lørdag 20. august 2011

"Dere lærere ødela alt for meg!"


- Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred.- Det var Nordahl Grieg sine ord til ungdommen av hans tid. Så gjekk dei same orda frå by til by, frå bygd til bygd over landet i fjor, - fordi menneskeverdet på ny var truga. Og heldigvis: Me tar i bruk store ord, slike som Nordahl Grieg skreiv, fordi me ikkje godtar at menneskeverdet blir sett til side slik me såg det på Utøya og i regjeringskvartalet.

Det er ikkje første gong det har hatt sin pris her i landet å stå opp for menneskeverdet. Denne gongen blei liv tatt, utan at dei som døydde visste at det dei stod for og arbeidde for her i vårt trygge Noreg, skulle vera livsfarleg. I tidlegare tider, har mange kjent på kroppen at det hadde sin pris.

Historie om nokre av dei som blei hardt pressa, er nesten gløymt i vår tid. Då eg nyleg gjekk gjennom ei hylle med gamle bøker, kom eg over ei samling talar som Franciss Bull heldt på Grini. I føreordet skriv han om møtet med lærarane som var sende dit.

Lærarane hadde fått melding om å gå tyskarane sitt ærend. Dei skulle undervisa etter råd frå dei, mellom anna i raselære. Eit eige hefte blei utarbeidd, kalla "Umenneske" (Eit skremmande utdrag frå føreordet kan du lesa her ).

Men lærarane ville ikkje gjera som dei fekk påbod om. Då pressa det nye regimet Lærarforbundet til å pålegga sine medlem dette, og lærarane vart kollektiv innmelde i Lærarforbundet. Då viste lærarane kva dei stod for. Dei nekta. Biletet over viser eit døme på svarbrev. Konsekvensen var at mange av dei blei sende til Grini. 


Om opplevinga på Grini, overlet eg til Francisco Bull, som sjølv var der, å fortelja:


I mars 1942 arresterte tyskerne en svær mengde lærere fra folkeskolen og den høyere skole; en dag ble flere hundre lærere fra Oslo og nærmeste omegn sendt ut til Grini, og i ukene etter kom stadig nye kontingenter fra andre deler av landet. Det ble brukt strenge trusler for å skremme lærerne til å gå inn i lærersambandet, og "stormfyrsten" holdt en tale til dem om at slike "dreckige Lehrer" måtte ikke innbille seg at det kunne nytte for dem å sette seg opp imot et verdensrikes politiske vilje: de skulle nok få følgene å kjenne, dersom de ikke bøyde seg.

Sitt svar skulle de avgi, enkeltvis, i løpet av tre dager. Situasjonen var meget spennende. Ingen av destørre norske samfunnsgrupper hadde inntil da vært utsatt for slikt voldsomt press, og det var klart at lærernes holdning ville spille en overordentlig stor rolle for hele hjemmefronten og stillingen i Norge.
Blant de lærerne som var kommet til Grini, fantes det en del som var svake av helbred og engstelige av sinn, og vi skjønte at hele gruppen trengte til å stives opp. Rektor Seip og jeg kjente en mengde av disse lærerne…

Enda det var strengt forbudt, greide Seip og jeg alt den første kvelden å komme opp i fjerde etasje, hvor lærerne var anbrakt. Vi ble godt mottatt, og gjorde hva vi kunne for å styrke motet hos de vaklende. Jeg minnes et par replikker som vitner om hvordan stemningen iblant læreren var:
- "Tror du vi blir skutt, hvis vi nekter å gå inn i sambandet?" spurte en som var i angst og nød,
en annen sa noen ord som fylte meg med glede og beundring:
- "Jeg kan ikke kalle meg en noe synderlig modig mann," sa han; "men det er en ting jeg absolutt ikke har mot til; jeg tør ikke oppføre meg slik at min femtenårige datter skulle kunne komme og se på meg med et skuffet og bedrøvet blikk, og si;: "Men, far! Hva er det du har gjort!" - Det våger jeg ikke å utsette meg for"…

Resultatet ble til slutt så fint som man vel kunne ønske seg det, enda truslene om hard behandling ble fullt virkeliggjort overfor alle de lærerne som ble sendt til Jørstadmoen og siden nordover til Kirkenes. Så vidt jeg kan skjønne, fikk lærerstandens faste opptreden avgjørende betydning som føredømme for presteskapet, for juristene osv., ja, for hele den norske front.

