Etter kvart som kropp og tanke er blitt såpass at eg kan vera aktiv ein del av timane i døgnet, har eg fått lov å delta i nokre styremøte og i lokalpolitikken att. For ein stor del fordi det er akseptert at eg ligg på golvet når det trengst.
Så det praktiske går "greitt". Men så skal styre og stell ha oversikt over kven som er med. Og korleis skal eg då pesentera meg? Oda Bhar skriv dette på Twitter i dag:
Oda Bhar
Blir veldig nysgjerrig på hva de folka driver med som ikke har stillingstittel på deltakerlista. #åpningskonferanse #TIFF2013 #TIFF13
Og eg forstår at ein vil vita litt om dei ein møter på konferansar og møte. Men kva skal eg gi opp? Skal eg skriva arbeidsufør i ruta som blir ståande tom, eller skal eg skriv tidlegare "ditt og datt".
Første gong eg møtte utfordringa, fann eg til mi store overrasking ut at eg var oppført som husmor. Då blei eg lei meg. Ikkje fordi eg synest det er noko dårleg tittel. Både eg og mannen min har vald å vera heimeverande i periodar då borna var små. Men den tida eg låg på golvet mesteparten av tida heime og måtte ha hjelp til svært mykje, var det ei nedvurdering av tittelen husmor å nytta den på meg. Eg korkje laga middag eller stelte huset i nokon særleg grad.
Når eg møter folk, seier eg no berre namnet mitt. Om nokon spør kva eg gjer på, svarer eg at eg er ute av arbeidslivet grunna ein sviktande rygg som sviktar ytterlegare om eg eg ikkje tek nødvendige omsyn. Eg er feig nok til å nemna ryggen, for det er ein "så grei" grunn til å vera ufør. Det slår dei fleste seg til ro med. Men i andre samanhengar: Når eg er på styremøte ol, kva vil de at eg skal seia? Kva er informativt nok utan å bli utleverande? Nokon som har tankar om dette?
Ja, hva skal man si uten, at det blir utleverende? Jeg har også tenkt en del på dette, som ufør.
SvarSlettÅ si at jeg er hjemme pga. angst er ikke det første jeg vil si i møte med nye mennesker. Enkelte ganger sier jeg kun, at jeg er ufør, og forklarer ikke mer enn det.
Det finnes sikkert ulike svar og løsninger, alt etter hvem man er, og hvilke situasjoner man møter, eller steder man ferdes.
Selv føler jeg det kan være vanskelig å si noe om psykisk helse, da fordommene er mange, og skal jeg si noe om det, vil jeg kjenne de jeg sier det til.
Tenker videre, er det fordommene rundr det å være ufør, som gjør det vanskelig å si noe i det hele tatt enkelte ganger?
Tenker litt høyt her, og håper flere kommer med innspill.
Bibbi
Du kunne ha skrevet blogger! Det har noen gjort på deltakerlista til denne konferansen. Det trenger ikke være så komplisert. Hilsen Oda Bhar
SvarSlettNeida, det treng ikkje vera komplisert om folk ikkje forventar noko eksakt. Men bloggar er nok ikkje noko eg vil presentera meg som.Bloggen er ein altfor liten del av livet mitt til det.
SlettTakk for kommentaren.
I begynnelsen vegret jeg meg. Jeg følte atjeg "forsvant" hvis jeg sa jeg var ufør. Folk så fort på meg,antok mange ting de aldri sa,og snakket med noen andre. Jeg ble lei meg.
SvarSlettEtterhvert begynte jeg å si at jeg var ufør pga Ms. Da sa menge at de hadde en i familien som hadde dødd. Av Ms.Så begynte jeg å si det. Og snakket litt om hvordan sykdommen virker på meg. Da ble det lettere..
Det er ganke trist at samfunnet vårt er så opptatt av hva vi jobber med,"hva vi gjør"
Hm..dette ble langt..Nå sier jeg at jeg har mest trygd og litt jobb. Da vil alle gjerne snakke om jobben..
