Lavere fribeløp, høyere arbeidsinntekt!

Denne bloggposten ble skrevet før uføremeldingen ble lagt fram. En ny tekst som bygger på tallene som ble kjent i meldingen, finner du  her

Regjeringens forslag til nye ordninger for uføre er ventet, og lekkasjer forteller at fribeløpet vil bli redusert fra 75 000 kr til 30 000 kr. I mars skrev jeg et blogginnlegg om dette under overskriften: Lavere fribeløp, høyere arbeidsinntekt; de fleste ønsker å tjene sine penger selv. Følgende blogginnlegg er en oppdatering av det, i lys av de signaler som nå er kommet. 

Det blir spennende å se de neste ukene hva regjeringens forslag faktisk går ut på. Fra mitt ståsted er det ikke fribeløpet en bør kjempe for. Kr 30 000 er et akseptabelt nivå. Å kunne ha høyere inntekt enn fribeløpet, uten å oppleve "å stå på gyngende grunn", men heller med en fra år til år-reduksjon i utbetalingen, slik det er skissert nedenfor, vil være avgjørende. - Barnetillegget derimot er viktig.

Som ufør kan du i dag tjene 1 G (ca 75 000) i året uten at det får konsekvens for uførestønaden (fribeløp). Hva med å ha et lavt fribeløp kombinert med høyere inntekt og fradrag i stønaden? Kan det være en arbeidslinje for uføre?

Det skal svare seg å arbeide, heter det. Det heter seg også at skal du behandle alle likt, må du behandle dem forskjellig. For de fleste svarer det seg å arbeide dersom de får mer utbetalt. Jeg tror at for mange uføre er det godt å vite at det er mulig å yte maksimalt, prøve seg på ulike arbeidsoppgaver, uten å frykte at inntekten blir for høy. Tjener du for mye, dukker det opp to trusler. Den ene er at uførestønaden vil bli vurdert, og uføregraden kan bli satt betraktelig ned uten at det finnes noen sikkerhet for at helsa er slik at arbeidsinnsatsen kan fortsette på et høyt nivå. Den andre trusselen er at dersom tilfeldighetene gjør det slik at en del utbetalinger "hoper seg opp", slik det ofte gjør når en ikke er i et ansettelsesforhold, men har sporadiske inntekter, kan den samla inntekten et år bli høyere enn planlagt. Dermed overskrider man fribeløpet av tekniske grunner. Det kan i verste fall gjøre en "kriminell", det vil bli oppfattet som trygdemisbruk dersom man ikke i god tid har gitt melding om at fribeløpet blir overskredet.

Disse truslene kan synes å være luksusproblem, for tjener man 75 000 kr i året, er man vel ikke 100 % ufør? Så er det heller ikke mange uføre som har en slik inntekt, noe som kan tolkes dithen at det ikke er så nødvendig å gjøre noe med fribeløpet. Jeg vil heller si at det viser at fribeløpet ikke fungerer etter hensikten. Det kommuniserer: Så langt, men absolutt ikke lenger, ikke under noen omstendigheter!

Hva om en heller hadde en ordning som sa: Uførestønaden er et sikkerhetsnett. Du kan være trygg for å ha en jevn inntekt. Prøv deg gjerne med ulike arbeidsoppgaver, den mengde og type som du tror kroppen klarer. Får du inntekt, så betyr det bare at du tjener dine egne penger. Du beholder alt du tjener, og beløpet over fribeløpet trekkes fra på uførestønaden. Dermed har du beholdt sikkerhetsnettet, og unngår å bli lovbryter om du tjener for mye. For dem som har den laveste stønaden, kan det være lite motiverende å arbeide dersom inntekten ikke øker som en følge av innsatsen. Derfor kan det kanskje være greit om en beholder en prosent av det en tjener i tillegg til stønaden. Til høyere den prosenten settes, til mindre kan fribeløpet være.

I utgangspunktet kunne det være aktuelt å fjerne fribeløpet helt, men for å ha en ubyråkratisk ordning, som vil gjelde de fleste, kan det være greit å beholde et lavt fribeløp. Så snart en skal til å trekke en viss prosent, vil det oppstå et visst byråkrati. Dessuten skal en ikke se bort fra den motivasjonen som ligger i ordningen med et fribeløp.

For noen tror jeg det å tjene pengene selv, vil være en stor tilfredsstillelse. Og er evnen til å skaffe seg egen inntekt stabil over noen år, kan uføregraden vurderes på nytt. Poenget er at en motiveres for innsats uten å frykte at sikkerhetsnettet tas bort under en.

En innvending mot dette kan være at en kan da ikke forlange å ha 100 % sikkerhet når en faktisk er blitt i stand til å arbeide en del. Hvorfor ikke redusere uførhetsgraden straks? Vil ikke en slik ordning som dette oppmuntre til å forbli ufør og økonomisk trygg i stedet for å bli økonomisk selvstendig? I den sammenhengen er det viktig å understreke at en som er blitt erklært 100 % ufør, ikke har valgt å bli det. En lang prosess med råd og vurdering fra fastlege, spesialist og Nav-lege ligger til grunn for vedtaket, i tillegg til at situasjonen til en den enkelte i forhold til intensjonen med lovverket blir vurdert. Den enkelte velger altså ikke å bli ufør eller ikke. (At det også i den gruppen kan finnes noen som utnytter systemet, endrer ikke på dette. En velferdsstat har mange goder, og det vil alltid være de som finner mulighet for å misbruke godene.) Dessuten kan de nye ordningene med en prøvetid i arbdslivet uten å miste status som ufør, være beste redskapet for den som er på vei tilbake til arbeidsevne og arbeidsliv.

En ordning med større fleksibilitet i inntekt og mindre fribeløp vil gi mange frihet til å virkelig prøve å komme tilbake i arbeid. Den eneste konsekvens det har for fellesskapet om de lykkes, er etter min skisserte modell med lavere fribeløp kombinert med reduksjon i uførepensjon ved inntekt utover den, at utbetalingen til uførestønad blir mindre. Konsekvensen for den enkelte uføre, vil etter mitt syn være at de får større frihet.

Les også andre bloggposter: Økonomiske og praktiske ordninger