mandag 30. juli 2012

Hjernetrim og hjerneføde mot hjernedvale

Så har me fått det stadfesta frå fagleg hald: Hjernen er til for å brukast. Viss me ikkje bruker dei små grå, vil dei gå i dvale ifølge Dagbladet

Bjørnen må gjerne gå i dvale. Litt mindre likar eg når datamaskina mi gjer det. Men hjernen min, den må for all del ikkje gå dvale.

Hjernetrim
Hjernetrim, sier me litt lettvint, når me set oss med Sudoku eller kryssord, som om me treng ei unnskyldning for å bruka tida til slikt. Men skal me tru Åge Pålshammar, nevropsykolog ved Uppsala universite, er det viktig å trimma hjernen.

Meir alvor er det når sjukdom har ramma, og hjernen faktisk må trenast opp att. Kor mange har ikkje vist at treninga gir resultat?

Sjølv strevde eg med minnet og konsentrasjon etter mykje narkose, slik at det blei vanskeleg å lesa ei avis eller følgja med på eit fjernsynsprogram. Men ved å tvinga hjernen til å arbeida, høyra på lydbøker og sjå krim, kom det seg når tida i tillegg fekk hjelp til.

Halda hjernen ung
Ein flokk eldre menn møtest jamleg for å spela sjakk, løysa kryssord og laga middag. Om dei var svært oppegåande fordi dei trente hjernen, eller om dei kunne trena hjernen fordi dei var oppegåande, veit eg ikkje. Men no kan dei i alle fall skulda på Pålshammer når dei lagar god middag i lag etter hjernetrimmen.

Mor mi dreiv og skreiv ned slektsregister for alle familiane rundt om i bygda. Den store slektsforskinga var det vel ikkje, for det meste var avskrift frå bydebøker. Men ho sa ho kjende att namna, såg korleis dei brukte dei i ulike slektsledd og fann ut korleis slektene fletta seg inni kvarandre. Ho hadde ein klar tanke all si tid. Kanskje namneskrivinga var viktigare enn me trudde?

Hjerneføde
Når ein trenar, treng ein sunn kost. Eg har alltid lært at sjokolade er hjerneføde, akkurat slik eg har høyrt at hjernen treng trening. No er dette med treninga altså slått fast av ekspertar. Dei må svært gjerne slå fast at det med sjokoladen også stemmer.


søndag 29. juli 2012

En hånd å holde i – når Alzheimer tar taket

Med jevne mellomrom er jeg inne på Facebook og leser det Odvar Omland skriver om hverdagen etter at kona fikk Alzheimer. Det gir innblikk i en annerledes verden, og i et sterkt samhold som trosser sykdom. Odvar er sommerens gjest på bloggen min.

Etter 65 år står stolen ved frokostbordet tom - ja også en tom seng. Når det kjæreste en har ikke er der lenger, er vegger borte. Demenssykdommen førte henne til et kompetansesenter, nemlig Solgården sykehjem. Jeg er dypt takknemlig for at varme og kjærlige hender nå hegner om henne. Om alle eldre som trenger det, kunne få lignende opphold, da først vil eldrerådslederen bli tilfreds. På vegne av pårørende og pleietrengende.
Familiesituasjonen ble snudd på hodet etter at min kjære ble syk. Jeg trodde jeg skulle klare å være husmor og hjelpepleier 24 timer i døgnet. Men alzheimersykdommen ble for sterk for meg. Måtte strekke våpen.

Annerledes felleskap.
Odvar har funnet ut hvordan han og kona fremdeles kan ha gode opplevelser sammen:
Ved utgangen fra sykehjemmet ligger det svarte teppe. Når kona ser det setter hun opp et vakkert smil, for da vet hun at bilen venter utenfor. Og bilturene elsker hun. Jeg må holde henne i hånden nesten hele tiden. Når jeg av og til spør om vi skal gjøre det og det, sier hun: Det bestemmer du, bare jeg får holde i handa di.