Det du presenterer deg som på en konferanse trenger ikke være noen stor del av livet ditt, det skal bare ha å gjøre med hvorfor du er på konferansen. Hva motiverte at du kom? Det kan være blogger, hvis du skal skrive om den, eller hvorfor ikke: nysgjerrig, interessert, filmelsker, jobbsulten. Jeg skjønner at hvis jobben var viktig er det lett å bli fiksert på det som mangler, ikke det du er, men jeg tror det i de fleste tilfeller går an å tenke litt utenfor boksen. En blanding av humor og guts er bedre å signalisere enn formell posisjon, tror jeg ofte.
SvarSlettMange som har vært yrkesaktiv har utdanning/stilling som en stor del av sin identitet. Det hadde jeg også. Kunnskapen er jo fremdeles i meg, så det hender jeg ennå titulerer meg som kommunikasjonsrådgiver, men at "jeg for tiden er hjemme på ubestemt tid - grunnet helsa". De fleste spør ikke mer da. Det er kanskje en form for feighet hos meg, men det er ikke sikkert de som spør orker sannheten heller...
SvarSlettHer kjenner eg meg igjen. Eg meiner også at alle ikkje ynskjer eller orker sanninga. Derfor er det sjeldan eg snakkar om helsa som smerte/plage. Men som livssituasjon blir det tema av og til, nettopp fordi så mange strever med å tru at dei er fullverdige menneske om dei ikkje kan yta som før.
SlettEg er trygda seier eg. Det enkle er ofte det beste. :)
SvarSlettSå tøff er ikkje eg. Eg har skrive om omgrept "trygda" og arbeidsufør" her: http://marittotland.blogspot.no/2012/07/arbeidsufr-ikkje-ufretrygda.html
SlettAktivitet, og evne/mulighet til å gjøre den aktiviteten er viktig for oss mennesker. At vi da gjerne bruker ord som beskriver hva vi gjør, enten det er på hjemmebane eller i arbeidslivet, gir oss en identitet som ukjente mennesker vi møter kan forholde seg til. Ganske så greit å kunne henge Ergoterapeut på navnet når jeg presenterer meg. Mye lettere for andre å forholde seg til, enn hvis jeg sier Motorsykkelførerske, som jo er en minst like stor del av min identitet.
SvarSlettMed det blir det den enkeltes egen vurdering hva man vil kalle seg. Hovedsaken er at man finner beskrivende ord, som uttrykker det man vil at ukjente mennesker skal oppfatte deg som.
Mange kloke ord. Utfordringa ligg i siste setninga: Kva ein vil at ukjend mennesket skal oppfatta deg som. Avog til enkejr eg som Bjørn Edsvåg: "Kor er det blitt av den eg likte at eg var." Og då tenkjer eg ikkjeførst og fremst på at eg ahdde god hesle, men at eg møtte andre menneske offensivt, utan å vera redd for å måtta seia meir enn eg ville.
SlettJeg sier/skriver hjemmeværende. Synes det er dekkende og det gjør at jeg ofte iallefall slipper å "forsvare" sykdommene mine eller måtte høre på en lang tirade om "har du forsøkt ditt og datt". Synes også det er vanskelig å si trygdet - ufør er jeg jo ikke ennå så lenge jeg går på AAP. Mulig noen synes det er feigt. Men for min del er det snakk om hva jeg orker å bruke den energien jeg har på.
SvarSlettHeimeverande eller "ikkje i jobb lenger"fungerer munnleg. Og så er eg kome til at ingenting er feigt. Me skal ikkje ta på oss tilleggsbyrder som å tru at me er feige. Det held med å vera sjuk/skada.
SlettJeg tenker at det kan stå tomt, eller hvis du er der i kraft av en kunnskap du besitter som f.eks utdannelse så kan du bruke den "tittel" du er utdannet til. Permisjon er en nøytral beskrivelse. Hva med " fristilt " ? Lykke til med å finne ut av det. :-)
SvarSlettTakk for kommentar. Ja, eit felt kan godt stå tomt, når det er muleg. Når det gjeld styreverv, så godtar ikkje Brønnøysundregisteret det, har eg forstått.Då tyr eg til utdanninga. Når eg møter folk, er eg blitt flinkare til berre å seia kva eg heiter, utan tillegg, så får det vera opp til dei om dei treng å vita noko meir.
Slett