Skal ut i vrimmelen.
Skal eg opna
senka skuldre
la folk sjå inn til meg
invitera til å seia noko
med å møta blikk
senka farten
helsa med eit smil?
Risikoen er stor
for at det blir
hyggjelege møte:
auge møter auge.
Skal eg tenkja:
alle har nok med sitt
eg har nok med mitt
halda gluggane att
opna berre så eg får gangsyn?
Risikoen er då stor
for at det ikkje
blir noko møte:
auge til auge.
Risikosport:
Risikera at det går gale
fordi utbyte er så stort.
Skal eg våga
møta blikk
dela dagar
dela liv?
Menneskeverdet er alltid 100%. Det kan ikkje målast i funksjon, kilo, meter, kroner eller desibel.
tirsdag 31. mai 2011
Samtaleopplegg utifrå åtte bloggpostar om menneskeverd
Tekst 1
Innleiinga til bloggen
Denne bloggen er blitt til fordi det finnest menneske som treng å høyra at dei kan lyfta hovudet og møta blikket frå andre.
Den beste medisinen for å halda oppe eit sunt sjølvbilete når ein ikkje kan prestera noko, er å festa blikket på denne sanninga:
Menneskeverdet blir ikkje målt i kroner, meter, alder, prestasjon eller desibel. Mennesket har verdi fordi det er eit menneske.
Samtale utifrå tekst 1:
Dette er innleiinga til bloggen min.
På kva område i livet, og kva spørsmål i samfunnet kan få oss til å måla våre medmenneske?
I kva saker er det viktig at me har klart for oss at menneskeverdet ikkje kan målast?
Tekst 2
Det viktigaste eg lærte av Jon Lilletun - og far min
Den dagen regjeringa Bondevik 1 skulle gå, av kom eg tidleg til kontoret. Halvvegs opp til femte etasje i KUF-bygget, møtte eg reinhaldaren. Eg sa: "God morgon", og skulle til å skunda meg vidare, då eg såg at ho stod med bøygd hovud og tårer på kinnet. Eg stanste derfor og spurte forsiktig om det var noko som var gale. "Ja, det er mykje gale", sa ho. "Lilletun skal slutta i dag".
Jon helsa alltid på henne, akkurat som han helsa på alle andre han møtte. Han såg dei, ikkje for å vera tilgjort høfleg, men fordi han faktisk såg dei.
Far og eg gjekk ofte på tur i kveldinga då eg var 13-14 år. Ein dag gjekk kursen mot eit hus som var ukjent for meg. Far sa ingenting, men opna bakdøra i huset og peika at eg skulle gå inn. Vel inne var det ingen å sjå, korkje i stove eller kjøken. Men far gjekk gjennom stova og opna døra til eit soverom. Der låg havseglaren. Det var det eg kjende han som. No var han ein liten kropp under ei kvit dyne.
Han og far veksla nokre få ord. Så tok far potta og tømte den, fann eit glas vatn og sette på nattbordet. Så var besøket over.
Jon og far lærte meg noko som det er vanskeleg å setja ord på. Men eg veit at når eg har vore ufør ein lang periode, har det dei lærte meg, hjelpt meg å ikkje hamna heilt i uføret når det gjeld å vita kven eg framleis er.
Ikkje alle eg helste på, helste tilbake. Det melde eg tilbake til mor mi, som hadde det gode svaret eg har hatt i bakhovudet seinare i livet: Held fram med å helsa du. Helser dei ikkje tilbake, er det dei som er dumme.
Dette gjekk fint. Eg helste på gamal og ung, og det var etterkvart få som fekk stempelet "dumme".
Så gjekk det nokre år. Eg blei tenåring. Og heldt fram med å helsa. Men ein kveld opplevde eg noko som var nytt for meg. Eg helste, men mannen helste ikkje tilbake. Og noko fortalde meg at det ikkje var for at denne mannen var dum. Det var som om han vende seg bort i eit ynskje om å vera usynleg.
Eg kjende mannen godt, svært godt faktisk. Men når eg tenker meg om, no mange tiår etterpå, hadde me nok berre vore saman i trygge samanhengar, der berre familiane våre hadde vore i lag. Eg hadde nok ikkje møtt han på gata før.
Det var nok sårt over dette møtet. Eg grunna over kvifor han oppførte slik han gjorde, og kom til at han let vera å helsa, for at eg skulle sleppa å visa at eg kjende han.
Han hadde eit så lågt sjølvbilete at han gjorde eg usynleg, for mi skuld.
Eg fekk aldri høve til å bli så godt kjend med han som vaksen at eg kunne vera med å visa med min måte å møta han på, at han var verd å møta, verd å kjenna. Han valde å ikkje gå på gatene så mykje lenger. Han valde faktisk å bli heilt usynleg. Han valde å ikkje leva.
Me kan studera og drøfta kommunikasjon, sosiale medier, naboforhold og byplanlegging stolpe opp og stolpe ned. Gløymer me å sjå kvarandre, er det viktigaste gløymt.
Kongen takket ja til å være på premieren, og dronninga ba seg selv med. Honnør for det! Som takk fikk hun klem på begge kinn av hovedpersonen.
Slik oppmerksomhet er ikke hverdagskost for Brurud - Johannessen. Til Vårt Land sier han: Det er så vondt å bli oversett. Tenk om flere kunne si hei tilbake når jeg hilser.
Hvorfor er det så vanskelig å si hei når han hilser, tenker jeg, vel tilbake i stua etter en dagstur til Oslo der jeg så selgerne. Er selgerne en trussel? Unngår vi blikket for å slippe å kjøpe bladet? Eller er det en slags forlegenhet som får mange til å snu seg bort - et ønske om ikke å se hverdagen til selgeren? Eller er det det fremmede som skremmer oss, det som er annerledes?
På hjemturen leste jeg "Saras nøkel" av Tatiana de Rosnay. Fransk politi var med på å deportere tusenvis av jøder i Frankrike under krigen. I ettertid legges all skyld på nazistene. Når de ble spurt hvordan de kunne laste barn og mødre inn i kuvogner og sende dem vekk, bare fordi de var jøder, svarte de at det var på ordre fra tyskerne. Men hvordan kunne det franske politiet og naboene la det skje? Jo, de mente at jødene var annerledes. Det endte fryktelig galt.
Samtale utifrå tekst 2-4:
Det som Jon Lilletun og fra min lærte meg. Trur det at det er råd å lær slikt berre utifrå teori, eller må me har gode førebilete som viser oss kva dette er i praksiss?
Har de hatt slike førebilete?
Kva i samfunnet lærer oss det motsette?
Har med nokre saker i KrF der me har så høge mål at formuleringane våre kan "slå folk i hovudet"
Korleis kan me halda fast på høge ideal uten å døma livsmotet frå nokon?
"Umennesket" - raselære til bruk i norsk skole
Boka "Saras nøkkel" av Tatiana de Rosnay" har vært på New York Times bestselgerliste i over 100 uke, og nå inntar den Norge. Det er bra! For den har en lekse å lære oss. Menneskeverdet kan reduseres. Mennesker kan velges ut, tas bort. Og det kan gjøres av tilsynelatende vanlige medmennesker, som ikke en gang står på utrydderens side.
Hvordan kan det skje? Ved at vi lærer at det som er annerledes er farlig, det er en trussel. Og setter vi navn på trusselen, er prosessen i gang.
Norske skolebarn skulle formes til å tenke slike tanker under krigen. Her er noe av det de skulle lese og lære:"Slik som natten er motsatt dagen, som lys og skygge evig er fiender - slik er den største fiende for mennesket, som hersker over jorden, mennesket selv.
Umennesket - denne biologisk tilsynelatende fullstendig likedannede skapning men hender og føtter og med en slags hjerne, men øyne og munn, er likevel en helt annen, et fryktelig kreatur, der bare en antydning til menneske, med menneskelignende ansiktstrekk - åndelig, sjelelig likevel laverestående enn ethvert dyr. I det indre av dette vesen er det et grusomt kaos av ville, uhemmede lidenskaper: navnløs ødeleggelseslyst, primitivt begjær, den mest utilhyllede simpelhet.
Umennesket - Ingenting annet!
For alt det som har menneskeansikt er ikke likt. - Ve den som glemmer det!"
Dette budskapet skulle innprentes norsk skoleungdom under krigen. I heftet "Umennesket" beskrives motstanderen, jøden og bolsjeviken, på denne måten. Heinrich Himmler (1935) blir også sitert for å gi budskapet tyngde:
"Så lenge det fins mennesker på jorden, kommer kampen mellom mennesker og umennesker til å være en historisk regel. Så langt vi kan se tilbake er jødenes kamp mot folkene en del av livets naturlige gang på vår planet. Man kan rolig komme til den overbevisning, at denne striden på liv og død er likeså mye naturlov som pestbasillenes kamp mot det sunde legeme."
Heftet til bruk i skolen ble funnet på loftet på en gammel skole lenge etter krigen. De fleste eksemplarene ble brent. Lærerne nektet å bruke dem. Hurra for lærerne!
Heftet er litt større enn A 4 - format. Etter forordet følger oppslag etter oppslag med svarte, skitne, syke jøder og russere på den ene siden, satt opp mot friske, sunne representanter for den ariske rase på den andre siden. Den norske bondejenta med bunad er også med.
Bilde og tekst gjør jobben sin. Tanken bøyes mot å tenke de mest utenkelige tanker: noen av oss, selv om de ser ut som mennesker; de er likevel umennesker "laverestående enn ethvert dyr". Samtidig lokkes det fram andre tanker, som heldigvis det norske samfunn og skole har læret meg:
"Hva er da et menneske siden du kommer det i hu, et menneskebarn at du ser til det. Du gjorde han lite ringere enn Gud…" (Salme 8)
Det er med en viss skjelving i kne at disse linjer skrives. Kan noen bruke dem i dag? Mot menneskeheten? Ved å angripe grupper av mennesker i dag? Men på den andre siden: Tar vi ikke fram grunnlaget for det som førte til at tusenvis av mennesker var med på å gjennomføre massedrapene, vil vi kanskje glemme det som skjedde, glemme det fordi vi tror at vi selv aldri kunne ha vært med på det. Da undervurderer vi hvilken betydning det har at vi bygger våre tanker på et menneskesyn og at det ikke er likegyldig hvordan dette synet er.
Mer tekst fra heftet Umennesket:
"Hva denne jord har av store verker, tanker og kunster - mennesket har tenkt det ut, skapt det og fullendt det; det tenkte og oppfant, for det fantes det bare ett mål: å arbeide seg opp til en høyere tilværelse, å forme det uoppnåelige, å erstatte det utilstrekkelige med noe bedre.
Slik vokste kulturen.
Slik ble plogen, verktøyet og huset til.
Slik ble mennesket et samfunnsmenneske, slik ble familier, folk og stater til. Mennesket vokste seg stort og sterkt. Det steg langt opp over alle andre levende vesener.
Slik ble det den første, nest etter Gud!
Men umennesket levde også. Det hatet menneskets verk. Det raste imot det, hemmelig som en tyv, åpenlyst som baktaler - som morder. Det rotte seg ammen med sine likemenn.
Det ene bestet ropte til det andre.-
Aldri levde umennesket i fred, aldri slo det seg til ro. For det følte seg vel i halvmørket, kaoset. Det skydde lyset fra det kulturelle fremskritt. Til livsunderhold behøvde det sumpen, helvete, men ikke solen.
Og denne umenneskers underverden fant sin fører: den evige jøde!
Han forstod dem, visste hva de ville. Han oppegget deres mest nedrige lyster og begjær, han lot redslene komme over menneskeheten."
… Så følge en gjennomgang av historiske hendelser som skal underbygge påstandene, før teksten avsluttes med:
"I dag heter legemliggjørelsen av denne ødeleggelseslyst - bolsjevisme! Men denne bolsjevismen er ingen tilfeldig forbigående ide. Den er intet produkt av vårt id! Den er heller ingen nyhet innen rammen av menneskehetens historie. Den er så gammel som jøden selv. Dens forkjempere heter Lenin - Stalin."
Samtale utifrå tekst 5
Korleis ville samfunnet vårt vore om lærarane hadde undervist i slik raselære som dette under krigen?Kva oppseding hadde me fått som er born av dei som gjekk på skule på den tida?
Set me pris på at samfunnet er bygd på eit kristent menneskesyn?
Kvorleis kan me skapa fiendebilete i vårt samfunn som kan kan nøra opp om slike haldningar som dette?
Så blir det vanlegvis heilt stilt. Og eg må leggja til for å ta vekk den pinlege stemninga: eg er arbeidsufør, og så legg eg til som ei slags orsaking, den kortaste eg får til: Ja, ryggen er øydelagt.
Den andre varianten oppstår ved direkte spørsmål ved småprat med høflege frasar:
- Ja, kva driv du på med, sånn til vanleg?
- Ingenting
- Men …? Kven representerer du, sidan du er her (fast spørsmål på ein del møte eg deltek på)
- Ingen.
Pause. Så må det ei forklaring til, alt utifrå kven eg er saman med. Eg legg til:
- Livet er annleis enn før, men eg har eit godt liv.
Så får me ofte ein god samtale om det gode livet.
- Eg kjem til å leggja meg på golvet, seier eg, - for at de ikkje skal tru det er krise når eg faktisk gjer det.
- Ikkje syns synd på meg når eg gjer det. Det er for ikkje å bli dårleg.
Så får me ei god samtale til; om tilpassing, deltaking og liknande. Og neste gong det er møte, har arrangørane av møtet ofte lagt til rette for ein god liggjeplass. (Takk til gode NRK-medarabeidarar som ordna god madrass på møtet i Kringkastingsrådet utan å vera bedne om det.)
Eg kunne ha gått utanom. Eg kunne ha presentert meg med titlar eg tidlegare har hatt. Eg gjorde det den første tida då oppgåvene eg hadde hatt låg nærare i tid, men det er for dumt å ramsa opp kva ein dreiv med for snart ti år sidan. Dessutan kjennest det usolidarisk med dei som ikkje kan gjera det. Men av og til grip den eg møter tak i fortida mi og spør: Var det ikkje du som var direktør, ordførar og statssekretær?
- Å stakkars deg, no kjem du ingen veg, du som var så aktiv. Korleis har du det , eigentleg?
Og eg prøver å seia korleis eg har det, eigentleg. Helsa er til meir eller mindre bry, men møter eg rette mennesket, nyttar eg sjansen og legg til: Det som er utfordringa er faktisk å halda oppe sjølvtilliten. Og sjå seg sjølv i spegelen kvar morgon og seia at ingenting av det som verkeleg betyr noko, har endra seg. Eg har framleis 100 % menneskeverd.
Dette har eg halde foredrag om i over 20 år. Eg har vist plansjar med bilete av folk i senger, gamle og unge, mørke og kvite, den døyande og det ufødde barnet i mors liv. Livet har mange ytterpunkt, og å ha ein dårleg rygg er langt frå mellom desse. Likevel: Uroa er der. Kven er eg nå når eg ikkje kan prestera noko?
