkratisk ordning, som vil gjelde de fleste, kan det være greit å beholde et lavt fribeløp. Så snart en skal til å trekke en viss prosent, vil det oppstå et visst byråkrati.

For noen tror jeg det å tjene pengene selv, vil være en stor tilfredsstillelse. Og er evnen til å skaffe seg egen inntekt stabil over noen år, kan uføregraden vurderes på nytt. Poenget er at en motiveres for innsats uten å frykte at sikkerhetsnettet tas bort under en.

En innvending mot dette kan være at en kan da ikke forlange å ha 100 % sikkerhet når en faktisk er blitt i stand til å arbeide en del. Hvorfor ikke redusere uførhetsgraden straks? Vil ikke en slik ordning som dette oppmuntre til å forbli ufør og økonomisk trygg i stedet for å bli økonomisk selvstendig? I den sammenhengen er det viktig å understreke at en som er blitt erklært 100 % ufør, ikke har valgt å bli det. En lang prosess med råd og vurdering fra fastlege, spesialist og Nav-lege ligger til grunn for vedtaket, i tillegg til at situasjonen til en den enkelte i forhold til intensjonen med lovverket blir vurdert. Den enkelte velger altså ikke å bli ufør eller ikke. (At det også i den gruppen kan finnes noen som utnytter systemet, endrer ikke på dette. En velferdsstat har mange goder, og det vil alltid være de som finner mulighet for å misbruke godene.)

En ordning med større fleksibilitet i inntekt og mindre fribeløp vil gi mange frihet til å virkelig prøve å komme tilbake i arbeid. Den eneste konsekvens det har for fellesskapet om de lykkes, er at utbetalingen til uførestønad blir mindre.

Justert 9.3.2011

mandag 7. mars 2011

Borten Moe har sett "de som ikke synes"

"Jeg traff mange av de skjebnene som du ikke møter på Karl Johan og på flytoget, men som likevel er en viktig del av Norge. Jeg har latt meg imponerer over styrken de klarer å mobilisere i møte med store utfordringer," sier Ola Borten Moe til Vårt land (VL 5.520119) Denne erfaringen fikk Borten Moe tidlig i barndommen da han fulgte sin egen far gjenom mange sykehusopphold og dermed kom i kontakt "med mange som til vanlig ikke synes i samfunnet, de som sliter med skader og kroniske sykdommer".

Som heltidspolitikere er det lett å tro at hverdagsmenneskene er de du møter på flytoget, på konferansene, i vandrehallen, de som stresser att og fram mellom Stortinget og regjeringskvartalet eller de som krysser denne strømmen og nyter en fridag eller to med å promenere på hovedstadens solside. Som korrektiv til et slikt bilde kan det være nyttig å vite at noen faktisk aldri kommer seg til en flyplass, langt mindre tusler de avslappet langs Karl Johan. For dem er den største utfordringen å makte hverdagens utfordringer med mat, klær og helt nødvendige gjøremål. On en i tillegg kan smile til verden og oppleve at den smiler tilbake, har en fått bonus den dagen.

Borten Moe skal til daglig håndtere olje og energi. Han vil måtte ta stilling til påstander om kroner og øre, framtidige ressurser, natur og internasjonal oljehandel, og han vil kjenne maktkamp på nær hold. Med et slikt ansvar kan det være nyttig å ha møtt livets harde realiteter. Og det er betryggende å vite at han er kommet fra et slikt møte med evne til å se det store i det svake, slik han gav uttrykk for i intervjuet i Vårt Land.

Jeg tror regjeringen er tjent med ha fått en mann inn i kollegiet som så tydelig kan sette ord på slike forhold.

onsdag 2. mars 2011

Kva kostar det ikkje samfunnet å ha "alle desse uføre gåande?"

Eg har lese ein del debattsider dei siste dagane, og eg sit att med eit inntrykk av at det er svært så mange trygdemisbrukarar og slabbedaskar i dette landet. Vel å merka skal ein ta slike nettdebattar med ei klype salt, særleg når folk ytrar seg anonymt. Men det var det med røyken og elden.

"Dette må jo kosta samfunnet dyrt. Tenk kva me kunne ha spart dersom desse kunne ha gjort eit dagsverk, eller i alle fall eit kvart dagsverk eller noko sånn," kan me lesa.

Ja, det kostar samfunnet dyrt å ha gode ordningar. Uførestønad er eit sikkerhetsnett som eit velferdssamfunn bør ha. Men at det kostar, er det ingen tvil om. Spørsmålet er berre om det ville bli så mykje billegare om alle dei uføre skulle strekkja seg lenger, prøva litt meir, satsa litt høgare.

