Arendal innfører tiggeforbud og
regjeringa vil sette inn harde tiltak for å få tiggerne bort fra fortauene. Og vi tror det er noe nytt. Vi vurderer asylbarns rettigheter og bosetting av
flyktninger, og tror vi har nye problemer. Men: Intet er nytt under solen.
Blir
tiggerne utnyttet av bakmenn, eller trenger de hver krone for å holde liv i seg
og familiene sine? Uansett: Tigging er et symptom på en mangelsykdom som vi
ikke helbreder med tiggeforbud.
Og det har skjedd før: Fattigloven
av 1845 skjerpet tiggeforbudet i sin tid. Straffen for tigging var tvangsarbeid,
først i to måneder og videre med et tillegg på to måneder for hver gang en ble tatt
på fersken, inntil en øvre grense på ett år. Holdt tiggerne sammen i grupper,
ble straffen fordoblet.
Det var stor debatt om
denne loven, fordi alle så at problemet ikke var borte når tiggerne slapp ut av
arresten.
Bygdevektere og fattigkommisjoner gjorde det de kunne for å få tiggerne videre
til neste bygd. Da var de kvitt ansvaret. Dette gjorde de ikke av ubarmhjertighet,
men fattigkassene hadde allerede tunge byrder med syke og fattige som trengte
hjelp. En omstreifende familie ble til så stor belastning at bygdefolket et
sted samlet inn penger og sendte dem til Amerika. Vi kan også skyve problemet
over til andre kommuner, andre land, men har vi løst det?
På
1890-tallet var det igjen stor debatt om fattiglov og løsgjengeri. Spørsmålet var
om en skulle bruke tvang eller straff. Svaret ble i realiteten: Takk begge
deler. Vi fikk løsgjengerloven og vergerådsloven. Ingen skulle vandre omkring
uten fast bosted eller arbeid, og barn skulle tas i fra foreldre om det var
fare for at de ellers ville bli «fordærvede». Disse lovene gav på sikt et bedre
liv for mange, men professor Ebbe Hertzberg pekte på et prinsipielt viktig
spørsmål som er like aktuelt i dag: Kan vi innføre lover og regler som går
utover barn som selv ikke har noe skyld i det uføret de er kommet i?
Saken ble drøftet på Kriminalistmøtet i 1893
samtidig som Martin Johan Mathiassen Skou gav ut boka «På fantestien». Skou var
av taterslekt og kjente vandringens hverdag, med noe frihetsglede, men mest
fortvilelse, og hadde forslag til hvordan folket hans kunne få det bedre. Kanskje
hadde livet blitt annerledes for mange om myndighetene hadde fulgt hans råd?
Skou var
barndomskamerat med Arne Garborg og delte rom med han da de gikk på lærerskole
på Time, og han ble modell til tateren Carolus i romanen «Fred». Ved å bruke
tateren som en kontrast til bonden, holder han fram sitt ideal: Bonden som
dyrker jorda og dermed bygger samfunnet. Ja, han plasserer bonden så høyt på
strå at han står i fare for å mene at «det er forskjell på folk». I en samtale
om Garborg og Skou under SILK, Skudenes Internasjonale Litteratur – og Kulturfestival,
uttalte Garborg-biografen Tor Obrestad seg om hvordan de to har påvirket hverandre.
Obrestad mente Garborg kanskje kunne ha blitt rasist om han ikke hadde hatt Skou
som venn. «Men han datt ned på rett side», la Obrestad til. Om begrepet rasisme
ikke var tatt i bruk på den tiden, fantes fenomenet.
Like
før Skou dør skriver han et brev til Garborg og takker han for alt. Svaret er
oppsiktsvekkende. Garborg mener nemlig at det er han som har mest å takke
vennen, omstreifergutten, for. Med noen
linjer røper han ikke bare at han har fått korrigert sitt syn på forskjellen på
folk, men peker også på årsaken til forskjeller i samfunnet. Dermed kommenterer
Garborg også dagens situasjon, dagens Norge, som møter individet mens det er
samfunnet som er det egentlige problemet:
Det
du elles kann takka meg fyre er nok ikkje stort. Då hev eg meir å takka deg
fyre. Serleg eitt skal eg nemna. Det var gjennom kjenskapen med deg eg kom
etter at der i grunnen er mykje mindre «skil på folk» enn me trur, og at det er
ytre vilkår som gjer mest til å skilja oss. Ytre vilkår førde deg sjølv – fyrst
eit godt stykke framyver, sidan eit godt stykke attyver, og so på ny framveg.
Hadde vilkåri i det heile lempa seg, so hadde du og i det heile fenge ein
ljosare livsdag. Like eins med ætter og klassar. Gode vilkår skapar folk og
låke vilkår skapar fant altfor gode
vilkår skapar elles fant , det au, om alltid på ein annan måte). Heile folket
ditt hadde greitt seg, om vilkåri hadde jamna seg for dei i rimeleg tid.
Frametter åri hev det då vorte meir og meir klårt, at «å reformera samfundet»
er fyrst og fremst å reformera samfundsvilkåri, dei økonomiske fyrst og fremst. (Garborg, 1918).
Brevet
frå Garborg til Skou som ligger i Nasjonalbibiotekets håndskriftsamling er ikke
med blant Garborgs brev som er utgitt i bokform.
Deler av dette innlegget har tidligere stått i Stavanger Aftenblad.