I slike stunder er det godt å halda seg til det objektive: Alle, har 100 % menneskeverd. Ingenting kan rokke ved det!
Ein kveld eg hadde eit flott knippe gjester samla rundt eit festbord, gjorde eg noko som skulle visa seg å endra kvelden. Det var fleire rundt bordet som ikkje kjente kvarandre. Det var derfor nødvending med ein presentasjonsrunde. Gjestene ble bedne om å presentera seg med namn. Men dei fekk ikkje seia korkje kva utdanning, stilling eller posisjon dei hadde. Dei blei utfordra til å seia kven dei var: Korleis ville dei bli oppfatta som mennesket? Kva var viktig for dei? Runden rundt bordet blei annleis enn vanleg. Og det merkelege var: Heile kvelden blei prega av den uvanlege starten. Samtalane blei annleis.
NB! Desse opplevingane vil eg dela med fleire, ikkje fordi det er synd på oss som er arbeidsuføre eller for at de skal kjenna dykk dumme når de ikkje veit korleis de skal oppføra dykk i situasjonen som kan oppstå. Problemet ligg helst hos den som ikkje kjenner seg fortruleg med å vera i kategorien ufør. Men at andre veit at det kan vera ei utfordring, er i seg sjølv ei lita hjelp. Og formidlinga av at menneskeverdet er utan vilkår kan aldri gjerast konkret nok!
Samtale utifrå tekst 6
Dette er ein tekst som ikkje kan diskuterast med tanke på a t det finnest rette og ikkje rette svar. Kva tankar gjer du deg når du les det?
Tekst 7
Den omvendte myrsnipefilosofien
Ei myrsnipe møtte ein jeger. Han lova å ikkje skyta ungane hennar; dei vakraste fuglungane i skogen skulle det vera. Det kunne ikkje vera råd å ta feil.
Jegeren skaut. Han trefte dei fugane han sikta på, men bomma på kven som var dei finaste fuglane i skogen.
"Det kunne vore ein av våre", var kommentaren me fekk høyra heime då det blei fortald om andre ungdomar som det ikkje hadde gått så bra for, - også om dei var komne retteleg i uføret.
Tekst 8
Kven er dei narkomane?
Dette innlegget ligg også på verdidebatt.no
"Dei narkomane har øydelagt liva sine".
Kven har ikkje svært så klare oppfatningar av kven som er blitt narkomane og ikkje minst kvifor dei er blitt det. Men om me ser nokre år fram i tid og ser kven som er avhengige av narkotiske stoff, vil me truleg få nokre overraskingar.
Livet har lært meg at eg kunne ha blitt ein av dei, og fordi eg har oppdaga det, vonar eg at eg kan unngå å bli det.
I ein episode av Puls for noko tid sidan møtte med to menn og ei kvinne som gjekk på metadon. Bakgrunnen deira blei ein vekkar for meg. Den eine kvinna var vel etablert. Ho tok ein operasjon og starta med smertelindring med tablettar etterpå. Den eine mannen hadde vore på landslaget i turn. Etter ein kneskade var han også over på smertestillande medisin.
Så langt er det svært så mange av oss som har gått same vegen. Så fortalde desse to korleis smertene og situasjonen gjorde at dei trengte medisin i lang tid, og korleis dei ikkje makta å trappa ned. Så enda dei med å bli avhengige først av medisinen legen hadde skrive ut, seinare sterkare stoff.
Etter tre operasjonar var eg på føtene att og sat i eit styremøte. Ein mann eg har stor respekt for, bøygde seg over bordet til meg og kviskra: - Nyttar du smertestillande? - Ja, av og til, svara eg som sant var. - Det gjorde eg og, sa han. - Eg måtte på avvenning. No går det bra.
På plass på jobb att i administrasjonen på eit sjukehus, med mange legar rundt meg i kvardagen, fekk eg eit forsiktig spørsmål: - Må du ta smertestillande for å klara arbeidsdagen her? Svaret var det same: - Ja, av og til. Blikket eg då fekk og den litt alvorlege kommentaren gjorde inntrykk: - Det er ikkje meininga å ta slike tablettar som du har for å gå på jobb. Det er for å få betre livskvalitet.
Eg er ute av faresona, trur eg. Men eg har fått meg ein støkk i livet. Derfor har eg eit ynskje om å signalisera til andre at dette er leik med elden. Samstundes vil eg ikkje klandra dei som gav meg reseptane. Eg fekk ingen dårlege råd. Eg ynskjer heller ikkje at nokon skal la vera å ta smertestillande som treng det. Kva er då bodskapen min? Kanskje berre det å minna om at det er kort veg frå bruk til misbruk. Kan henda det faktisk ikkje er noko markert skilje på den vegen. Det berre går over frå å vera det eine til å bli det andre.
Dessutan er det nyttig for meg - og kanskje for andre - å nyansera synet på kva som kan øydeleggja livet og gjera kvardagen svært så vanskeleg.
Og frå barndomen er eg opplært i den omvendte myrsnipeteorien, så eg vit at det kan henda meg. Det er ingen av oss som i utgangspunktet kan seia at det ikkje er så farleg, det gjeld ikkje meg. Eg skal klara meg.
Samtale utifrå tekst 7-8
Endra teksten det synet du har på kven som er narkomane?Korleis kan KrF -politikken både visa veg og driva førebyggjing samstundes som me tar vare på einskildmennesket?
Er det eit mål å gi rusmisbrukarar eit verdig liv?
Innleiinga til bloggen
Denne bloggen er blitt til fordi det finnest menneske som treng å høyra at dei kan lyfta hovudet og møta blikket frå andre.
Den beste medisinen for å halda oppe eit sunt sjølvbilete når ein ikkje kan prestera noko, er å festa blikket på denne sanninga:
Menneskeverdet blir ikkje målt i kroner, meter, alder, prestasjon eller desibel. Mennesket har verdi fordi det er eit menneske.
Dette er innleiinga til bloggen min.
På kva område i livet, og kva spørsmål i samfunnet kan få oss til å måla våre medmenneske?
I kva saker er det viktig at me har klart for oss at menneskeverdet ikkje kan målast?
Tekst 2
Det viktigaste eg lærte av Jon Lilletun - og far min
Den dagen regjeringa Bondevik 1 skulle gå, av kom eg tidleg til kontoret. Halvvegs opp til femte etasje i KUF-bygget, møtte eg reinhaldaren. Eg sa: "God morgon", og skulle til å skunda meg vidare, då eg såg at ho stod med bøygd hovud og tårer på kinnet. Eg stanste derfor og spurte forsiktig om det var noko som var gale. "Ja, det er mykje gale", sa ho. "Lilletun skal slutta i dag".
Jon helsa alltid på henne, akkurat som han helsa på alle andre han møtte. Han såg dei, ikkje for å vera tilgjort høfleg, men fordi han faktisk såg dei.
Far og eg gjekk ofte på tur i kveldinga då eg var 13-14 år. Ein dag gjekk kursen mot eit hus som var ukjent for meg. Far sa ingenting, men opna bakdøra i huset og peika at eg skulle gå inn. Vel inne var det ingen å sjå, korkje i stove eller kjøken. Men far gjekk gjennom stova og opna døra til eit soverom. Der låg havseglaren. Det var det eg kjende han som. No var han ein liten kropp under ei kvit dyne.
Han og far veksla nokre få ord. Så tok far potta og tømte den, fann eit glas vatn og sette på nattbordet. Så var besøket over.
Jon og far lærte meg noko som det er vanskeleg å setja ord på. Men eg veit at når eg har vore ufør ein lang periode, har det dei lærte meg, hjelpt meg å ikkje hamna heilt i uføret når det gjeld å vita kven eg framleis er.
Tekst 3
Usynleg - for mi skuld
Eg lærte heime at eg skulle helsa fint på alle dei eg møtte som eg kjende. Eg lærte til og med å neia for læraren, også om eg sykla. Å neia, ståande på ein sykkel, går altså an. Eg har prøvd.Ikkje alle eg helste på, helste tilbake. Det melde eg tilbake til mor mi, som hadde det gode svaret eg har hatt i bakhovudet seinare i livet: Held fram med å helsa du. Helser dei ikkje tilbake, er det dei som er dumme.
Dette gjekk fint. Eg helste på gamal og ung, og det var etterkvart få som fekk stempelet "dumme".
Så gjekk det nokre år. Eg blei tenåring. Og heldt fram med å helsa. Men ein kveld opplevde eg noko som var nytt for meg. Eg helste, men mannen helste ikkje tilbake. Og noko fortalde meg at det ikkje var for at denne mannen var dum. Det var som om han vende seg bort i eit ynskje om å vera usynleg.
Eg kjende mannen godt, svært godt faktisk. Men når eg tenker meg om, no mange tiår etterpå, hadde me nok berre vore saman i trygge samanhengar, der berre familiane våre hadde vore i lag. Eg hadde nok ikkje møtt han på gata før.
Det var nok sårt over dette møtet. Eg grunna over kvifor han oppførte slik han gjorde, og kom til at han let vera å helsa, for at eg skulle sleppa å visa at eg kjende han.
Han hadde eit så lågt sjølvbilete at han gjorde eg usynleg, for mi skuld.
Eg fekk aldri høve til å bli så godt kjend med han som vaksen at eg kunne vera med å visa med min måte å møta han på, at han var verd å møta, verd å kjenna. Han valde å ikkje gå på gatene så mykje lenger. Han valde faktisk å bli heilt usynleg. Han valde å ikkje leva.
Me kan studera og drøfta kommunikasjon, sosiale medier, naboforhold og byplanlegging stolpe opp og stolpe ned. Gløymer me å sjå kvarandre, er det viktigaste gløymt.
Tekst 4
Selger 329: Det er så vondt å bli oversett.
Selger 329 - selger av bladet = Oslo, er hovedperson i filmen med navnet "Selger 329" som hadde premiere på Filmens Hus i Oslo i dag 13.april. "Selger 329" har et navn: Knut Olav Brurud-Johannessen.Kongen takket ja til å være på premieren, og dronninga ba seg selv med. Honnør for det! Som takk fikk hun klem på begge kinn av hovedpersonen.
Slik oppmerksomhet er ikke hverdagskost for Brurud - Johannessen. Til Vårt Land sier han: Det er så vondt å bli oversett. Tenk om flere kunne si hei tilbake når jeg hilser.
Hvorfor er det så vanskelig å si hei når han hilser, tenker jeg, vel tilbake i stua etter en dagstur til Oslo der jeg så selgerne. Er selgerne en trussel? Unngår vi blikket for å slippe å kjøpe bladet? Eller er det en slags forlegenhet som får mange til å snu seg bort - et ønske om ikke å se hverdagen til selgeren? Eller er det det fremmede som skremmer oss, det som er annerledes?
På hjemturen leste jeg "Saras nøkel" av Tatiana de Rosnay. Fransk politi var med på å deportere tusenvis av jøder i Frankrike under krigen. I ettertid legges all skyld på nazistene. Når de ble spurt hvordan de kunne laste barn og mødre inn i kuvogner og sende dem vekk, bare fordi de var jøder, svarte de at det var på ordre fra tyskerne. Men hvordan kunne det franske politiet og naboene la det skje? Jo, de mente at jødene var annerledes. Det endte fryktelig galt.
Samtale utifrå tekst 2-4:
Det som Jon Lilletun og fra min lærte meg. Trur det at det er råd å lær slikt berre utifrå teori, eller må me har gode førebilete som viser oss kva dette er i praksiss?
Har de hatt slike førebilete?
Kva i samfunnet lærer oss det motsette?
Har med nokre saker i KrF der me har så høge mål at formuleringane våre kan "slå folk i hovudet"
Korleis kan me halda fast på høge ideal uten å døma livsmotet frå nokon?
Tekst 5
"Umennesket" - raselære til bruk i norsk skole
Boka "Saras nøkkel" av Tatiana de Rosnay" har vært på New York Times bestselgerliste i over 100 uke, og nå inntar den Norge. Det er bra! For den har en lekse å lære oss. Menneskeverdet kan reduseres. Mennesker kan velges ut, tas bort. Og det kan gjøres av tilsynelatende vanlige medmennesker, som ikke en gang står på utrydderens side.
Hvordan kan det skje? Ved at vi lærer at det som er annerledes er farlig, det er en trussel. Og setter vi navn på trusselen, er prosessen i gang.
Norske skolebarn skulle formes til å tenke slike tanker under krigen. Her er noe av det de skulle lese og lære:"Slik som natten er motsatt dagen, som lys og skygge evig er fiender - slik er den største fiende for mennesket, som hersker over jorden, mennesket selv.
Umennesket - denne biologisk tilsynelatende fullstendig likedannede skapning men hender og føtter og med en slags hjerne, men øyne og munn, er likevel en helt annen, et fryktelig kreatur, der bare en antydning til menneske, med menneskelignende ansiktstrekk - åndelig, sjelelig likevel laverestående enn ethvert dyr. I det indre av dette vesen er det et grusomt kaos av ville, uhemmede lidenskaper: navnløs ødeleggelseslyst, primitivt begjær, den mest utilhyllede simpelhet.
Umennesket - Ingenting annet!
For alt det som har menneskeansikt er ikke likt. - Ve den som glemmer det!"
Dette budskapet skulle innprentes norsk skoleungdom under krigen. I heftet "Umennesket" beskrives motstanderen, jøden og bolsjeviken, på denne måten. Heinrich Himmler (1935) blir også sitert for å gi budskapet tyngde:
"Så lenge det fins mennesker på jorden, kommer kampen mellom mennesker og umennesker til å være en historisk regel. Så langt vi kan se tilbake er jødenes kamp mot folkene en del av livets naturlige gang på vår planet. Man kan rolig komme til den overbevisning, at denne striden på liv og død er likeså mye naturlov som pestbasillenes kamp mot det sunde legeme."
Heftet til bruk i skolen ble funnet på loftet på en gammel skole lenge etter krigen. De fleste eksemplarene ble brent. Lærerne nektet å bruke dem. Hurra for lærerne!
Heftet er litt større enn A 4 - format. Etter forordet følger oppslag etter oppslag med svarte, skitne, syke jøder og russere på den ene siden, satt opp mot friske, sunne representanter for den ariske rase på den andre siden. Den norske bondejenta med bunad er også med.
