29.01.21013: Så skjedde det igjen. Eg skulle finna ut kor eg hadde det frå at departementet tilrådde at skular ikkje bør ha meir enn 450 elevar. Eg søkte og søkte, men fekk ikkje heilt tak i bakgrunnsmaterialet. Til eg fann NOU 1995. Då eg såg årstalet, begynte det å demra: Då var eg statssekretær i KUF. Vegen var kort til Ot.prop og Stortingets innstilling.
NOU'en konkluderte med ikkje å leggja inn ei maxgrense. Departementet gjorde det likevel. Stortinget vedtok det. Og departementet sin penn var det eg som hadde i handa då det blei gjort.
Kjekt å få tak i fakta i saka, men skummelt å ha gløymt det.
Eg som trudde eg var ferdig med alt som var av konsekvensar etter mykje narkose, at det var noko eg strevde meir med då eg skreiv dette:
April 2011:
Å liggja på ryggen og glo i taket er greitt når det er det einaste du maktar. Men når det kjem betre dagar, kunne det vera fint å sjå fjernsyn, lesa ei avis, ja, til og med ei bok og 100 kunne det bli tid til med lang rek.tid framføre seg.
Men så kjem overraskinga. Dagsrevyen startar, men ikkje før er overskrifta for neste nyhet lesen, og dei første opplysningane er gitt, så har eg gløymt kva saka handlar om. Ei bok vil kan henda fungera betre; då styrer eg tempoet sjølv. Men nei, etter første kapittel må eg starta på ny. Kven var no han der Kristoffer og kor kom flyet inn i biletet?
Smertene tar sikkert kreftene. Det blir sikkert betre, tenkjer eg. Og det blir det, men det tar tid, uendeleg lang tid.
Først no, nærare 6 år etter siste operasjonen kan eg seia at konsentrasjonen og minnet fungerer tilnærma lik normalt.
Eg er blitt utfordra til å skriva ned korleis vegen tilbake var. Truleg har eg hatt postoperativ demens. Eg finn ikkje mykje eg kan lesa om denne tilstanden, men ein lege i Tyskland førebudde meg på at dette kunne henda, og her ein dag då eg fylgte ein eldre demenspasient i eit fjernsynprogram, gjekk det for fulle opp for meg, at eg har gått den vegen han gjekk, eit stykke på veg, men eg har vore så heldig at det gjekk ein veg tilbake.
Svingturen innom denne tilstanden handla om afasi, trøytte tankar, problem med planlegging, "usosial" handle-og tenkjemåte og mykje meir.
Er dette nok som det kan vera interessant å samla mellom to permar?
Og er det nokon som kjenner til postoperativ demens? Har det eit anna namn?
Er det nokon andre "der ute" som har opplevd liknande?
Hjernetrim og hjerneføde mot hjernedvale
Dette er jo veldig interessant! Det ligner så absolutt på den "kognitive svikten" mange ME-pasienter oppleves. Kanskje det også er en form for demens? En smerteridd, utmattet kropp der kanskje mage/tarm ikke fungerer som det skal... kan det gi de samme symptomene? I følge legen min vil flere med sterke smerter ha de samme symptomene, men hos ME-pasienter er det ikke bare knyttet til smerter. Det blir verre i perioder man er dårligere - når hele kroppen fungerer dårligere. Kanskje ikke så rart at hjernen "følger etter" resten av kroppen?
SvarSlettEt tema verdt å forske mer på spør du meg!
Postoperativ demens er nytt for meg. At demens kan forverres betydelig etter anestesi, kjenner jeg til. 'Post operative cognitive dysfunction' (POCD)knyttes i hovedsak til eldre mennesker, såvidt jeg har forstått. Men noen har spekulert på om også yngre mennesker kan få lignende problemer etter operasjon. Kan hende hjernen hos noen er mer sårbar for narkose og/eller andre midler? Eller at andre faktorer eller mekanismer der og da gjør en mer sårbar?
SvarSlettOpplevde lignende symptomer som deg ved langvarig udiagnostisert sykdom. I den verste 'hypokonder'-perioden var livet komplisert og tungt. Mye skamfølelse er knyttet til usynlige sykdommer. Har dessuten som ung hatt litt sterk eller atypisk reaksjon etter en filleoperasjon, men det ga seg fort. Føler derfor en viss skepsis til narkose, og ble nettopp lykkelig over at alvorlige skavanker kunne ordnes via lokalbedøvelse.
Så bra at sosial medier finnes nå, man blir ikke så alene med 'uforklarlige' ting. Og så flott at du har kommet deg! Håper leteaksjonen din gir resultater. Sannsynligvis finnes det flere med samme erfaring. Forhåpentligvis finnes det også ekspertise som undrer seg over problematikken.
Takk for kommentaren "Anonym".
SvarSlettEn oppdager fort, som langtidssyk, at det er mange forhold i tilegg til sykdommen/skaden som tar krefter og som overrasker, ja.
Ser at det brukes flere navn på det jeg opplevde, men tror nok det er samme fenomen som omtales. Om det er kjemisk påvirking, eller en kombinasjon av det og trøtthet i kroppen, er ikke godt å si. Jeg konkluderte i alle fall med at narkose burde unngås. Neste ryggoperasjon ble derfor utført med spinalbedøvelse. Det ble en spesiell opplevelse. Da jeg var bedøvd og lå klar til operasjon, kom en sykepleierstudent inn for å holde meg "med godt prat" mens det hele å foregikk. Han kikte seg rundt, vendte seg mot legen og spurte: Lokalbedøvesele ved en slik operajon, det har jeg aldri hørt om før". " Ikke jeg heller," svarte legen, og satte i gang.
Jeg hadde stor tillit til legen, så jeg ble ikke forskrekka. Og den gangen ble det ingen endring i hukommelsen heldigvis.
Du har rett, å være langtidssyk byr på mange utfordringer. At en bør være frisk for å være syk er mer enn en frase.
SvarSlettHilsen anonyme Lisa.