Og det hun opplever under våre turer gir vanligvis begeistret uttrykk for. "Der, se de flotte hestene! Se, der er kirken!". En gang i uken prøver vi å ta bilturen langs den vidunderlige Tyrifjorden og mot Hønefoss. Ved en kafeteria spiser vi rømmegrøt ved et rundt bord tett ved peis og med utsikt til fjorden, nærmere bestemt den idylliske Steinfjorden. Selv om hun glemmer hva hun er med på, betyr øyeblikket temmelig mye for henne, såvidt jeg kan forstå.

Opprettholde hjemmets sysler
Å oppleve at kona mi skulle forlate hjemmet gjorde vondt helt til hjerterota. Men det var nok det beste for henne å få kjærlige hender til å ta seg av henne med betryggende omsorg fra sykehjemslege og pleierne. Selvsagt er det blitt noe stusselig å være alene etter ca. 65 år med tom seng og tom sto, MEN JEG BESTEMTE MEG FOR Å OPRETTEHOLDE HJEMMETS SYSLER ALENE. Ved hjelp av min himmelske venn og frelser. At det likevel blir vemodige stunder er ikke til å underslå.
DET ER FAKTISK BLITT EN SPORT Å LAGE MAT OG FÅ HJEMMET TIL Å FUNGERE.
Jeg kan heller ikke fullrose mine naboer og venner. Facebook er også blitt en kjær venn. 

Kort rapport 10 dager etter at hun kom på sykehjem:
I skrivende stund sitter jeg og feirer første juledag alene og drikker kirkekaffe etter en fin gudstjenste med full kirke i Asker. Å bli møtt med varme klemmer ved inngangen, er en god start på Gudstjenestefellesskap. Og ord i toner og preken fikk en god klang. Juletreet og døpefonten minte om Jesus fødsel, og en altertavle som satt en i "hellig stemning", med framstilling av nattverden, Jesus på korset, oppstandelsen og himmelfarten. Og toppen av det hele var å få anledning til og knele ved nattbordet. Ensom da? Å nei!

Ved min tillagede kirkekaffe etterpå følte jeg meg heller ikke alene. Min kone og Jesus "føltes" å være til stede. Nå vil kanskje noen si at jeg er "overdrevent overspent". Det får våge seg. Uansett opplevde jeg og opplever å være begunstiget midt i "en somheten". Med ønske om å fortsette vårt kjære hjems praksis som tidligere.

En utfordring til politikerne
Men tilbake til sykehjemsoppholdet til min kjære. Dessverre er det nok for få hender til å sørge for meningsfullt aktivitet for den enkelte pasient. Det har gjort at det jeg lengter etter er en masse frivillige hender i institusjonene. Jeg skulle ønske at en hver politiker i dette landet tok seg en kort jobb på en institusjon eller i hjemmehjelpen for virkelig å forstå hva eldreomsorgen trenger.

Ikke alle dager er like.
En god dag:
I pinsen hadde vi en lang tur til hennes barndomshjem i Telemark med besøk på kirkegård, hennes tidl. hjem. Hun opplevde dette fantastisk. Hun fortalte om naboene og navnene på dem. Pekte på husene. Etterpå kjørte vi til Sauherad hvor vi har bodd 10 år i førstningen av ekteskapet. I den tiden hadde vi to ektepar som god venner og har hatt det siden, men mennene er døde. Vi traff begge enkene, gjensynsglede . En kjærlig kopp kaffe med noe attåt hørte med.

En vemodig dag:
I kveld klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Tankene gikk til min kjære, som i dag satt på sykehjemmet og gjorde noen enkle arbeidsoppgaver som hun var satt til. Misforstå meg ikke. Det er forbindelse ikke la være å se for meg den sterke kvinnen, en aktet lærer og god husmor som også var glad i hagen. Et rivjern til å arbeide. Og nå? Det er vemodig å leve med denne forandringen.