Bilde og tekst gjør jobben sin. Tanken bøyes mot å tenke de mest utenkelige tanker: noen av oss, selv om de ser ut som mennesker; de er likevel umennesker "laverestående enn ethvert dyr". Samtidig lokkes det fram andre tanker, som heldigvis det norske samfunn og skole har læret meg:
"Hva er da et menneske siden du kommer det i hu, et menneskebarn at du ser til det. Du gjorde han lite ringere enn Gud…" (Salme 8)
Det er med en viss skjelving i kne at disse linjer skrives. Kan noen bruke dem i dag? Mot menneskeheten? Ved å angripe grupper av mennesker i dag? Men på den andre siden: Tar vi ikke fram grunnlaget for det som førte til at tusenvis av mennesker var med på å gjennomføre massedrapene, vil vi kanskje glemme det som skjedde, glemme det fordi vi tror at vi selv aldri kunne ha vært med på det. Da undervurderer vi hvilken betydning det har at vi bygger våre tanker på et menneskesyn og at det ikke er likegyldig hvordan dette synet er.
Mer tekst fra heftet Umennesket:
"Hva denne jord har av store verker, tanker og kunster - mennesket har tenkt det ut, skapt det og fullendt det; det tenkte og oppfant, for det fantes det bare ett mål: å arbeide seg opp til en høyere tilværelse, å forme det uoppnåelige, å erstatte det utilstrekkelige med noe bedre.
Slik vokste kulturen.
Slik ble plogen, verktøyet og huset til.
Slik ble mennesket et samfunnsmenneske, slik ble familier, folk og stater til. Mennesket vokste seg stort og sterkt. Det steg langt opp over alle andre levende vesener.
Slik ble det den første, nest etter Gud!
Men umennesket levde også. Det hatet menneskets verk. Det raste imot det, hemmelig som en tyv, åpenlyst som baktaler - som morder. Det rotte seg ammen med sine likemenn.
Det ene bestet ropte til det andre.-
Aldri levde umennesket i fred, aldri slo det seg til ro. For det følte seg vel i halvmørket, kaoset. Det skydde lyset fra det kulturelle fremskritt. Til livsunderhold behøvde det sumpen, helvete, men ikke solen.
Og denne umenneskers underverden fant sin fører: den evige jøde!
Han forstod dem, visste hva de ville. Han oppegget deres mest nedrige lyster og begjær, han lot redslene komme over menneskeheten."
… Så følge en gjennomgang av historiske hendelser som skal underbygge påstandene, før teksten avsluttes med:
"I dag heter legemliggjørelsen av denne ødeleggelseslyst - bolsjevisme! Men denne bolsjevismen er ingen tilfeldig forbigående ide. Den er intet produkt av vårt id! Den er heller ingen nyhet innen rammen av menneskehetens historie. Den er så gammel som jøden selv. Dens forkjempere heter Lenin - Stalin."
Samtale utifrå tekst 5
Korleis ville samfunnet vårt vore om lærarane hadde undervist i slik raselære som dette under krigen?Kva oppseding hadde me fått som er born av dei som gjekk på skule på den tida?
Set me pris på at samfunnet er bygd på eit kristent menneskesyn?
Kvorleis kan me skapa fiendebilete i vårt samfunn som kan kan nøra opp om slike haldningar som dette?
Tekst 6
100 % menneskeverd og 100% ufør
Klar for presentasjonsrunde: alle har rekkja klar; med namn, bustad, arbeidsplass og tittel. Så er det min tur. Rekkja mi er kort: namn og bustad.Så blir det vanlegvis heilt stilt. Og eg må leggja til for å ta vekk den pinlege stemninga: eg er arbeidsufør, og så legg eg til som ei slags orsaking, den kortaste eg får til: Ja, ryggen er øydelagt.
Den andre varianten oppstår ved direkte spørsmål ved småprat med høflege frasar:
- Ja, kva driv du på med, sånn til vanleg?
- Ingenting
- Men …? Kven representerer du, sidan du er her (fast spørsmål på ein del møte eg deltek på)
- Ingen.
Pause. Så må det ei forklaring til, alt utifrå kven eg er saman med. Eg legg til:
- Livet er annleis enn før, men eg har eit godt liv.
Så får me ofte ein god samtale om det gode livet.
- Eg kjem til å leggja meg på golvet, seier eg, - for at de ikkje skal tru det er krise når eg faktisk gjer det.
- Ikkje syns synd på meg når eg gjer det. Det er for ikkje å bli dårleg.
Så får me ei god samtale til; om tilpassing, deltaking og liknande. Og neste gong det er møte, har arrangørane av møtet ofte lagt til rette for ein god liggjeplass. (Takk til gode NRK-medarabeidarar som ordna god madrass på møtet i Kringkastingsrådet utan å vera bedne om det.)
Eg kunne ha gått utanom. Eg kunne ha presentert meg med titlar eg tidlegare har hatt. Eg gjorde det den første tida då oppgåvene eg hadde hatt låg nærare i tid, men det er for dumt å ramsa opp kva ein dreiv med for snart ti år sidan. Dessutan kjennest det usolidarisk med dei som ikkje kan gjera det. Men av og til grip den eg møter tak i fortida mi og spør: Var det ikkje du som var direktør, ordførar og statssekretær?
- Å stakkars deg, no kjem du ingen veg, du som var så aktiv. Korleis har du det , eigentleg?
Og eg prøver å seia korleis eg har det, eigentleg. Helsa er til meir eller mindre bry, men møter eg rette mennesket, nyttar eg sjansen og legg til: Det som er utfordringa er faktisk å halda oppe sjølvtilliten. Og sjå seg sjølv i spegelen kvar morgon og seia at ingenting av det som verkeleg betyr noko, har endra seg. Eg har framleis 100 % menneskeverd.
Dette har eg halde foredrag om i over 20 år. Eg har vist plansjar med bilete av folk i senger, gamle og unge, mørke og kvite, den døyande og det ufødde barnet i mors liv. Livet har mange ytterpunkt, og å ha ein dårleg rygg er langt frå mellom desse. Likevel: Uroa er der. Kven er eg nå når eg ikkje kan prestera noko?
I slike stunder er det godt å halda seg til det objektive: Alle, har 100 % menneskeverd. Ingenting kan rokke ved det!
Ein kveld eg hadde eit flott knippe gjester samla rundt eit festbord, gjorde eg noko som skulle visa seg å endra kvelden. Det var fleire rundt bordet som ikkje kjente kvarandre. Det var derfor nødvending med ein presentasjonsrunde. Gjestene ble bedne om å presentera seg med namn. Men dei fekk ikkje seia korkje kva utdanning, stilling eller posisjon dei hadde. Dei blei utfordra til å seia kven dei var: Korleis ville dei bli oppfatta som mennesket? Kva var viktig for dei? Runden rundt bordet blei annleis enn vanleg. Og det merkelege var: Heile kvelden blei prega av den uvanlege starten. Samtalane blei annleis.
NB! Desse opplevingane vil eg dela med fleire, ikkje fordi det er synd på oss som er arbeidsuføre eller for at de skal kjenna dykk dumme når de ikkje veit korleis de skal oppføra dykk i situasjonen som kan oppstå. Problemet ligg helst hos den som ikkje kjenner seg fortruleg med å vera i kategorien ufør. Men at andre veit at det kan vera ei utfordring, er i seg sjølv ei lita hjelp. Og formidlinga av at menneskeverdet er utan vilkår kan aldri gjerast konkret nok!
Samtale utifrå tekst 6
Dette er ein tekst som ikkje kan diskuterast med tanke på a t det finnest rette og ikkje rette svar. Kva tankar gjer du deg når du les det?
Tekst 7
Den omvendte myrsnipefilosofien
Ei myrsnipe møtte ein jeger. Han lova å ikkje skyta ungane hennar; dei vakraste fuglungane i skogen skulle det vera. Det kunne ikkje vera råd å ta feil.
Jegeren skaut. Han trefte dei fugane han sikta på, men bomma på kven som var dei finaste fuglane i skogen.
"Det kunne vore ein av våre", var kommentaren me fekk høyra heime då det blei fortald om andre ungdomar som det ikkje hadde gått så bra for, - også om dei var komne retteleg i uføret.
Tekst 8
Kven er dei narkomane?
Dette innlegget ligg også på verdidebatt.no
"Dei narkomane har øydelagt liva sine".
Kven har ikkje svært så klare oppfatningar av kven som er blitt narkomane og ikkje minst kvifor dei er blitt det. Men om me ser nokre år fram i tid og ser kven som er avhengige av narkotiske stoff, vil me truleg få nokre overraskingar.
Livet har lært meg at eg kunne ha blitt ein av dei, og fordi eg har oppdaga det, vonar eg at eg kan unngå å bli det.
I ein episode av Puls for noko tid sidan møtte med to menn og ei kvinne som gjekk på metadon. Bakgrunnen deira blei ein vekkar for meg. Den eine kvinna var vel etablert. Ho tok ein operasjon og starta med smertelindring med tablettar etterpå. Den eine mannen hadde vore på landslaget i turn. Etter ein kneskade var han også over på smertestillande medisin.
Så langt er det svært så mange av oss som har gått same vegen. Så fortalde desse to korleis smertene og situasjonen gjorde at dei trengte medisin i lang tid, og korleis dei ikkje makta å trappa ned. Så enda dei med å bli avhengige først av medisinen legen hadde skrive ut, seinare sterkare stoff.
Etter tre operasjonar var eg på føtene att og sat i eit styremøte. Ein mann eg har stor respekt for, bøygde seg over bordet til meg og kviskra: - Nyttar du smertestillande? - Ja, av og til, svara eg som sant var. - Det gjorde eg og, sa han. - Eg måtte på avvenning. No går det bra.
På plass på jobb att i administrasjonen på eit sjukehus, med mange legar rundt meg i kvardagen, fekk eg eit forsiktig spørsmål: - Må du ta smertestillande for å klara arbeidsdagen her? Svaret var det same: - Ja, av og til. Blikket eg då fekk og den litt alvorlege kommentaren gjorde inntrykk: - Det er ikkje meininga å ta slike tablettar som du har for å gå på jobb. Det er for å få betre livskvalitet.
Eg er ute av faresona, trur eg. Men eg har fått meg ein støkk i livet. Derfor har eg eit ynskje om å signalisera til andre at dette er leik med elden. Samstundes vil eg ikkje klandra dei som gav meg reseptane. Eg fekk ingen dårlege råd. Eg ynskjer heller ikkje at nokon skal la vera å ta smertestillande som treng det. Kva er då bodskapen min? Kanskje berre det å minna om at det er kort veg frå bruk til misbruk. Kan henda det faktisk ikkje er noko markert skilje på den vegen. Det berre går over frå å vera det eine til å bli det andre.
Dessutan er det nyttig for meg - og kanskje for andre - å nyansera synet på kva som kan øydeleggja livet og gjera kvardagen svært så vanskeleg.
Og frå barndomen er eg opplært i den omvendte myrsnipeteorien, så eg vit at det kan henda meg. Det er ingen av oss som i utgangspunktet kan seia at det ikkje er så farleg, det gjeld ikkje meg. Eg skal klara meg.
Samtale utifrå tekst 7-8
Endra teksten det synet du har på kven som er narkomane?Korleis kan KrF -politikken både visa veg og driva førebyggjing samstundes som me tar vare på einskildmennesket?
Er det eit mål å gi rusmisbrukarar eit verdig liv?
Alle tekstane er henta frå: Ut av uføre(t) http://marittotland.blogspot.com/
Dette samtaleopplegget er laga til ei samling i KrF. Kven som vil er velkomne til å nytta det.
mandag 30. mai 2011
Vekk meg når det er over! - Bokanmeldelse.
Hvem har ikke hatt mest lyst til å gå i hi når problema tårner seg opp og skuldrene ikke makter bære børene lenger? Hvem har ikke hatt lyst til å melde seg ut, melde pass, eller si "hull i hatten" som vi gjorde som barn da vil spilte kort. Det betydde: Jeg har ingenting å bidra med. La spillet gå videre.
Så leser jeg boka: Vekk meg når det er over, og forstår at det er noen som har bedre grunn til å be seg fritatt fra virkeligheten enn de fleste.
Live Landmark har skrevet boka. Ja, hun heter Live. Det dvelte jeg ved hele tiden mens jeg leste. Live er i live. Så flott! Hun har kjempet for livet, hun har sluppet oss inn i livet og nå skriver hun om veien inn igjen i livet og inntekten av boka skal gi liv til andre ved hjelp av Leger uten grenser. Hurra for Live og livet!
Live tar oss med inn i hverdagen og vi blir kjent med følelser, tanker, smerter, familie og venner. Av og til mens jeg leser, tenker jeg at jeg ikke ønsker å komme så nær. Men nå, noen dager etter at jeg la boka fra meg, er det hovedinntrykket som sitter igjen. Informasjonen om familien er borte, det er situasjonen, utfordringene, lyset og mørke som står igjen. Da har hun vel lykkes i å finne balansen mellom privatliv og nødvendig informasjon for at vi skal forstå, tenker jeg.
Boka forteller om en snirklete vei fra håpløshet til håp, fra smerter til hvile, fra isolasjon til fellesskap, fra oppgitthet til framtidstro. Det er en bok som bare kan skrives etterpå… I det ligger også håpet. Da finnes det kanskje et etterpå for flere, - for det finnes fremdeles mange som er i det mørket Live beskriver, - av ulike grunner.
Det er så mange sitat jeg kunne trukket fram, sitat som jeg kjenner sannheten i. Som f.eks det hun skriver om at smerten er for så vidt til å holde ut, det som er skremmende er at den aldri holder opp, det kommer ingen pause.
Andre leser boka og finner nok andre uttrykk som gir gjenkjenning.
Jeg åpnet boka med litt ulike følelser og forventninger. Skulle jeg orke komme så nær andres diffuse smerter, med fare for å bli forvirret og frustrert? Og etter noen år med gjentatte sykehusopphold: skulle jeg tørre å nærme meg sårbarheten igjen, hos andre og hos meg selv?
Jeg tok mot til meg og vågde. Det kostet litt. For du må tenke (og føle) mens du leser. Men du har godt av det.
Nå når boka er lukket og lest, tenker jeg at det som står tydeligst for øyene mine, er en kvinne som er sterk og fremadstormende. Hun velger det viktigste blant det viktige. Så detter verden sammen. Hun gjenvinner helse og balanse, men er blitt en annen. Måtte hun få formidle menneskeverdet som aldri er avhengig av prestasjoner eller rangering i sosiale sammenhenger gjennom sin fortelling. Og måtte hun få formidle håpet til dem som lever i håpløshet.
Takk for boka, Live!
Live Landmark
"Vekk meg når det er over, diagnose ME"
Kagge forlag, Oslo 2009. ASBN 978-82-489-0875-3
Inntekten av salget går til leger uten grenser.
Anbefalingen av boka "Vekk meg når det er over" har en selvsagt plass på en blogg som bærer tittelen: Ut av uføre(t)
Les også anmeldelsen til St Marthinsen: http://blogg.aftenposten.no/marthinsen/2011/05/30/a-finne-balansen-om-me-live-landmark-og-helsevesen/#comment-1685
Lagt til 3.juni.