Sidan ein kvar kjenner seg sjøl best, røper eg noko frå eiga røynsle. Då eg brått vakna av ei "det går nok bra til slutt" - haldning og fann ut at eg var ufør, gjorde eg meg mange tanker. Etter å ha virra rundt i mine eigne tankar ei stund, slo ei underleg forsvarsmekanisme inn. Eg begynte å rekna på om eg fortente denne stønaden eg no ville få. Eg rekna ut kor mange årsverk eg hadde fått løn for, kor lang tid eg hadde brukt på å ta meg av borna mine, kva eg hadde gjort i frivillig sektor og kor lang tid eg burde ha nytta på normert studietid. Resultatet var at eg utan problem "burde vore nærare ti år eldre" dersom livet hadde vore levd i slow motion. Og då nærma eg med den alderen mange trappar ned. Det var ikkje så ille å tenkja på.

Neste runde var å rekna ut kva mine plager med tilhøyrande operasjonar og sjukehusopphald hadde kosta samfunnet dei siste tre åra. Reknestykket var skremmande. Og eg konkluderte fort med at å vera ufør i eit år var mykje billigare for samfunnet enn å operera meg ein gong i året.

Etter desse rundane, fortalde forsvarsmekanismane meg at eg kunne vera ufør med godt samvit.

Så gale kan det bli dersom alt skal reknast i kroner. Og kva verre er: Kor gale vil ikkje ein slik tankegong bli for den som ikkje kjem ut med pluss når svaret er ferdig med to strekar under? Og kva med dei som har medfødde lidingar, og aldri har kome ut på plussida i reknestykket?

Eg må tilbake til mitt objektive utgangspunkt for å fordela godene i livet. Ein kan ikkje rekna i kroner. Ein får ikkje uførestønad "fordi ein fortener det", men fordi ein treng det. Og kven som treng det, skal ikkje vurderast ut frå bakgrunn, alder, prestasjonar eller noko som helst anna.

Mykje kan seiast om å leggja til rette for at flest kan få vera aktive, også i arbeidslivet, men denne gongen er ikkje det bodskapen. I dag er bodskapen i tråd med eit gamalt ordtak frå Vestlandet:
Det er betre å bruka ei tønne rug meir om året enn å la det gå i doktor og medisin.

Lese elles om kor vidt ein vel å vera ufør:
Vintertankar en sommardag

og kor tøft det kan vera å bli ufør:
Store gutter gråter

PS. okt 2011: Men nu går alt så meget bedre: Kan nokon bruka mi arbeidskraft?

Arbeidslinja - en utfordring for arbeidsgiver eller arbeidstaker?

"Arbeidslinja" er et positiv ladet ord. Hvem vil vel ikke at flest mulig skal være i arbeid lengst mulig. Arbeid trengs for at samfunnet skal fungere. Dessuten gir det en opplevelse av å være til nytte, det skaper sosiale bånd og menneskelig kontakt i tillegg til det arbeidsplassen skaper av verdier som "det verkstedet" det enn måtte være.

Noen opplever til og med at å være lenge borte fra arbeidet, gjør det svært vanskelig å komme tilbake. Å være borte fra arbeid forsterker sjansen for å forbli borte, mens kontakten med arbeidet forsterker sjansen for å forbli i arbeidslivet. Det er altså en selvforsterkende effekt.

Betyr dette at alle derfor skal være i arbeid?
Det sier seg selv at det ikke er svaret. En del uføre har slike plager og lidelser at dette ikke lar seg gjennomføre. Men mange har en restarbeidsevne, som det kalles. Men det må ikke tolkes som at de aller siste kreftene du har skal brukes på arbeid. Da vil snart også den evnen være borte. Er det ingen krefter til overs til trening f. eks, vil en fort være helt ute av arbeidslivet igjen - kanskje med større hjelpebehov enn sist.

Arbeidslinja kan ikke gis opp, men en skal være klar over at det ikke alltid er den enkleste veien å gå, verken for den uføre eller for arbeidsgiveren. Når det er snakk om en arbeidstaker som står overfor alternativet varig ufør eller fortsatt å prøve å være litt i arbeid, kreves det stor innsats for å lykkes. Det kreves vilje, motivasjon, kreativitet, fleksibilitet, utholdenhet og overbærenhet fra begge parter for å lykkes. Og det kreves at de offentlige ordningene og mulighetene, økonomisk og praktisk, er godt kjent av begge parter.

Om det er arbeidsgiver eller arbeidstaker som svikter arbeidslinja når tallet på uføre går opp, er kanskje ikke rette spørsmålet likevel. Kanskje det må flere parter inn i bildet? Nå fikk Nav navnet sitt fordi det skulle fungeres som et nav i systemet. Og det kan trenges et nav som får de ulike delene til å fungere sammen. Ved godt samspill tror jeg det er mulig å holde fast på arbeidslinja og å gjøre den reell for flere, men da trengs det innsats fra alle parter.

Av og til kan en få inntrykk av at det er den uføre det står på. Og det kan sikkert være unntak, noen som utnytter systemet vi har i dag. Men å spre en holdning til uføre om at de misbruker systemet, er å legge stein til byrden for mange. Det blir det lite overskudd til arbeid av. Vi bør la Nav ha kontakten med den enkelte slik at ordningen blir brukt etter intensjonen, og heller fokusere på å forbedre ordningene som setter arbeidslivet i stand til å ta imot dem som kan komme tilbake i arbeid.