Takk til Odvar som deler med oss og gjør oss klokere, - og varmere.

Siste nytt om forskning på sykdommen:
Nye funn gir håp om behandling

Innigo - inn i hampen god på økologi


Denne bloggen har ingen reklame, men eg gjer eit unnatak for Innigo.
Eg skriv ikkje om mat, men eg gjer eit unnatak til.
Men eg skriv om ting og tang som er kome i uføret eller kan koma seg ut av det.
Og det kan og bør overforbrukarsamfunnet vårt.

Innigo er eit Hardangerfirma som produserer godt for ganen av frukt og bær. Det er det mange som gjer. Men ingen andre gjer det som Innigo. Når dei marknadsfører morelljuicen sin, seier dei at det er Prima Sekunda, laga av skadd frukt. For å visa kor haldbar juicen er, og kort dumt det er å kasta mat som går ut på dato, er varene merka med: Best før og ganske god etterpå. Hurra!

Den mellomste bukkene bruse her i garden har vore på Gladmatfestivalen og gjort seg feitt. Han hadde æra av å vera dommar, og fekk smaka vått og tørt på restaurantar og boder. Han driv med mat og slikt på bloggen Frå hage til mage. Det gjer ikkje eg. Eg berre smakar. Neste år bør Gladmatfestivalen gje ein pris for språk og god marknadsføirng. Då vil Innigo, som forresten fekk nyskaparprisen i år, få ein pris til.

Ei flaske Moredel blei meg til del etter festivalen.
Den smaka godt.
Dessutan: Eit fint alkoholfritt alternativ.

Apropos inn i hampen.
Moredel smaka faktisk inn i hampen godt. Og i vår språkleikande familie må me ha med ei forklaring på dette uttrykket.
Guten skulle få ynskja seg noko godt til middag. Han ville ha kjøtdeig og hamp.
- Hamp? spurte mor.
- Ja, sånne lange striper.
- Spaghetti, meiner du?
- Nei, pappa kallar det hamp. Eg hadde vondt i magen sist me hadde det til middag, så eg berre rørte rundt i maten med gaffelen. Då sa pappa at eg ikkje måtte rota sånn inn i hampen.

fredag 27. juli 2012

Synleggjering utan stakkarsleggjering under OL - opninga

Utruleg -
London - OL maktar det vanskelege:
Å synleggjera personar som ikkje er A4,
utan at dei blir til stakkarar.

Ei døv dame leiar eit heidundrande rytmesirkus.
Ei jente utan hender som dei fleste andre, syng solo.
Eit kor med døve og høyrande syng nasjonalsongen,
- ikkje strigla, men klangfullt og mektig.
Sjukehus for born får hovudrolle i ei scene.
Fakkelberar med rullator.
Jenta på hjul er med på dansegolvet.

I tillegg:
Tenkepause,
frå ståheien
for å minnast dei som ikkje er med
og dermed gi støtte til dei sørgande.

Og alt dette ikkje som unnatak,
men som ein naturleg del av heilskapen.

Alt dette er eigentleg sjølvsagt,
men i samanheng med OL
der dei sterkaste, friskaste, raskaste vinn,
er det til å ropa hurra for.

Gratulerer England!
Den første gullmedalje går til arrangøren!

torsdag 26. juli 2012

Sommarfugl i vinterland


Kven har ikkje ynskt seg langt vekk?
Ynskt at draumen skulle bli sann
- slik sommarfuglen i vinterland?

I dag festa eg sommarfuglen til lerretet,
så fyk han ikkje så langt.

Det gjer heller ikkje eg.