Da jeg skrev denne bokanmeldingen, visste jeg ikke at boka på mange måter settes i sammnheng med en løpende debatt om Lightening Process. Den metoden kjenner jeg ikke til, annet enn fra enkelte avisoppslag. Boka leste jeg som en "melding " fra den laaange sykdomsperioden og fortvilelsen og isolasjonen som det førte med seg. Der var det mye gjenkjenning for meg, og sikkert for andre.
Når det gjelder debatten om LP, kan jeg ikke ta del i den uten å vite mer. Men jeg ser at det i alle fall dreier seg om kommunikasjon og ærlig markedsføring.
Mer om debatten og av debatten, finner du på:
http://mariasmetode.wordpress.com/2011/05/31/marias-manual/
Lagt til 5.juni:
Det er også på sin plass å vise til forfatteren Live Landmarks, blogg:
Livelandmark.no
Måtte meningsutvekslingen videre fremover bli en dialog som kan tjene de som bærer tunge byrder!
Så leser jeg boka: Vekk meg når det er over, og forstår at det er noen som har bedre grunn til å be seg fritatt fra virkeligheten enn de fleste.
Live Landmark har skrevet boka. Ja, hun heter Live. Det dvelte jeg ved hele tiden mens jeg leste. Live er i live. Så flott! Hun har kjempet for livet, hun har sluppet oss inn i livet og nå skriver hun om veien inn igjen i livet og inntekten av boka skal gi liv til andre ved hjelp av Leger uten grenser. Hurra for Live og livet!
Live tar oss med inn i hverdagen og vi blir kjent med følelser, tanker, smerter, familie og venner. Av og til mens jeg leser, tenker jeg at jeg ikke ønsker å komme så nær. Men nå, noen dager etter at jeg la boka fra meg, er det hovedinntrykket som sitter igjen. Informasjonen om familien er borte, det er situasjonen, utfordringene, lyset og mørke som står igjen. Da har hun vel lykkes i å finne balansen mellom privatliv og nødvendig informasjon for at vi skal forstå, tenker jeg.
Boka forteller om en snirklete vei fra håpløshet til håp, fra smerter til hvile, fra isolasjon til fellesskap, fra oppgitthet til framtidstro. Det er en bok som bare kan skrives etterpå… I det ligger også håpet. Da finnes det kanskje et etterpå for flere, - for det finnes fremdeles mange som er i det mørket Live beskriver, - av ulike grunner.
Det er så mange sitat jeg kunne trukket fram, sitat som jeg kjenner sannheten i. Som f.eks det hun skriver om at smerten er for så vidt til å holde ut, det som er skremmende er at den aldri holder opp, det kommer ingen pause.
Andre leser boka og finner nok andre uttrykk som gir gjenkjenning.
Jeg åpnet boka med litt ulike følelser og forventninger. Skulle jeg orke komme så nær andres diffuse smerter, med fare for å bli forvirret og frustrert? Og etter noen år med gjentatte sykehusopphold: skulle jeg tørre å nærme meg sårbarheten igjen, hos andre og hos meg selv?
Jeg tok mot til meg og vågde. Det kostet litt. For du må tenke (og føle) mens du leser. Men du har godt av det.
Nå når boka er lukket og lest, tenker jeg at det som står tydeligst for øyene mine, er en kvinne som er sterk og fremadstormende. Hun velger det viktigste blant det viktige. Så detter verden sammen. Hun gjenvinner helse og balanse, men er blitt en annen. Måtte hun få formidle menneskeverdet som aldri er avhengig av prestasjoner eller rangering i sosiale sammenhenger gjennom sin fortelling. Og måtte hun få formidle håpet til dem som lever i håpløshet.
Takk for boka, Live!
Live Landmark
"Vekk meg når det er over, diagnose ME"
Kagge forlag, Oslo 2009. ASBN 978-82-489-0875-3
Inntekten av salget går til leger uten grenser.
Anbefalingen av boka "Vekk meg når det er over" har en selvsagt plass på en blogg som bærer tittelen: Ut av uføre(t)
Les også anmeldelsen til St Marthinsen: http://blogg.aftenposten.no/marthinsen/2011/05/30/a-finne-balansen-om-me-live-landmark-og-helsevesen/#comment-1685
Lagt til 3.juni.
Da jeg skrev denne bokanmeldingen, visste jeg ikke at boka på mange måter settes i sammnheng med en løpende debatt om Lightening Process. Den metoden kjenner jeg ikke til, annet enn fra enkelte avisoppslag. Boka leste jeg som en "melding " fra den laaange sykdomsperioden og fortvilelsen og isolasjonen som det førte med seg. Der var det mye gjenkjenning for meg, og sikkert for andre.
Når det gjelder debatten om LP, kan jeg ikke ta del i den uten å vite mer. Men jeg ser at det i alle fall dreier seg om kommunikasjon og ærlig markedsføring.
Mer om debatten og av debatten, finner du på:
http://mariasmetode.wordpress.com/2011/05/31/marias-manual/
Lagt til 5.juni:
Det er også på sin plass å vise til forfatteren Live Landmarks, blogg:
Livelandmark.no
Måtte meningsutvekslingen videre fremover bli en dialog som kan tjene de som bærer tunge byrder!
søndag 29. mai 2011
Uføremeldingen - fribeløpet for uføre, en del eksempler.
Siste oppdatering av denne kommentaren, fra 8.11.11, ligger her
I innlegget 22.mai, Lavere fribeløp - høyere inntekt , kommenterte jeg forslaget om fribeløpet for uføre utifra de opplysningene jeg da hadde. Nå har regjeringen lagt fram "Endringer i folketrygdloven (ny uføretrygd og alderspensjon til uføre) Prop. 130 L (2010 – 2011)".
Fribeløpet har fått stor oppmerksomhet, og mange blir provoserte av at det reduseres fra dagens nivå på 75 000 kroner til 30 000 kr. Ser man isolert på reduksjonen av kronebeløpet, kan dette oppfattes som et kutt, en forverring av uførepensjonen. Mitt utgangspunkt er at uførepensjon erstatter tapt inntekt, og at i utgangspunktet skulle min nåværende inntekt ikke overstige den erstatningen siden jeg er 100 % ufør. Når det er satt et fribeløp, er det for å oppmuntre til deltakelse, gi meg mulighet til å bidra litt i arbeidslivet når helsa tillater det, noe som gjør hverdagen bedre i dag, og kan gjøre veien tilbake til arbeidslivet kortere.
Ved dagens ordning må den uføre se i to sidespeil og avpasse farten etter det. Det ene speilet heter; varig avkorting av trygda fordi jeg blir erklært friskere når jeg tjener mer enn 75 000 og dermed får lavere pensjon i åra framover. Det andre speilet er mer et sladrespeil: Jeg vil oppleve at "folk" mistenker meg for trygdesvindel: Kan det være rett at du tjener så godt som er ufør? Har en ikke ryddige forhold til NAV, kan det i tillegg bli en reell beskyldning om økonomisk svindel.
Med blikket festet på disse speila, må jeg holde foten på bremsen om inntekta nærmer seg 70 000. Viser kronetelleren 74 000, gjelder det å bråbremse.
Den modellen regjeringa foreslår, er med skånsom og kan gi en mer behagelig kjøretur, også for oss med dårlig rygg: jevn fart, med lite sug gjennom svingene.
Etter mitt syn er fordelen med den nye modellen at fribeløpet settes til 30 000 kombinert med at inntekten over det er blitt fleksibel, og det blir ingen vurdering av uføregraden. Begge speila kan tas bort. Bremsen kan bruks til det den er tenkt til: Å avpasse farten etter kjøreforholda; Kan jeg arbeide mye, har jeg lov til det. Jeg vil alltid ha mer igjen dersom jeg arbeider mer, men linja vil ikke gå jevnt oppover. Logikken bak det er selvsagt at når en makter å tjene en del, har en ikke lenger rett på /bruk for grunnbeløpet som 100 % uførepensjon . Hva en opplever at en har bruk for, vil være ulik fra person til person, selvfølgelig utfra hva totalinntekten er, men logikken er lik for alle. Tallene nedenfor kan også synes virkelighetsfjerne, altfor høye for noen. Men dette er det nivået meldingen bruker i de fleste eksemplene. Utgangspunktet er da en inntekt på ca 400 000 før en bli ufør, med 66 % i trygd som er det foreslåtte trygdenivået for alle inntil en maxgrense.
Eks 1
I dag:Uføretrygd 250 000
Tjener hele fribeløpet 30 000
inntekt 280 000
Eks 2
I dag:
Uføretrygd 250 000
Tjener hele fribeløpet 75000
inntekt 325 000
Ny ordningUføretrygd 250 000
Tjener 75000
Beholder fribeløpet 30000
Beholder del av inntekt over fribeløpet ca 35% av 45 000: 15 750
Inntekt 295 750
Eks 3.Uføretrygd 250 000
Tjener over fribeløpet, f. eks 80 000
Konsekvens: pensjonsutbetalingen reduseres for det året. Uføregraden blir vurdert satt ned, og den framtidig uførepensjonen reduseres. I følge meldingen må "Arbeidsinntekten økes helt til 3,1 G for at samlet inntekt etter skatt skal bli like høy som den var med hel uførepensjon og 1 G i arbeidsinntekt".
På godt norsk betyr det at dersom du tjener mer enn 75 000 kr i tillegg til uførepensjon i dagens ordninger, vil du ha mindre utbetalt etter skatt helt til du har tjent over 225 000 i tillegg
Eks 3 Ny ordning
Uføretrygd 250 000
Tjener 100 000
Beholder fribeløpet 30 000
Beholder del av inntekt over fribeløpet ca 35 % av 100 000: 35 000
Inntekt 315 000
Slik fortsetter det til man er så aktiv at det tilsvarer 80 % arbeid. Da mister man støtten på de siste 20 %, men mister fremdeles ikke uførestatus, og har derfor sikkerhet dersom helsa blir forverret.
Eksemplene viser at de som i dag tjener mellom 30 000 og 75 000 i tillegg til 100 % uførepensjon, vil måtte arbeide litt mer for å beholde samme inntekt som i dag. Men også de vil ha flere kroner igjen når de arbeider mer. Faren for å bli satt ned i uføregrad, er borte og faren for å få en økonomisk og moralsk smell ved å overstige grensa i lovverket er borte. Det gir en frihet, et handlingsrom og en oppmuntring til å arbeide mer når helsa tillater det, etter mitt syn. I praksis vil du da tape på det så lenge du er har redusert arbeidsevne, for hvem tjener vel over 225 000 som ufør?
Med inntekt inntil 30 000 blir det ingen endring i forhold til dagens regelverk. Hele fribeløpet beholdes som tillegg til uføretrygden. De som har uførepensjon i dag, beholder et fribeløp på 60 000 i en overgangsperiode fram til 2018.
En annen endring i ordningen: .Ikke aktivitetsforbud første året som ufør
I innlegget 22.mai, Lavere fribeløp - høyere inntekt , kommenterte jeg forslaget om fribeløpet for uføre utifra de opplysningene jeg da hadde. Nå har regjeringen lagt fram "Endringer i folketrygdloven (ny uføretrygd og alderspensjon til uføre) Prop. 130 L (2010 – 2011)".
Fribeløpet har fått stor oppmerksomhet, og mange blir provoserte av at det reduseres fra dagens nivå på 75 000 kroner til 30 000 kr. Ser man isolert på reduksjonen av kronebeløpet, kan dette oppfattes som et kutt, en forverring av uførepensjonen. Mitt utgangspunkt er at uførepensjon erstatter tapt inntekt, og at i utgangspunktet skulle min nåværende inntekt ikke overstige den erstatningen siden jeg er 100 % ufør. Når det er satt et fribeløp, er det for å oppmuntre til deltakelse, gi meg mulighet til å bidra litt i arbeidslivet når helsa tillater det, noe som gjør hverdagen bedre i dag, og kan gjøre veien tilbake til arbeidslivet kortere.
Ved dagens ordning må den uføre se i to sidespeil og avpasse farten etter det. Det ene speilet heter; varig avkorting av trygda fordi jeg blir erklært friskere når jeg tjener mer enn 75 000 og dermed får lavere pensjon i åra framover. Det andre speilet er mer et sladrespeil: Jeg vil oppleve at "folk" mistenker meg for trygdesvindel: Kan det være rett at du tjener så godt som er ufør? Har en ikke ryddige forhold til NAV, kan det i tillegg bli en reell beskyldning om økonomisk svindel.
Med blikket festet på disse speila, må jeg holde foten på bremsen om inntekta nærmer seg 70 000. Viser kronetelleren 74 000, gjelder det å bråbremse.
Den modellen regjeringa foreslår, er med skånsom og kan gi en mer behagelig kjøretur, også for oss med dårlig rygg: jevn fart, med lite sug gjennom svingene.
Etter mitt syn er fordelen med den nye modellen at fribeløpet settes til 30 000 kombinert med at inntekten over det er blitt fleksibel, og det blir ingen vurdering av uføregraden. Begge speila kan tas bort. Bremsen kan bruks til det den er tenkt til: Å avpasse farten etter kjøreforholda; Kan jeg arbeide mye, har jeg lov til det. Jeg vil alltid ha mer igjen dersom jeg arbeider mer, men linja vil ikke gå jevnt oppover. Logikken bak det er selvsagt at når en makter å tjene en del, har en ikke lenger rett på /bruk for grunnbeløpet som 100 % uførepensjon . Hva en opplever at en har bruk for, vil være ulik fra person til person, selvfølgelig utfra hva totalinntekten er, men logikken er lik for alle. Tallene nedenfor kan også synes virkelighetsfjerne, altfor høye for noen. Men dette er det nivået meldingen bruker i de fleste eksemplene. Utgangspunktet er da en inntekt på ca 400 000 før en bli ufør, med 66 % i trygd som er det foreslåtte trygdenivået for alle inntil en maxgrense.
Eks 1
I dag:Uføretrygd 250 000
Tjener hele fribeløpet 30 000
inntekt 280 000
Eks 2
I dag:
Uføretrygd 250 000
Tjener hele fribeløpet 75000
inntekt 325 000
Ny ordningUføretrygd 250 000
Tjener 75000
Beholder fribeløpet 30000
Beholder del av inntekt over fribeløpet ca 35% av 45 000: 15 750
Inntekt 295 750
Eks 3.Uføretrygd 250 000
Tjener over fribeløpet, f. eks 80 000
Konsekvens: pensjonsutbetalingen reduseres for det året. Uføregraden blir vurdert satt ned, og den framtidig uførepensjonen reduseres. I følge meldingen må "Arbeidsinntekten økes helt til 3,1 G for at samlet inntekt etter skatt skal bli like høy som den var med hel uførepensjon og 1 G i arbeidsinntekt".