Franciss Bull fekk rett i si vurdering. Etter krigen sa Quisling:  Dere lærere ødela alt for oss!

Menneskeverdet vil bli utfordra også i framtida. Det kan bli vår tur til "å øydelegja alt" for dei som vil krenka det! 
 
Kjelde: Francis Bull, Tretten taler på Grini, Olso 1945, Gyldendal norsk forlag

Same tema:
Skaper vi menneskeverd - skaper vi fred
 

5 kommentarer:

  1. Jeg tror jeg forstår det meste, selvom det er Norsk af en slags, som jeg ikke er så fortrolig med. Dette er kernen:

    Dei skulle undervisa etter råd frå dei[Tyskerne], mellom anna [blandt annet] i raselære. Eit eige hefte blei utarbeidd, kalla "Umenneske" [...]

    Det er fantastisk modigt at lærerne stod fast på deres afvisning af tyskernes u-menneskelige synspunkter.

    Hen imod slutningen af 1942 stod det klart, at Tyskerne var forbrydere. I begyndelsen af 1943 må det have stået klart for alle (også tyske militærstrateger) at tyskerne ville lide nederlag, Hitler havde ikke forstand på krig men alligevel hjalp de dygtigste generaler ham med at nederlaget ved Volgograd/Stalingrad ikke skabte kollaps af hele Tyskland. Lærerne må have kendt situationen og vidst at det kunne koste dem livet. (Kan vi risikere at blive dræbt, spørger den ene, ja, så sandelig ja, tyskerne sparede ikke liv.)

    Men prisen i år har været for høj uansett hvordan man ser på det. Jeg får en klump i halsen og trykken i brystet ved at tænke på det.

    SvarSlett
  2. Ja. Donald, du har forstått dette rett.

    Og du har helt rett: Prisen har vært for høy, altfor høy, særlig fordi de som ble drept denne gangen, ikke hadde noe valg om hvorvidt de ville risikere livet eller ikke. Det er forskjellen på 1942 og 2011.
    Situasjonen for enkeltmenneskene var svært forskjellig. Mitt budskap er likevel at kampen om menneskeverdet kan ha sin pris. For vi må ikke tro at dette går helt av seg selv. Vi må være med å skape holdninger slik at vi selv blir "motstandsdyktige" mot alt som vil forringe menneskeverdet.

    SvarSlett
  3. Takk for at du trekker fram dette! Det er viktig å ikke glemme at den fred og trygghet og demokrati vi har tatt som en selvfølge her i landet fram til i sommer har hatt sin pris. Mange har måttet betale dyrt for det. Vi må ikke glemme det. Og vi må ikke sovne igjen.
    Er nettopp ferdig med boka: "Alt hva mødrene har kjempet. Kvinner i motstand 1940-45" av Mari Jonassen.

    Godt å bo i et land med mennesker som vil møte hat med kjærlighet :)

    SvarSlett
  4. Mange er nesten ukjente med denne delen av norske læreres historie.
    Takk for at du tok den frem igjen. Menneskeverd har alltid sin pris og om vi er villige til å betale den? Det vet man ikke før man er der.

    Ha en fin kveld :-)

    SvarSlett
  5. Velkomen inn her brudeblogg! Kosar meg over det du har på din blogg av historie. Valde å leggja denne historia her som aktuell sak i staden for på "Det var ein gong", og det er kjekt å sjå at du fann vegen her inn.

    Ja, det er viktig å ikkje gløyma. Det er utruleg så fort me likevel gjer det. Då eg var liten var det så lenge sidan krigen syntest eg når folk snakka om den, men no er det ikkje så lenge sidan...

    Og boka du har elles må eg jo ha tak i..

    Mormor, takk for kommentaren. Kjekt å sjå at fleire ser verdien av denne delen av historia vår. Kanskje påminninga om at det har vore alvor i tider før, kan hjelpa oss å ha ein viss motstandskraft, i alle fall at me ikkje er likesæle.

    SvarSlett