Det er mange som ikkje fyk så langt,
SerendipityCat er ei av dei.
Tidvis kjem ho ikkje av flekken.
Men oftast sender ho gode ord ut i verda.
Nokre av orda har funne fram til meg
I dag handla dei om livskunst:

Som takk for kloke og oppmuntrande ord
i dag og elles
sender eg denne vesle blå sommarfuglen til henne
og alle andre langtidssjuke
og ynskjer
om ikkje friske dagar
så meiningsfulle dagar!

Fleire av bileta eg har måla finn du på det digitale galleriet mitt her Velkomen innom!

tirsdag 24. juli 2012

1 drepen og 15 såra

Overskriftene lyser imot oss. Kvar dag går liv tapt, i trafikken, i arbeidsulukker, ved terror og i krig.

Vanlegvis legg eg mest merke til talet på drepne. Død, reven vekk, - brutalt og endeleg. Talet på såra er meir som ein parentes.

Alle veit at 77 blei drepne på Utøya. Men 157 skadde, kor mange kjenner det talet?

Ser ein etter kva som skjuler seg bak samlegruppa "såra/skadde",  ser ein at dette ikkje på noko måte høyrer heime i ein parentes. Ein får livet snudd heilt opp ned, og får eit liv i rullestol. Ein annan treng hjelp til alt dagleg stell, ein tredje har mist konsentrasjonsevna og får angst med tanke på å gå utfor døra, ein fjerde ligg i ei seng, utan kontakt med nokon. Sanninga om kvardagen bak dette vesle og tilsynelatande uskulidge ordet "skadd" kan vera så brutal.

Er ein "den skadde" for resten av livet?
Dei fleste såra og skadde kjem tilbake til eit nokså vanleg liv, men er likevel ein litt annan. Kanskje har ein lært å sjå annleis på kva som er viktig? Kanskje har ein lært å setja pris på gode stunder med nære vener.

Men kanskje går ein vidare i livet med ein ny identitet: "Han som var utsett for ei ulukke", "ho som blei såra og skadd". I den grad kropp og sinn er skada, er ikkje dette til å unngå. Men dersom ikkje kvardagen blir hindra, er det viktig å halda fast på eit sjølvbilete der ein er meir enn "den skadde". Ein er noko uavhengig av det som hende, - slik ein var noko uavhengig av prestasjonar før det hende. Denne bloggen blei til fordi eg sjølv har sett kor viktig det er å tvihalda på dette: Menneskeverdet blir ikkje målt i kroner, meter, alder, prestasjon eller desibel. Mennesket har verdi fordi det er eit menneske.
Etter dramatiske opplevingar kan det nok vera vanskeleg å setja fokus på noko anna enn det som hende, det vonde, det vanskelege, det som framleis gir smerter. Men om en vågar,  prøver litt dag for dag, så vil det "svara seg".

lørdag 14. juli 2012

Sunt fra Sundt

I den aktuelle debatten om utenlandske tiggere i Oslo, er det på sin plass å minne om den historien vi har i eget land med omstreifere, hvilket uføre de kom i og hvordan staten også på sett og vis kom i et uføre da hjelpen skulle gis. Deler av denne historien er det ingen grunn til å være stolt av, men det er så absolutt mye å lære av den også, nemlig:

-        -  Også den som tigger, uansett hva som har ført til at han er kommet i en slik situasjon, har sitt menneskeverd, og skal derfor møtes med respekt.
-        - Alle hjelpetiltak må formidles med en positiv begrunnelse, der en så langt som råd tar hensyn til folkegruppens egenart.
-         -  Den som tigger, kan ikke forvente å møtes med respekt for sine handlinger dersom det han gjør bryter med lovene i landet.