På godt norsk betyr det at dersom du tjener mer enn 75 000 kr i tillegg til uførepensjon i dagens ordninger, vil du ha mindre utbetalt etter skatt helt til du har tjent over 225 000 i tillegg
Eks 3 Ny ordning
Uføretrygd 250 000
Tjener 100 000
Beholder fribeløpet 30 000
Beholder del av inntekt over fribeløpet ca 35 % av 100 000: 35 000
Inntekt 315 000
Slik fortsetter det til man er så aktiv at det tilsvarer 80 % arbeid. Da mister man støtten på de siste 20 %, men mister fremdeles ikke uførestatus, og har derfor sikkerhet dersom helsa blir forverret.
Eksemplene viser at de som i dag tjener mellom 30 000 og 75 000 i tillegg til 100 % uførepensjon, vil måtte arbeide litt mer for å beholde samme inntekt som i dag. Men også de vil ha flere kroner igjen når de arbeider mer. Faren for å bli satt ned i uføregrad, er borte og faren for å få en økonomisk og moralsk smell ved å overstige grensa i lovverket er borte. Det gir en frihet, et handlingsrom og en oppmuntring til å arbeide mer når helsa tillater det, etter mitt syn. I praksis vil du da tape på det så lenge du er har redusert arbeidsevne, for hvem tjener vel over 225 000 som ufør?
Med inntekt inntil 30 000 blir det ingen endring i forhold til dagens regelverk. Hele fribeløpet beholdes som tillegg til uføretrygden. De som har uførepensjon i dag, beholder et fribeløp på 60 000 i en overgangsperiode fram til 2018.
En annen endring i ordningen: .Ikke aktivitetsforbud første året som ufør
Kva er du eller kven er du? Tankar etter ein gild fest.
Eg var så heldig å få vera i ein 50-årsdag der 12 kvinner feira ei venninne.
Høyrest det ikkje særleg festleg ut, seier du?
Då tar du feil.
Det var ei samling med mykje varme, mykje humor og mykje godt for ganen. I tillegg var det ein kveld der me fekk oppleva at det viktigaste er kven du er, ikkje kva du er.
Til velkomst blei me bedne til bords. Me skulle gå etter bordkorta for å finna plassane våre. Men bordkorta hadde ingen namn. Kvart kort hadde i staden to positive karakteristikkar av den som skulle sitja på plassen.
Det blei litt lått og løye får alle endeleg hadde funne eit kort dei meinte kunne passa på seg sjølv, Eg leitte jo etter kortet med orda "stille og forsiktig", men fann det ikkje…
Det var berre to damer som hadde byta om plassane sine, men så var også deira "gode karakteristikkar" ganske like. Vertinna ynskte så velkomen og tok ein runde rundt bordet og fortalde kvifor me ho hadde valt ut dei ulike orda til den einskilde.
Så kom mannen i huset fram og helste kona si, før han forsvann ut att til grytene.
Ein flott start på ein festkveld. Og kva hende vidare? Jo, samtalane blei prega av den runden me hadde hatt. Personar som ikkje kjende kvarandre, fekk møta ei varm helsing frå vertinna som sa kven gjestene var, før me sjølv fortalde kva me var; kva me var av utdanning, yrke, stilling med meir. Og kvelden vidare blei prega av det. Eg høyrde ingen som snakka med kvarandre om jobb eller sjukdom så lenge måltidet varte. Berre sporadisk kom me inn på slike tema utover kvelden også.
Kva skulle me då snakka om? Heldigvis finnest det hyggelegare samtaleemne enn omorganisering på jobben, Nav, politikk og sjukdom. Praten gjekk uanstrengt, og me hadde mykje meiningslaus humor og meiningsfulle tankeutvekslingar.
Gjestene var mellom 45 og 60 år, og svært så mange har såpass tunge bører i sekkane sine for tida, at det fort kunne blitt eit trøyste-og-bære-treff. Men alle gjekk heim og syntest dei hadde hatt ein gild kveld, nett slik som i skulestilane, mykje takka vera vertinna sine velkomstord!
Liknande opplegg finn du på bloggposten: 100 % menneskeverd og 100 % ufør
Høyrest det ikkje særleg festleg ut, seier du?
Då tar du feil.
Det var ei samling med mykje varme, mykje humor og mykje godt for ganen. I tillegg var det ein kveld der me fekk oppleva at det viktigaste er kven du er, ikkje kva du er.
Til velkomst blei me bedne til bords. Me skulle gå etter bordkorta for å finna plassane våre. Men bordkorta hadde ingen namn. Kvart kort hadde i staden to positive karakteristikkar av den som skulle sitja på plassen.
Det blei litt lått og løye får alle endeleg hadde funne eit kort dei meinte kunne passa på seg sjølv, Eg leitte jo etter kortet med orda "stille og forsiktig", men fann det ikkje…
Det var berre to damer som hadde byta om plassane sine, men så var også deira "gode karakteristikkar" ganske like. Vertinna ynskte så velkomen og tok ein runde rundt bordet og fortalde kvifor me ho hadde valt ut dei ulike orda til den einskilde.
Så kom mannen i huset fram og helste kona si, før han forsvann ut att til grytene.
Ein flott start på ein festkveld. Og kva hende vidare? Jo, samtalane blei prega av den runden me hadde hatt. Personar som ikkje kjende kvarandre, fekk møta ei varm helsing frå vertinna som sa kven gjestene var, før me sjølv fortalde kva me var; kva me var av utdanning, yrke, stilling med meir. Og kvelden vidare blei prega av det. Eg høyrde ingen som snakka med kvarandre om jobb eller sjukdom så lenge måltidet varte. Berre sporadisk kom me inn på slike tema utover kvelden også.
Kva skulle me då snakka om? Heldigvis finnest det hyggelegare samtaleemne enn omorganisering på jobben, Nav, politikk og sjukdom. Praten gjekk uanstrengt, og me hadde mykje meiningslaus humor og meiningsfulle tankeutvekslingar.
Gjestene var mellom 45 og 60 år, og svært så mange har såpass tunge bører i sekkane sine for tida, at det fort kunne blitt eit trøyste-og-bære-treff. Men alle gjekk heim og syntest dei hadde hatt ein gild kveld, nett slik som i skulestilane, mykje takka vera vertinna sine velkomstord!
Liknande opplegg finn du på bloggposten: 100 % menneskeverd og 100 % ufør
fredag 27. mai 2011
Ikke aktivitetsforbud første året som ufør
(Oppdatert kommentar om emnet, finner du her )
Dagens ordning er slik at du det første året du mottar uførepensjon, ikke kan ha en krone i inntekt. Du kan ikke ta et lite, betalt oppdrag, uansett hvor lite belastende det er. Det er også blitt stilt spørsmål ved om du kan motta godtgjørsle for politiske møter. Det med politisk arbeid har ordnet seg for de fleste.
Dagens ordning formidler tanken: Er du ufør 100 % får du virkelig bevise det. Selvsagt er det logisk at du ikke kan være i arbeid når du er 100 % ufør, men det var dette med å barbere seg og å skjære haka av seg.
Når det første året er omme, kan du tjene inntil 75 000 kr.
Regjeringens forslag til ny ordning tar bort dette aktivitetsforbudet som dagens system egentlig innebærer. Det blir forelsått en sømløs ordning i steden for et rigid fribeløp. Det er bra, slik det er argumentert for her:
Lavere fribeløp - høyere inntekt Når det i tillegg gjør det mulig å fortsette i kommunestyret første året etter en er blitt ufør, uten at en må ha særbehandling i forhold til andre uføre, er det et framskritt.
Å ha kontakt med arbeidsplassen og å være med i sosiale sammenhenger, øker sjansen for ikke å forbli ufør. Det er hovedgrunnen til at den nye ordningen er god, etter mitt syn
Dagens ordning er slik at du det første året du mottar uførepensjon, ikke kan ha en krone i inntekt. Du kan ikke ta et lite, betalt oppdrag, uansett hvor lite belastende det er. Det er også blitt stilt spørsmål ved om du kan motta godtgjørsle for politiske møter. Det med politisk arbeid har ordnet seg for de fleste.
Dagens ordning formidler tanken: Er du ufør 100 % får du virkelig bevise det. Selvsagt er det logisk at du ikke kan være i arbeid når du er 100 % ufør, men det var dette med å barbere seg og å skjære haka av seg.
Når det første året er omme, kan du tjene inntil 75 000 kr.
Regjeringens forslag til ny ordning tar bort dette aktivitetsforbudet som dagens system egentlig innebærer. Det blir forelsått en sømløs ordning i steden for et rigid fribeløp. Det er bra, slik det er argumentert for her:
Lavere fribeløp - høyere inntekt Når det i tillegg gjør det mulig å fortsette i kommunestyret første året etter en er blitt ufør, uten at en må ha særbehandling i forhold til andre uføre, er det et framskritt.
Å ha kontakt med arbeidsplassen og å være med i sosiale sammenhenger, øker sjansen for ikke å forbli ufør. Det er hovedgrunnen til at den nye ordningen er god, etter mitt syn
torsdag 26. mai 2011
Uførarkandidat og ufør i valkamptider.
Oppdatert bloggpost frå februar grunna nye medieoppslag, no sist i VG, om uføre ordførarkandidatar.
Det går mot valkamp, og inga tid er verre for ein ufør enn valkamptider. Det er då ein helst vil skalka lukene og melda seg ut av samfunnet til bråket er over. Men sidan det ikkje er noko god løysing, får ein heller førebu seg godt, med hard hud og eit ope sinn.
Når i tillegg ei reform av uføreordninga står på den politiske dagsorden, blir det ikkje mindre fokus på det å vera ufør. I den samanheng har eg vald å gå inn i nokre av problemstillingane og gi innspel til prosessen utifrå teorien om at den veit best kor skoen trykker som har han på.
(Sjå Økonomiske og praktiske ordningar - politikk)
Som om det ikkje er nok: Eg har stilt som ordførarkandidat - som ufør. Og då har eg jo bede om merksemd , - og evt protestar eller støtte-erklæringar.
I heimen har dei funne opp omgrepet uførarkandidaten. Ikkje så dumt kanskje, med tanke på at eg er ufør ordførarkandidat som også ynskjer å fylgja rammevilkåra for uføre, både poltikken som gir økonomiske og praktiske rammetilhøve, men også det som har med sjølvrespekt og menneskeverd å gjera.
Til no har eg møtt mest støtte og klapp på skuldera. Kva dei som ikkje våger seia det dei meiner, helst ville ha sagt, veit eg ikkje, men eg finn det naturleg at nokon stiller spørsmål ved korleis det heng saman at eg som har vore 100 % arbeidsufør i 6 år, no er ordførarkandidat for KrF. Ei detaljert utgreiing om helsetilstanden høyrer heime hjå legen, men nokre opplysningar kan det likevel vera rett å gi.
I dei seks åra eg har vore arbeidsufør har helsetilstanden variert noko, med gode tider og optimisme og tøffare dagar. Etter fleire ryggoperasjonar hadde eg mange fysiske begrensingar som eg måtte ta omsyn til i kvardagen. I tillegg fekk eg nedsett konsentrasjonsevne.
Siste periode har eg sete i kommunestyret og andre styre, det vil seia; eg har ligge der - på ei sportsmatte golvet deler av møtetida. Det har fungert godt.
Det siste året har ryggen vore meir stabil i tillegg til at eg har funne fleire tilpassingar som gjer at eg kan vera aktiv. Dessutan har konsentrasjonsevna vore så å seia tilbake "til normalen" den siste tida. "No går alt så mykje betre", og berre tanken på å kanskje koma ut i arbeidslivet att, ha ein "normal" kvardag, vera i ein sosial samanheng og løysa oppgåver saman med andre, er som å kikka gjennom nøkkelholet i dører som har vore stengde i lang tid i håp om kanskje å få sleppa inn i rom eg så gjerne skulle vore i. Slike tankar har vore fjerne i desse åra. Når dei no dukkar opp, er det i seg sjølv eit prov på at helsa er monaleg betre.
Slik situasjoen er, kunne eg ha prøvd å få meg arbeid no. Etter avtale med Nav nyttar eg våren og somaren til å prøva ut kva kroppen toler, med gradvis høgare aktivitet og mindre kvile.
Med ei slik betring kombinert med den kjennskapen eg har frå tidlegare periodar som heiltidspolitika, meiner eg å kunne kunne makta oppgåva som ordførar med fylgjande tilpassingar:
- ei samordning av oppgåver og deling av frikjøpt tid mellom varaordførar og ordførar
- eit tett samarbeid og deling av representasjonsoppgåver med varaordførar og hovudutvalsleiarar
- sekretærfunskjon på kontoret som trår til ved behov utifrå dagsformen. Dei gode dagane vil eg makta skrivinga sjølv, i dårlege dagar, kan eg knapt ta i tastaturet og må ha ein aktiv sekretær.
- bruk av drosje på lengre distansar enn 3-4 km der det elles ville vore aktuelt å køyra sjølv
- mindre reising på konferansar o.l., men deltaking ved utvalde viktige tema der eg må koma fram til arrangements-staden kvelden i førevegen for ikkje å både reisa langt og sitja på møtet same dagen.
- tilrettelegging for liggjeplass der eg nyttar mykje tid
- arbeidsrytmen med møte og avtalar må leggjast til tider som gir nok kvile mellom øktene.
Det er sjølvsagt at:
Samarbeid med andre politikarar og deling av oppgåver må avklarast i det politiske miljøet om dette skulle bli aktuelt.
Dersom eg til hausten ikkje har vervet som ordførar, vil eg som sagt, gjerne tilbake i arbeidslivet dersom det finnest arbeid som kan tilpassast nokolunde slik det er skissert her.
Desse tankane er førelagt Nav med spørsmål om det er i tråd med lovverket. Nav har gitt sin støtte.
Det er langt fram til ordførarkontoret. Først og fremt skal KrF be om folket sin tillit til å få eit mandat som minst gir same representasjon som i dag og ein sikker plass i formannskapet. Får me stor støtte og det skulle liggja til rette for det, tar me utfordringa og stiller med ordførar.
Det går mot valkamp, og inga tid er verre for ein ufør enn valkamptider. Det er då ein helst vil skalka lukene og melda seg ut av samfunnet til bråket er over. Men sidan det ikkje er noko god løysing, får ein heller førebu seg godt, med hard hud og eit ope sinn.
Når i tillegg ei reform av uføreordninga står på den politiske dagsorden, blir det ikkje mindre fokus på det å vera ufør. I den samanheng har eg vald å gå inn i nokre av problemstillingane og gi innspel til prosessen utifrå teorien om at den veit best kor skoen trykker som har han på.
(Sjå Økonomiske og praktiske ordningar - politikk)
Som om det ikkje er nok: Eg har stilt som ordførarkandidat - som ufør. Og då har eg jo bede om merksemd , - og evt protestar eller støtte-erklæringar.
I heimen har dei funne opp omgrepet uførarkandidaten. Ikkje så dumt kanskje, med tanke på at eg er ufør ordførarkandidat som også ynskjer å fylgja rammevilkåra for uføre, både poltikken som gir økonomiske og praktiske rammetilhøve, men også det som har med sjølvrespekt og menneskeverd å gjera.
Til no har eg møtt mest støtte og klapp på skuldera. Kva dei som ikkje våger seia det dei meiner, helst ville ha sagt, veit eg ikkje, men eg finn det naturleg at nokon stiller spørsmål ved korleis det heng saman at eg som har vore 100 % arbeidsufør i 6 år, no er ordførarkandidat for KrF. Ei detaljert utgreiing om helsetilstanden høyrer heime hjå legen, men nokre opplysningar kan det likevel vera rett å gi.
I dei seks åra eg har vore arbeidsufør har helsetilstanden variert noko, med gode tider og optimisme og tøffare dagar. Etter fleire ryggoperasjonar hadde eg mange fysiske begrensingar som eg måtte ta omsyn til i kvardagen. I tillegg fekk eg nedsett konsentrasjonsevne.
Siste periode har eg sete i kommunestyret og andre styre, det vil seia; eg har ligge der - på ei sportsmatte golvet deler av møtetida. Det har fungert godt.
Det siste året har ryggen vore meir stabil i tillegg til at eg har funne fleire tilpassingar som gjer at eg kan vera aktiv. Dessutan har konsentrasjonsevna vore så å seia tilbake "til normalen" den siste tida. "No går alt så mykje betre", og berre tanken på å kanskje koma ut i arbeidslivet att, ha ein "normal" kvardag, vera i ein sosial samanheng og løysa oppgåver saman med andre, er som å kikka gjennom nøkkelholet i dører som har vore stengde i lang tid i håp om kanskje å få sleppa inn i rom eg så gjerne skulle vore i. Slike tankar har vore fjerne i desse åra. Når dei no dukkar opp, er det i seg sjølv eit prov på at helsa er monaleg betre.
Slik situasjoen er, kunne eg ha prøvd å få meg arbeid no. Etter avtale med Nav nyttar eg våren og somaren til å prøva ut kva kroppen toler, med gradvis høgare aktivitet og mindre kvile.
Med ei slik betring kombinert med den kjennskapen eg har frå tidlegare periodar som heiltidspolitika, meiner eg å kunne kunne makta oppgåva som ordførar med fylgjande tilpassingar:
- ei samordning av oppgåver og deling av frikjøpt tid mellom varaordførar og ordførar
- eit tett samarbeid og deling av representasjonsoppgåver med varaordførar og hovudutvalsleiarar
- sekretærfunskjon på kontoret som trår til ved behov utifrå dagsformen. Dei gode dagane vil eg makta skrivinga sjølv, i dårlege dagar, kan eg knapt ta i tastaturet og må ha ein aktiv sekretær.
- bruk av drosje på lengre distansar enn 3-4 km der det elles ville vore aktuelt å køyra sjølv
- mindre reising på konferansar o.l., men deltaking ved utvalde viktige tema der eg må koma fram til arrangements-staden kvelden i førevegen for ikkje å både reisa langt og sitja på møtet same dagen.
- tilrettelegging for liggjeplass der eg nyttar mykje tid
- arbeidsrytmen med møte og avtalar må leggjast til tider som gir nok kvile mellom øktene.
Det er sjølvsagt at:
Samarbeid med andre politikarar og deling av oppgåver må avklarast i det politiske miljøet om dette skulle bli aktuelt.
Dersom eg til hausten ikkje har vervet som ordførar, vil eg som sagt, gjerne tilbake i arbeidslivet dersom det finnest arbeid som kan tilpassast nokolunde slik det er skissert her.
Desse tankane er førelagt Nav med spørsmål om det er i tråd med lovverket. Nav har gitt sin støtte.
Det er langt fram til ordførarkontoret. Først og fremt skal KrF be om folket sin tillit til å få eit mandat som minst gir same representasjon som i dag og ein sikker plass i formannskapet. Får me stor støtte og det skulle liggja til rette for det, tar me utfordringa og stiller med ordførar.
onsdag 25. mai 2011
Logisk brist i gårsdagen nyhet: Høyere pensjon om du blir ufør.
Stoltenberg hadde en kommentar til dette eksempelet på pressekonferansen da uføremeldingen ble lagt fram: han bekreftet at det teoretisk kunne bli slik eksempelet viste. Men en 62 åring ville med å være 4 mnd mer i arbeid, tjene inn igjen den differansen. Arbeidstakerne har altså til en hver tid mulighet til å fortsette i arbeid og opptjene mer i pensjon på sikt, mens uførestønad er låst fast til inntekten da en ble ufør.
----
Nyhet NRK:
Beregninger fra NAV viser at to 62 år gamle personer med samme inntekt ender opp med flere tusen i forskjell i årlig alderspensjon ettersom de blir uføretrygdet eller ikke.
Hvis de begge tjente 454 000 kroner, og den ene går ut i uføretrygd blir forskjellen på alderspensjonen når de når 67 år på 6200 kroner årlig.Til tross for at det blir levealdersjustering også for uføre, vil en som blir ufør før han blir alderspensjonist tjene på det.
Dette ser ikke greit ut. Svelger man denne nyheten rått, kan en komme til å tro at det lønner seg å bli ufør. Men her må de være en svikt i logikken.
Hvis min logikk har en logisk brist, vil jeg gjerne ha tilbakemelding på det.
Utifra et økonomisk perspektiv kan det altså synes lite lønnsomt å bli ufør. Så er det heller ikke økonomiske vurderinger som gjør at en blir ufør. Uførepensjon er det sikkerhetsnettet vi har når vi ikke makter å delta i arbeidslivet slik en egentlig ønsket.
Også om ny uførepensjon: Lavere fribeløp - høyere inntekt.
----
Nyhet NRK:
Beregninger fra NAV viser at to 62 år gamle personer med samme inntekt ender opp med flere tusen i forskjell i årlig alderspensjon ettersom de blir uføretrygdet eller ikke.
Hvis de begge tjente 454 000 kroner, og den ene går ut i uføretrygd blir forskjellen på alderspensjonen når de når 67 år på 6200 kroner årlig.Til tross for at det blir levealdersjustering også for uføre, vil en som blir ufør før han blir alderspensjonist tjene på det.
Dette ser ikke greit ut. Svelger man denne nyheten rått, kan en komme til å tro at det lønner seg å bli ufør. Men her må de være en svikt i logikken.
- Går en ut i fra at Olsen blir ufør når han er 66, vil han nok få 6500 mer i årlig pensjon enn Hansen som arbeider til han er 67. Men Olsen vil fra han er 66 til 67 trolig gå ned minst 30 % i inntekt, når han går fra lønn til uføretrygd, dvs 136 000 kr mindre det året. Det går altså 20 år for dette krone for krone er tjent inn igjen i forhold til han som stod i arbeid.(Med en pensjonsordning i tillegg til uførepensjon fra NAV, kan Hansen med 454 000 kr i lønn, regne med å få 318 000.kr. Uten pensjonsordning vil differansen bli langt større).
- Skal Olsen spekulere i å få uføretrygd like før han går av med ordinær pensjon, må han planlegge svært nøye. Prosessen med lege og NAV-vurdering tar så lang tid, at han nok må begynne i god tid, med fare for plutselig å få saken godkjent, med tilsvarende mer i inntektstap. Saken egner seg altså dårlig til selv å bestemme tidspunktet.
- Til sist: Den som er i arbeid de siste årene fram mot pensjon, har hele tiden muligheter for lønnsøkning i visse typer stillinger. Den uføre er plassert på det på den tiden en blir ufør, og kan i beste fall håpe på at den blir prisjustert til en hver tid.
Hvis min logikk har en logisk brist, vil jeg gjerne ha tilbakemelding på det.
Utifra et økonomisk perspektiv kan det altså synes lite lønnsomt å bli ufør. Så er det heller ikke økonomiske vurderinger som gjør at en blir ufør. Uførepensjon er det sikkerhetsnettet vi har når vi ikke makter å delta i arbeidslivet slik en egentlig ønsket.
Også om ny uførepensjon: Lavere fribeløp - høyere inntekt.
søndag 22. mai 2011
Lavere fribeløp, høyere arbeidsinntekt!
Denne bloggposten ble skrevet før uføremeldingen ble lagt fram. En ny tekst som bygger på tallene som ble kjent i meldingen, finner du her
Regjeringens forslag til nye ordninger for uføre er ventet, og lekkasjer forteller at fribeløpet vil bli redusert fra 75 000 kr til 30 000 kr. I mars skrev jeg et blogginnlegg om dette under overskriften: Lavere fribeløp, høyere arbeidsinntekt; de fleste ønsker å tjene sine penger selv. Følgende blogginnlegg er en oppdatering av det, i lys av de signaler som nå er kommet.
Det blir spennende å se de neste ukene hva regjeringens forslag faktisk går ut på. Fra mitt ståsted er det ikke fribeløpet en bør kjempe for. Kr 30 000 er et akseptabelt nivå. Å kunne ha høyere inntekt enn fribeløpet, uten å oppleve "å stå på gyngende grunn", men heller med en fra år til år-reduksjon i utbetalingen, slik det er skissert nedenfor, vil være avgjørende. - Barnetillegget derimot er viktig.
Som ufør kan du i dag tjene 1 G (ca 75 000) i året uten at det får konsekvens for uførestønaden (fribeløp). Hva med å ha et lavt fribeløp kombinert med høyere inntekt og fradrag i stønaden? Kan det være en arbeidslinje for uføre?
Det skal svare seg å arbeide, heter det. Det heter seg også at skal du behandle alle likt, må du behandle dem forskjellig. For de fleste svarer det seg å arbeide dersom de får mer utbetalt. Jeg tror at for mange uføre er det godt å vite at det er mulig å yte maksimalt, prøve seg på ulike arbeidsoppgaver, uten å frykte at inntekten blir for høy. Tjener du for mye, dukker det opp to trusler. Den ene er at uførestønaden vil bli vurdert, og uføregraden kan bli satt betraktelig ned uten at det finnes noen sikkerhet for at helsa er slik at arbeidsinnsatsen kan fortsette på et høyt nivå. Den andre trusselen er at dersom tilfeldighetene gjør det slik at en del utbetalinger "hoper seg opp", slik det ofte gjør når en ikke er i et ansettelsesforhold, men har sporadiske inntekter, kan den samla inntekten et år bli høyere enn planlagt. Dermed overskrider man fribeløpet av tekniske grunner. Det kan i verste fall gjøre en "kriminell", det vil bli oppfattet som trygdemisbruk dersom man ikke i god tid har gitt melding om at fribeløpet blir overskredet.
Disse truslene kan synes å være luksusproblem, for tjener man 75 000 kr i året, er man vel ikke 100 % ufør? Så er det heller ikke mange uføre som har en slik inntekt, noe som kan tolkes dithen at det ikke er så nødvendig å gjøre noe med fribeløpet. Jeg vil heller si at det viser at fribeløpet ikke fungerer etter hensikten. Det kommuniserer: Så langt, men absolutt ikke lenger, ikke under noen omstendigheter!
Hva om en heller hadde en ordning som sa: Uførestønaden er et sikkerhetsnett. Du kan være trygg for å ha en jevn inntekt. Prøv deg gjerne med ulike arbeidsoppgaver, den mengde og type som du tror kroppen klarer. Får du inntekt, så betyr det bare at du tjener dine egne penger. Du beholder alt du tjener, og beløpet over fribeløpet trekkes fra på uførestønaden. Dermed har du beholdt sikkerhetsnettet, og unngår å bli lovbryter om du tjener for mye. For dem som har den laveste stønaden, kan det være lite motiverende å arbeide dersom inntekten ikke øker som en følge av innsatsen. Derfor kan det kanskje være greit om en beholder en prosent av det en tjener i tillegg til stønaden. Til høyere den prosenten settes, til mindre kan fribeløpet være.
I utgangspunktet kunne det være aktuelt å fjerne fribeløpet helt, men for å ha en ubyråkratisk ordning, som vil gjelde de fleste, kan det være greit å beholde et lavt fribeløp. Så snart en skal til å trekke en viss prosent, vil det oppstå et visst byråkrati. Dessuten skal en ikke se bort fra den motivasjonen som ligger i ordningen med et fribeløp.
For noen tror jeg det å tjene pengene selv, vil være en stor tilfredsstillelse. Og er evnen til å skaffe seg egen inntekt stabil over noen år, kan uføregraden vurderes på nytt. Poenget er at en motiveres for innsats uten å frykte at sikkerhetsnettet tas bort under en.
En innvending mot dette kan være at en kan da ikke forlange å ha 100 % sikkerhet når en faktisk er blitt i stand til å arbeide en del. Hvorfor ikke redusere uførhetsgraden straks? Vil ikke en slik ordning som dette oppmuntre til å forbli ufør og økonomisk trygg i stedet for å bli økonomisk selvstendig? I den sammenhengen er det viktig å understreke at en som er blitt erklært 100 % ufør, ikke har valgt å bli det. En lang prosess med råd og vurdering fra fastlege, spesialist og Nav-lege ligger til grunn for vedtaket, i tillegg til at situasjonen til en den enkelte i forhold til intensjonen med lovverket blir vurdert. Den enkelte velger altså ikke å bli ufør eller ikke. (At det også i den gruppen kan finnes noen som utnytter systemet, endrer ikke på dette. En velferdsstat har mange goder, og det vil alltid være de som finner mulighet for å misbruke godene.) Dessuten kan de nye ordningene med en prøvetid i arbdslivet uten å miste status som ufør, være beste redskapet for den som er på vei tilbake til arbeidsevne og arbeidsliv.
En ordning med større fleksibilitet i inntekt og mindre fribeløp vil gi mange frihet til å virkelig prøve å komme tilbake i arbeid. Den eneste konsekvens det har for fellesskapet om de lykkes, er etter min skisserte modell med lavere fribeløp kombinert med reduksjon i uførepensjon ved inntekt utover den, at utbetalingen til uførestønad blir mindre. Konsekvensen for den enkelte uføre, vil etter mitt syn være at de får større frihet.
Les også andre bloggposter: Økonomiske og praktiske ordninger
Regjeringens forslag til nye ordninger for uføre er ventet, og lekkasjer forteller at fribeløpet vil bli redusert fra 75 000 kr til 30 000 kr. I mars skrev jeg et blogginnlegg om dette under overskriften: Lavere fribeløp, høyere arbeidsinntekt; de fleste ønsker å tjene sine penger selv. Følgende blogginnlegg er en oppdatering av det, i lys av de signaler som nå er kommet.
Det blir spennende å se de neste ukene hva regjeringens forslag faktisk går ut på. Fra mitt ståsted er det ikke fribeløpet en bør kjempe for. Kr 30 000 er et akseptabelt nivå. Å kunne ha høyere inntekt enn fribeløpet, uten å oppleve "å stå på gyngende grunn", men heller med en fra år til år-reduksjon i utbetalingen, slik det er skissert nedenfor, vil være avgjørende. - Barnetillegget derimot er viktig.