Slike tanker har jeg gjort meg etter å ha lest mye om omstreiferne i vårt land, ikke minst om hvordan Eilert Sundt tenkte og handlet, i forbindelse med et bokprosjekt jeg sysler med. Selvfølgelig er det stor forskjell på omstreiferne på 1800-tallet og romfolket i våre dager. Men spørsmålet om hvordan storsamfunnet møter folkegrupper og enkeltpersoner som av ulike grunner ikke finner sin plass i A4-samfunnet, er likevel gjenkjennelig. Her er litt bakgrunnsstoff, i kortutgave:

I alle år hadde omstreifere tilpasset seg forholdene i samfunnet. Værforhold, folks behov for tjenestene de kunne tilby og myndighetenes bruk av lovverket gav vanskelige tider og innimellom litt bedre tider. Utover 1840-tallet kom en ny periode som satte spor både i lovverk og livsbetingelsene.

Sommeren 1844 sendte noen menn i Frue sogn i Stavanger et brev til amtmannsformannskapet. I brevet viste de til at det ble brukt både penger og krefter på å hjelpe mennesker i fjerne land, mens ingen brydde seg om det folket som var midt i blant dem, og som trengte å bli hjulpet tilbake til samfunnet, både for sin egen del, men også for at de ikke skulle være en byrde for storsamfunnet.

Amtmannskapet tok brevet på alvor. Hittil hadde det ikke vært så mange omstreifere i området at det hadde skapt så store problem. Nå var det blitt annerledes. Antallet økte betydelig og de fryktet at omstreiferne ville bli en plage og ødeleggelse for samfunnet. Amtmannskapet henvendte seg til staten med bønn om hjelp.

Slike signal uroet de folkevalgte. Noen lett utvei så de likevel ikke.

Året etter kom det en ny fattiglov som var tøffere mot betlerne (tiggerne). De som gjorde seg skyldig i betleri, kunne dømmes til opphold i tvangsarbeidshus, første gang i to måneder, andre gang i fire måneder, og videre med et tillegg av to måneder for hver gang, inntil en øvre grense på ett år. For betlere som reiste rundt i flokk og følge, skulle straffen fordobles.[1]

Saken endte uten vedtak eller konklusjon etter er runde i Stortinget.

Den unge Eilert Sundt (1817-1875) som selv hadde sterke inntrykk med seg etter møte med omstreifere i barndommen, da han som nyutdannet teolog kom til Christiania tukthus for å være konfirmantlærer for de innsatte. Her møtte han to omstreifere som utfordret både hans nysgjerrighet og vitebegjær. Ved å tilbringe mye tid sammen med disse, fikk han et glimt inn i en helt ny verden. Han lærte til og med det hemmelige romanispråket.

Den innsikten han hadde fått på Akershus festning, hadde gitt han et syn på saken som han på dette tidspunktet stod ganske alene om. Han så ikke på omstreiferne bare som et sosialt problem som det gjaldt å bli kvitt, men et eget folk, med språk, kultur og slektstilhørighet som skilte dem ut fra resten av samfunnet. Han hevdet tidlig at dersom en ikke tok hensyn til dette, ville det være umulig å finne løsninger som kunne være til hjelp for dem og samfunnet for øvrig.

Sundt mente det store bildet han hadde tegnet burde bringes videre. Han leverte derfor fra seg et stort manus som inneholdt både en rapport og en samling opplevelser og beskrivelser. I januar 1850 ble det en bok av det, en bok som forfatteren ønsket skulle åpne folks øyne og få dem til å ville bidra til å forandre forholdene, like mye som å gi departementet en objektiv rapport: ”Beretning om Fante- og Landstrygerfolket i Norge. Bidrag til Kundskab om de laveste Samfundsforholde.”

I løpet av den tiden Eilert Sund samlet inn opplysninger var saken blitt mer enn en vitenskapelig og samfunnsmessig interessant problemstilling for han. Det var blitt en hjertesak. Folket han hadde møtt hadde vekket hans sympati, til tross for et annerledes levesett og fremmede normer. Som teolog kjente han sin Bibel, og han var kommet til at omstreiferne også var hans brødre og søstre. På omslaget til det håndskrevne manuset hadde han derfor et sitat fra Matteusevangeliet: ”Sannelig sier jeg dere: det dere har gjort mot en av mine minste, det har dere gjort mot meg.”