Som ufør kan du i dag tjene 1 G (ca 75 000) i året uten at det får konsekvens for uførestønaden (fribeløp). Hva med å ha et lavt fribeløp kombinert med høyere inntekt og fradrag i stønaden? Kan det være en arbeidslinje for uføre?
Det skal svare seg å arbeide, heter det. Det heter seg også at skal du behandle alle likt, må du behandle dem forskjellig. For de fleste svarer det seg å arbeide dersom de får mer utbetalt. Jeg tror at for mange uføre er det godt å vite at det er mulig å yte maksimalt, prøve seg på ulike arbeidsoppgaver, uten å frykte at inntekten blir for høy. Tjener du for mye, dukker det opp to trusler. Den ene er at uførestønaden vil bli vurdert, og uføregraden kan bli satt betraktelig ned uten at det finnes noen sikkerhet for at helsa er slik at arbeidsinnsatsen kan fortsette på et høyt nivå. Den andre trusselen er at dersom tilfeldighetene gjør det slik at en del utbetalinger "hoper seg opp", slik det ofte gjør når en ikke er i et ansettelsesforhold, men har sporadiske inntekter, kan den samla inntekten et år bli høyere enn planlagt. Dermed overskrider man fribeløpet av tekniske grunner. Det kan i verste fall gjøre en "kriminell", det vil bli oppfattet som trygdemisbruk dersom man ikke i god tid har gitt melding om at fribeløpet blir overskredet.
Disse truslene kan synes å være luksusproblem, for tjener man 75 000 kr i året, er man vel ikke 100 % ufør? Så er det heller ikke mange uføre som har en slik inntekt, noe som kan tolkes dithen at det ikke er så nødvendig å gjøre noe med fribeløpet. Jeg vil heller si at det viser at fribeløpet ikke fungerer etter hensikten. Det kommuniserer: Så langt, men absolutt ikke lenger, ikke under noen omstendigheter!
Hva om en heller hadde en ordning som sa: Uførestønaden er et sikkerhetsnett. Du kan være trygg for å ha en jevn inntekt. Prøv deg gjerne med ulike arbeidsoppgaver, den mengde og type som du tror kroppen klarer. Får du inntekt, så betyr det bare at du tjener dine egne penger. Du beholder alt du tjener, og beløpet over fribeløpet trekkes fra på uførestønaden. Dermed har du beholdt sikkerhetsnettet, og unngår å bli lovbryter om du tjener for mye. For dem som har den laveste stønaden, kan det være lite motiverende å arbeide dersom inntekten ikke øker som en følge av innsatsen. Derfor kan det kanskje være greit om en beholder en prosent av det en tjener i tillegg til stønaden. Til høyere den prosenten settes, til mindre kan fribeløpet være.
I utgangspunktet kunne det være aktuelt å fjerne fribeløpet helt, men for å ha en ubyråkratisk ordning, som vil gjelde de fleste, kan det være greit å beholde et lavt fribeløp. Så snart en skal til å trekke en viss prosent, vil det oppstå et visst byråkrati. Dessuten skal en ikke se bort fra den motivasjonen som ligger i ordningen med et fribeløp.
For noen tror jeg det å tjene pengene selv, vil være en stor tilfredsstillelse. Og er evnen til å skaffe seg egen inntekt stabil over noen år, kan uføregraden vurderes på nytt. Poenget er at en motiveres for innsats uten å frykte at sikkerhetsnettet tas bort under en.
En innvending mot dette kan være at en kan da ikke forlange å ha 100 % sikkerhet når en faktisk er blitt i stand til å arbeide en del. Hvorfor ikke redusere uførhetsgraden straks? Vil ikke en slik ordning som dette oppmuntre til å forbli ufør og økonomisk trygg i stedet for å bli økonomisk selvstendig? I den sammenhengen er det viktig å understreke at en som er blitt erklært 100 % ufør, ikke har valgt å bli det. En lang prosess med råd og vurdering fra fastlege, spesialist og Nav-lege ligger til grunn for vedtaket, i tillegg til at situasjonen til en den enkelte i forhold til intensjonen med lovverket blir vurdert. Den enkelte velger altså ikke å bli ufør eller ikke. (At det også i den gruppen kan finnes noen som utnytter systemet, endrer ikke på dette. En velferdsstat har mange goder, og det vil alltid være de som finner mulighet for å misbruke godene.) Dessuten kan de nye ordningene med en prøvetid i arbdslivet uten å miste status som ufør, være beste redskapet for den som er på vei tilbake til arbeidsevne og arbeidsliv.
En ordning med større fleksibilitet i inntekt og mindre fribeløp vil gi mange frihet til å virkelig prøve å komme tilbake i arbeid. Den eneste konsekvens det har for fellesskapet om de lykkes, er etter min skisserte modell med lavere fribeløp kombinert med reduksjon i uførepensjon ved inntekt utover den, at utbetalingen til uførestønad blir mindre. Konsekvensen for den enkelte uføre, vil etter mitt syn være at de får større frihet.
Les også andre bloggposter: Økonomiske og praktiske ordninger
lørdag 21. mai 2011
Gi sagogryn og økseskaft ein siste sjanse!
Det må vera lov å ta ein liten avstikkar frå hovudsporet i bloggen min, som elles handlar mest om menneskeverd og sjølvbilete.
Eg hoppar rett over til sidesporet: sagogryn og økseskaft. Dei står begge i fåre for å forsvinna frå butikkhyllene, rett og slett fordi nesten ingen kjøper slikt (iflg ein journalist i Finnmark: http://www.finnmarken.no/kulturliv/article3778147.ece ).
Kva skal me med sagogryn? Laga sagopudding sjølvsagt. Er det sunt? Nei, dessert er ikkje direkte sunt, men sagopudding er mykje sunnare enn alle dessertane me kjøper ferdige eller havlferdige som inneheld ei røys med e-stoff. Kok sagopudding etter oppskrifta på posen. Server med luna bjørnebær!
Så var det økseskaftet, som snart berre er kjend gjennom uttrykket: God dag, mann, økseskaft! (Viss det er kjend framleis,då?)
Kvifor forsvinn økseskafta frå butikken? Jo, fordi ingen gidd reparera ei øks. Dei kjøper heller ei ny, sjølv om det berre er skaftet som er øydelagt.
Så, folkens, spring og kjøp sagogryn og økseskaft! Sjå på det som ein del av formidlinga av tradisjon. Og nyt sagopuddingen!
..
PS
Og no, i 2016, får sagogryna ein ny sjanse. Det kan du lesa om her: Sagogryn får ein sjanse
Eg hoppar rett over til sidesporet: sagogryn og økseskaft. Dei står begge i fåre for å forsvinna frå butikkhyllene, rett og slett fordi nesten ingen kjøper slikt (iflg ein journalist i Finnmark: http://www.finnmarken.no/kulturliv/article3778147.ece ).
Kva skal me med sagogryn? Laga sagopudding sjølvsagt. Er det sunt? Nei, dessert er ikkje direkte sunt, men sagopudding er mykje sunnare enn alle dessertane me kjøper ferdige eller havlferdige som inneheld ei røys med e-stoff. Kok sagopudding etter oppskrifta på posen. Server med luna bjørnebær!
Så var det økseskaftet, som snart berre er kjend gjennom uttrykket: God dag, mann, økseskaft! (Viss det er kjend framleis,då?)
Kvifor forsvinn økseskafta frå butikken? Jo, fordi ingen gidd reparera ei øks. Dei kjøper heller ei ny, sjølv om det berre er skaftet som er øydelagt.
Så, folkens, spring og kjøp sagogryn og økseskaft! Sjå på det som ein del av formidlinga av tradisjon. Og nyt sagopuddingen!
..
PS
Og no, i 2016, får sagogryna ein ny sjanse. Det kan du lesa om her: Sagogryn får ein sjanse
Er det ingen her?
Me høyrde han lenge før me såg han, naboen som kom rundt hjørna, gjekk kjøkenvegen, tok tak i dørkarmen før han tok trappetrinnet inn til stova. Han banka to gonger tungt på stovedøra, samstundes som han steig inn, såg seg rundt i stova og sa: - Å, er det ingen her?
I stova sat mor mi og eg. Men karane, farfar og far var ute. Derfor var det ingen der, meinte naboen.
Han tok skammeleg feil. Mor var den som gjorde stova til ein heim. Når ho var borte, og no er borte for alltid, kjenner me at det manglar noko.
Hendinga er frå 60-talet. Kan henda menn uttrykkjer seg annleis no? Men det som alvorlegare er: Kan det vera at me alle oppfører oss slik at nokon opplever at dei ikkje er der?
Det er så vondt bli oversett, sa mannen som selde =Oslo
Fleire innlegg om kor viktig det er å bli sett, finn du her.l
I stova sat mor mi og eg. Men karane, farfar og far var ute. Derfor var det ingen der, meinte naboen.
Han tok skammeleg feil. Mor var den som gjorde stova til ein heim. Når ho var borte, og no er borte for alltid, kjenner me at det manglar noko.
Hendinga er frå 60-talet. Kan henda menn uttrykkjer seg annleis no? Men det som alvorlegare er: Kan det vera at me alle oppfører oss slik at nokon opplever at dei ikkje er der?
Det er så vondt bli oversett, sa mannen som selde =Oslo
Fleire innlegg om kor viktig det er å bli sett, finn du her.l
tirsdag 17. mai 2011
Fri, fro, from, frisk - Kor er det blitt av den eg likte at eg var?
Då eg var ung og sprek, var eg mangeårig medlem av turnforeninga. Med kvit T-skjorte og svart silkebukse stillte me opp på store fotballbanar rundt i Rogaland og gjorde synkrone rørsler til musikk. Inn i mellom lærte me å slå hjul og andre kroppslege utskeiingar som nok kan kallast turn.
17. mai gjekk me i folketoget og ropte: Fri, fro, from, frisk! Det var mottoet til turnforeninga, og dei fire F'ane var sett saman mot kvarandre så dei såg ut som ein svart kross på dei kvite T-skjortene. Iskaldt var det sjølvsagt å gå i tog så lettkledd med den kalde vinden som alltid var i barndommen sin 17. maifeiring. For som han sa, dansken som flytta til heimbygda mi: Det er så mykje vind i brisen her.
Det er Bjørn Eidsvåg som seier det: Kor er det blitt av den eg likte at eg var? Eg tenkjer meg om ein sein 17. maikveld: Ho som ropte fri, fro, from, f risk, kor er det blitt av henne?
Frisk er ho ikkje. Men i fylgje dei som har greie på det, har alle ein eller annan diagnose dersom dei berre blir undersøkte godt nok.
Fro? - Tja, det vil vel kunne seiast at eg har eit visst frimod, men det ungdommelege frimodet til å stå på, fordi eg visste at ingen kunne ta meg på noko, er nok borte. Nokon kunst å ikkje ha noko å bli avslørt på, var derimot ikkje så vanskeleg då du var 12 år.
From? Det har eg vel aldri vore. Det ligg likså ikkje heilt til mitt vesen, trur eg. Eg hadde nok tapt om eg var med i ordvekslinga mellom dei to bibelskulelærarne:
- Eg er nok meir audmjuk enn deg, sa den eine.
- Ja, det er du nok, sa den andre.
Fri!?
Ja, fri er eg - så avgjort. På så mange vis. Og fridomen til eg hegna om!
17. mai gjekk me i folketoget og ropte: Fri, fro, from, frisk! Det var mottoet til turnforeninga, og dei fire F'ane var sett saman mot kvarandre så dei såg ut som ein svart kross på dei kvite T-skjortene. Iskaldt var det sjølvsagt å gå i tog så lettkledd med den kalde vinden som alltid var i barndommen sin 17. maifeiring. For som han sa, dansken som flytta til heimbygda mi: Det er så mykje vind i brisen her.
Det er Bjørn Eidsvåg som seier det: Kor er det blitt av den eg likte at eg var? Eg tenkjer meg om ein sein 17. maikveld: Ho som ropte fri, fro, from, f risk, kor er det blitt av henne?
Frisk er ho ikkje. Men i fylgje dei som har greie på det, har alle ein eller annan diagnose dersom dei berre blir undersøkte godt nok.
Fro? - Tja, det vil vel kunne seiast at eg har eit visst frimod, men det ungdommelege frimodet til å stå på, fordi eg visste at ingen kunne ta meg på noko, er nok borte. Nokon kunst å ikkje ha noko å bli avslørt på, var derimot ikkje så vanskeleg då du var 12 år.
From? Det har eg vel aldri vore. Det ligg likså ikkje heilt til mitt vesen, trur eg. Eg hadde nok tapt om eg var med i ordvekslinga mellom dei to bibelskulelærarne:
- Eg er nok meir audmjuk enn deg, sa den eine.
- Ja, det er du nok, sa den andre.
Fri!?
Ja, fri er eg - så avgjort. På så mange vis. Og fridomen til eg hegna om!
onsdag 11. mai 2011
Thorvald Steens bok Balanse
Steen gav på nytt, i Dagsrevyen i kveld (1.sept.2012), et innblikk i egne tanker om eget liv - et liv med en kropp som svikter. Denne gangen var han bokaktuell med boken Balanse.
Jeg "opplevde" han da han i fjor talte på Helsekonferansen, der han gav uttrykk for mye av det samme:
En mann beveger seg framover mot talerstolen på Helsekonferansen. Programmet forteller at forfatter, Thorvald Steen, skal holde foredraget "Ingen er helt normal", og framme på talerstolen forteller Steen at han har minst like stor glede av å bevege seg nå som da han mestret å sveve.
En sterk uttalelse fra en som har svevet, bokstavelig talt. Han drev med skihopp til han som 15-åring fikk beskjed om å slutte med det fordi han hadde fått en alvorlig muskelsykdommen. Nå beger han seg ikke mye; men han tusler som han sier. Og gleder seg over det.
Men gleden er ikke et krampaktig skalkeskjul for å imponere eller for å fornekte realitetene. Steen har vært grundig gjennom prosessen med å bli syk. Han har innhold i ordene sine: Vi tror vi stadig skal bli bedre, men en ting er sikkert: vi vil alle bli alvorlig syke en gang.
Og når vi blir syke, er det naturlig å reagere. Steen sier at kroppen forrådte han. Men når "kroppen din har forrådt deg, må du planlegge livet med hodet, som ikke har forrådt deg!"
Bare 15 år fikk han meldingen om sykdommen som kom til å forandre livet hans. Hvordan skulle han fortelle dette til andre? Han gjorde sine erfaringer, og sier: Når man får et dystert budskap er det viktig å fatte at dette står man egentlig alene om. Når man har oppfattet dette, kan man ta imot hjelp og støtte.
Sykdommen rammer flere enn den sykdommen rammer. Steen satte ord på det som mange ikke helt får tak i, men likevel opplever: Ingenting er verre enn å se smerten i sine nærmeste øyne når en forteller om sykdom.
Til slutt: Steen gav også et råd med på veien nå en skal leve med sykdom. Et råd som nok er en utfordring for de fleste av oss, og som tilhører kategorien "den fine balansen". Han er åpen om sin sykdom og sine erfaringer i foredraget, men minner oss om at folk flest tjener lite på å være helt åpne om hva som feiler en. Jeg tolker han dithen at de fleste ikke er interesserte i detaljene om min sykdom. Dessuten er jeg ikke tjent med at de jeg møter bare ser på meg som en diagnose, for min del: "en rygg".
Steen la ingen sten til byrden. Han gav hjelp til å tusle omkring, - når tusling er alternativet til å sitte i ro.
I disse dager kommer Steens bok: Balanse. Løp og kjøp! Eller rusle avgårde og kjøp!
Jeg "opplevde" han da han i fjor talte på Helsekonferansen, der han gav uttrykk for mye av det samme:
En mann beveger seg framover mot talerstolen på Helsekonferansen. Programmet forteller at forfatter, Thorvald Steen, skal holde foredraget "Ingen er helt normal", og framme på talerstolen forteller Steen at han har minst like stor glede av å bevege seg nå som da han mestret å sveve.
En sterk uttalelse fra en som har svevet, bokstavelig talt. Han drev med skihopp til han som 15-åring fikk beskjed om å slutte med det fordi han hadde fått en alvorlig muskelsykdommen. Nå beger han seg ikke mye; men han tusler som han sier. Og gleder seg over det.
Men gleden er ikke et krampaktig skalkeskjul for å imponere eller for å fornekte realitetene. Steen har vært grundig gjennom prosessen med å bli syk. Han har innhold i ordene sine: Vi tror vi stadig skal bli bedre, men en ting er sikkert: vi vil alle bli alvorlig syke en gang.
Og når vi blir syke, er det naturlig å reagere. Steen sier at kroppen forrådte han. Men når "kroppen din har forrådt deg, må du planlegge livet med hodet, som ikke har forrådt deg!"
Bare 15 år fikk han meldingen om sykdommen som kom til å forandre livet hans. Hvordan skulle han fortelle dette til andre? Han gjorde sine erfaringer, og sier: Når man får et dystert budskap er det viktig å fatte at dette står man egentlig alene om. Når man har oppfattet dette, kan man ta imot hjelp og støtte.
Sykdommen rammer flere enn den sykdommen rammer. Steen satte ord på det som mange ikke helt får tak i, men likevel opplever: Ingenting er verre enn å se smerten i sine nærmeste øyne når en forteller om sykdom.
Til slutt: Steen gav også et råd med på veien nå en skal leve med sykdom. Et råd som nok er en utfordring for de fleste av oss, og som tilhører kategorien "den fine balansen". Han er åpen om sin sykdom og sine erfaringer i foredraget, men minner oss om at folk flest tjener lite på å være helt åpne om hva som feiler en. Jeg tolker han dithen at de fleste ikke er interesserte i detaljene om min sykdom. Dessuten er jeg ikke tjent med at de jeg møter bare ser på meg som en diagnose, for min del: "en rygg".
Steen la ingen sten til byrden. Han gav hjelp til å tusle omkring, - når tusling er alternativet til å sitte i ro.
I disse dager kommer Steens bok: Balanse. Løp og kjøp! Eller rusle avgårde og kjøp!
tirsdag 10. mai 2011
Å klatra
Å klatra i fjellet
nå topp etter topp
nyta utsikta og kjenna tilfreds: Eg greidde det.
- det er godt det.
Ingen fleire fjelltoppar,
Ingen høg puls i motbakke
og lett tripping nedover
inga kjensle av å vera sliten, men i form.
Likevel:
Å klatra over hindringar
nå mål etter mål
retta blikket framover og kjenna tilfreds: Eg skal greia det
- det er godt det.
Bloggpost om det same:
Når ein ikkje meistrar meistringa
nå topp etter topp
nyta utsikta og kjenna tilfreds: Eg greidde det.
- det er godt det.
Ingen fleire fjelltoppar,
Ingen høg puls i motbakke
og lett tripping nedover
inga kjensle av å vera sliten, men i form.
Likevel:
Å klatra over hindringar
nå mål etter mål
retta blikket framover og kjenna tilfreds: Eg skal greia det
- det er godt det.
Bloggpost om det same:
Når ein ikkje meistrar meistringa
mandag 9. mai 2011
Kunsten å gje rett oppmuntring: Rett ord til rett tid.
- Kom igjen, du maktar litt til!
Oppmodinga kan vera nett det du treng for å komma deg opp siste motbakken. Men kjem orda når du absolutt ikkje maktar meir, når du har gitt alt og litt til, har du mest lyst til svara med eit hardt spark i staden for eit smil.
Det kjennest svært godt å vera i ein positiv "flyt", og å kunne seia "nå går alt så mykje betre". Samtidig må eg erkjenna at det er lettare å snakka om å vera ufør, no når eg kan henda er på veg ut av uføre(t). Men paradoksalt nok; det kjennest som om det ikkje er stovereint. Det er som om eg ikkje bør gjera noko som ikkje alle uføre kan gjera etter meg. Sjølvsagt er dette berre små røyster inni meg, for alle og alt omkring meg heiar meg fram. Tilbake i arbeidslivet, det er det store målet.
Kvifor kan eg ikkje då vera berre nøgd og glad? Fordi eg veit at det er svært mange som ikkje kan fylgja meg, og er livredd for å leggja stein til børa deira. Eg veit at mange store menn gret . I en periode øvde eg meg i å seia at eg er ufør utan å be om orsaking for det. Eg opplevde at det var meiningsfullt fordi eg gav ei røyst til mange som sjølv ikkje makta ta ordet. Viss eg no tar eit steg vidare, er eg ikkje lenger ein av dei, og eg er redd for at bodskapen eg sender dei er: Kom igjen, du maktar sikkert litt til, du og. Du kan viss du vil!
Og ei slik helsing vil eg senda til alle som kjenner at dei har ein plass i arbeidslivet dersom tilhøva blir lagt til rette. Til dei er det berre ein ting å seia: Stå på! Det er rom for deg!
Men til dei som har blodsmak i munnen, og allereie har nytta både kreftene og reservane, vil eg seia: bruk dagen til å ha eit godt liv, så godt som råd er med dine avgrensingar! La tryggleiksnettet som uførestønad er, fanga deg opp! Kjenn at fellesskapen tar ansvar - utan å få dårleg samvit.
Oppmodinga kan vera nett det du treng for å komma deg opp siste motbakken. Men kjem orda når du absolutt ikkje maktar meir, når du har gitt alt og litt til, har du mest lyst til svara med eit hardt spark i staden for eit smil.
Det kjennest svært godt å vera i ein positiv "flyt", og å kunne seia "nå går alt så mykje betre". Samtidig må eg erkjenna at det er lettare å snakka om å vera ufør, no når eg kan henda er på veg ut av uføre(t). Men paradoksalt nok; det kjennest som om det ikkje er stovereint. Det er som om eg ikkje bør gjera noko som ikkje alle uføre kan gjera etter meg. Sjølvsagt er dette berre små røyster inni meg, for alle og alt omkring meg heiar meg fram. Tilbake i arbeidslivet, det er det store målet.
Kvifor kan eg ikkje då vera berre nøgd og glad? Fordi eg veit at det er svært mange som ikkje kan fylgja meg, og er livredd for å leggja stein til børa deira. Eg veit at mange store menn gret . I en periode øvde eg meg i å seia at eg er ufør utan å be om orsaking for det. Eg opplevde at det var meiningsfullt fordi eg gav ei røyst til mange som sjølv ikkje makta ta ordet. Viss eg no tar eit steg vidare, er eg ikkje lenger ein av dei, og eg er redd for at bodskapen eg sender dei er: Kom igjen, du maktar sikkert litt til, du og. Du kan viss du vil!
Og ei slik helsing vil eg senda til alle som kjenner at dei har ein plass i arbeidslivet dersom tilhøva blir lagt til rette. Til dei er det berre ein ting å seia: Stå på! Det er rom for deg!
Men til dei som har blodsmak i munnen, og allereie har nytta både kreftene og reservane, vil eg seia: bruk dagen til å ha eit godt liv, så godt som råd er med dine avgrensingar! La tryggleiksnettet som uførestønad er, fanga deg opp! Kjenn at fellesskapen tar ansvar - utan å få dårleg samvit.
fredag 6. mai 2011
Skilpadde eller solsikke?
"Det verste er at eg ikkje ein gong maktar gå å handla. Eg trur folk ser skjeivt på meg fordi eg er ufør. Eg kan jo gå sjølv, dei ser ikkje kva som hindrar meg i å arbeida."
Det var ein sterk, ung mann som sa dette til meg. Og eg tenkjer:
Skilpadde vil eg vera
Trekkja meg inn under det lune skalet
Solsikke vil eg eigentleg vera
Må eg velja?
Eller har alt si tid?
Det var ein sterk, ung mann som sa dette til meg. Og eg tenkjer:
Skilpadde vil eg vera
Trekkja meg inn under det lune skalet
Solsikke vil eg eigentleg vera
Må eg velja?
Eller har alt si tid?
mandag 2. mai 2011
Vi er alle blant dei minste, anten ein eller fleire gonger i livet.
Når ein er avhengig av hjelp, blir ein sårbar. Sjølv om ein er stor og sterk, fysisk og psykisk, kan ein fort kjenna seg svært liten når ein treng hjelp i kvardagen. Derfor er det sant det Knut Arild Hareide sa til landsmøtet i KrF i helga: Vi er alle blant dei minste, anten ein eller fleire gonger i livet.
Slik vil det alltid vera for nokon. For andre finnest det alternativ; eit liv med meir aktivitet og eit større sosialt fellesskap. Og for mange av desse er nøkkelen BPA, brukerstyrt personleg assistent, det verktøyet som i dag finnest som kunne gjort kvardagen betre. Problemet er berre at det ikkje er sikkert at dei får det i framtida, utan at det er alternative løysingar i sikte heller. Derfor bør BPA lovefestast no. I sin tale sa Knut Arild Hareide:
I Dagsavisen 28. september leste vi om Stine og Anders. Dei er begge funksjonshemma. Den eine lever eit liv avhengig av familien si hjelp utover dei faste tilboda i kommunen, den andre lever eit liv som folk flest, med 30 timar personleg assistanse som han styrer sjølv, såkalla BPA.
Vi kan nå velje å bli historiske. Vi kan rettigheitsfesta, brukarstyrt personleg assistanse - eller ikkje.
Vi kan gje menneske med nedsett funksjonsevne høve til å leva uavhengige og sjølvstendige liv - eller ikkje.
Vi kan hjelpa funksjonshemma ut i arbeidslivet - eller ikkje.
Så enkelt, og så vanskeleg.
Vi har høve til å gje funksjonshemma eit likestillingsløft - eg vonar stortingsfleirtalet gjer nettopp det når ny helse- og omsorgslov skal behandlast før sommaren.
For å skapa eit samfunn med plass til alle, må vi aktivt inkludera alle menneske.
Les heile talen til Knut Arild Hareide
og tidlegare innlegg på bloggen min:
Brukerstyrt personleg assistent - kva er det?
Slik vil det alltid vera for nokon. For andre finnest det alternativ; eit liv med meir aktivitet og eit større sosialt fellesskap. Og for mange av desse er nøkkelen BPA, brukerstyrt personleg assistent, det verktøyet som i dag finnest som kunne gjort kvardagen betre. Problemet er berre at det ikkje er sikkert at dei får det i framtida, utan at det er alternative løysingar i sikte heller. Derfor bør BPA lovefestast no. I sin tale sa Knut Arild Hareide:
I Dagsavisen 28. september leste vi om Stine og Anders. Dei er begge funksjonshemma. Den eine lever eit liv avhengig av familien si hjelp utover dei faste tilboda i kommunen, den andre lever eit liv som folk flest, med 30 timar personleg assistanse som han styrer sjølv, såkalla BPA.
Vi kan nå velje å bli historiske. Vi kan rettigheitsfesta, brukarstyrt personleg assistanse - eller ikkje.
Vi kan gje menneske med nedsett funksjonsevne høve til å leva uavhengige og sjølvstendige liv - eller ikkje.
Vi kan hjelpa funksjonshemma ut i arbeidslivet - eller ikkje.
Så enkelt, og så vanskeleg.
Vi har høve til å gje funksjonshemma eit likestillingsløft - eg vonar stortingsfleirtalet gjer nettopp det når ny helse- og omsorgslov skal behandlast før sommaren.
For å skapa eit samfunn med plass til alle, må vi aktivt inkludera alle menneske.
Les heile talen til Knut Arild Hareide
og tidlegare innlegg på bloggen min:
Brukerstyrt personleg assistent - kva er det?
søndag 1. mai 2011
Frå ein liggjande ståstad
Under landsmøtet til KrF i helga fekk eg brått ein stor dose merksemd frå Knut Arild Hareide. I etterkant fekk eg også mange varme helsingar!
Knut Arild brukte store ord. Gjer det meg hovmodig?
Etter eit døgn i fred og ro på båttur har eg kjend etter. Eg kjenner på takksemd og tillet meg å ta imot den varmen eg har møtt. Det seier meg også at me tåler ein god dose gode ord. Så del ut ein bukett ved neste høve!
Dei fleste dagane er eg no oppegåande, med mindre pausar på golvet. Perspektivet frå golvet trur eg likevel vil fylgja meg vidare i livet, også om det kjem tider då eg ikkje treng ta liggjande "time-out" i løpet av dagen:
Posisjonen du har
gjer noko med deg.
Eg skal ikkje vera så hovmodig
at eg seier
at eg ikkje er hovmodig
men om du legg deg flat
er det ikkje så mange du kan sjå ned på!
Knut Arild brukte store ord. Gjer det meg hovmodig?
Etter eit døgn i fred og ro på båttur har eg kjend etter. Eg kjenner på takksemd og tillet meg å ta imot den varmen eg har møtt. Det seier meg også at me tåler ein god dose gode ord. Så del ut ein bukett ved neste høve!
Dei fleste dagane er eg no oppegåande, med mindre pausar på golvet. Perspektivet frå golvet trur eg likevel vil fylgja meg vidare i livet, også om det kjem tider då eg ikkje treng ta liggjande "time-out" i løpet av dagen:
Posisjonen du har
gjer noko med deg.
Eg skal ikkje vera så hovmodig
at eg seier
at eg ikkje er hovmodig
men om du legg deg flat
er det ikkje så mange du kan sjå ned på!
Abonner på:
Innlegg (Atom)