”Noe bør gjøres!”
”Beretningen om fantefolket” som rapporten ble kalt, forelå nå, og kunnskapen om dette folket var tilgjengelig for flere. Mange mente at problemet med omstreiferne ble stadig større, og argumenterte for at noe burde gjøres.

Neste debatt i Stortinget tok utgangspunkt i et forslag om tvangstiltak. Saken endte derimot med at flertallet mente det måtte være råd å finne noen forstandige og menneskekjærlige menn som kunne hjelpe til slik at omstreiferne kunne slå seg til ro uten bruk av tvang. Noen enkle løsninger ville de ikke foreskrive, da de hadde forstått at omstreiferne var svært ulike og det var umulig å hjelpe alle til rette på samme måte. Men en ting ble de enige om: Det trengtes penger for å få jobben gjort. Dermed ble det satt av 2000 spesidaler i tre år til et eget fantefond. Pengene skulle brukes på ”Forsøg paa at skaffe fanter og andre desslige omvankende og hjemstavnsløse Personer en lovlig Næringsvei samt give deres Børn en ordentlig Opdragelse”.

Sundt fikk i oppdrag å utarbeide statutter for bruk av fondet. I 1855 gikk det ut to kunngjøringer. Den ene med informasjon til fattigkommisjonene som ble bedt om å finne de rette mennene som kunne gjøre denne jobben. Og det var ikke bare en forsiktig anmodning. De ble anmodet om ”aa skjænke denne paa en Gang statskloke og retfærdige og menneskelige bestræbelse al den Opmærksomhed, den fortjente.” Den andre kunngjøringen var rettet mot allmuen og skulle slås opp på alle skysstasjoner og tingstuer. Her ble folk flest fortalt hva saken gjaldt og de reisende selv ble oppfordret til å ta imot den hjelpen som nå skulle gis.





[1]              Øyvind Midbøe: Sundt og fantesaken, s 23

torsdag 12. juli 2012

Arbeidsufør - ikkje uføretrygda

Så kjem debatten opp på nytt: Er det lov å seia funksjonshemma? Eller er det menneske med nedsett funksjonsevne? Eller finnest det andre ord som ikkje støyter nokon som me heller skal bruka?


Etter å ha krope ut av arbeidslivet grunna sviktande helse, er eg glad for at me har ei ordning med uføretrygd. Men eg er ikkje glad for å bli kalla trygda, noko det sikkert ikkje er så vanskeleg å forstå.


Eg har derimot ingenting imot å bli kalla arbeidsufør. For det er det eg er. Men når ingen andre blir presenterte eller definerte utifrå den måten dei får inntekta si på, vil ikkje eg det heller. Ingen andre presenterer seg som lønsmottakar eller arbeidsgivar.


Eg er ikkje arbeidsufør for å få uføretrygd.
Eg får uføretrygd fordi eg er arbeidsufør.

tirsdag 3. juli 2012

Sunt bondevit går aldri ut på dato

- Me fekk den hjelpa me så sårt hadde bruk for. Og det sjølv om me ikkje hadde rett på det. Me kunne ikkje banka i bordet med lova i hand. Me fekk hjelp, likevel.

Denne korte rapporten frå NAV og Helse-Norge fekk eg ein dag. Og eg gledde meg over det. Landet skal nemleg styrast med lov og sunt bondevett.

Mange som forvaltar lovverket og systema våre, veit dette. Særleg dei som har levd nokre år, og som veit at systemet er til for folket. Sjølv har eg hatt den raude lovsamlinga med på dei arbeidsplassane der eg har hatt mykje makt. Og den vesle, kloke figuren som symboliserer det sunne bondevitet, sit alltid og vaktar fortolkinga.

No har både bondevitet og lova tatt plass i stova, - håper eg.