Leva eller døy? Delvis enig.

 Det er vanskelig å forhindre utglidning, når det er en selv som glir. 

Dersom vi ikke ønsker en utvikling som i Nederland 

må vi sette bremsene på nå 

Dette skriv overlege Morten Horn, overlege på Ytring, og viser til utviklinga i Nederland når det gjeld dødshjelp. 

Også i Norge ser me døme på at dødshjelp blir gjort til eit spørsmål om unntakstilfella. Men er det rett? Horn skriv vidare:

En av de viktigste innvendingene mot legalisert aktiv dødshjelp er frykten for «skråplaneffekten» (slippery slope). De fleste forbinder aktiv dødshjelp med ekstreme unntakstilfeller, den siste utvei i en situasjon med uutholdelige smerter.
Men frykten består i at om dødshjelp først tillates, så vil det institusjonaliseres og normaliseres. Vår sperre mot at leger bruker medisinske metoder til å ta livet av pasienter vil gradvis utviskes, og aktiv dødshjelp vil bli brukt i stadig flere situasjoner, på flere og større pasientgrupper.
Dette kalles «skråplan» eller «utglidning», et bilde på at samfunnsmoralen går utforbakke. Jeg synes dette er et misvisende begrep, for det er ikke nødvendigvis slik denne prosessen oppleves – underveis.
Det er heller snakk om en sideveis glidning, en endring av verdier med små skritt: På hvert punkt i glidningen framstår situasjonen som naturlig og riktig, og når glidningen er fullført ser man ikke helt problemet. Det er bare fra vårt ståsted, i dag, at denne framtidige glidningen framstår som noe negativt, noe uønsket.

Å forskottera haldningar?
"Oppsummert ser vi at opinionen støtter aktiv dødshjelp for døende mens lovgivningen og legeforeningen fortsatt er i utakt med folkemeningen."

Slik oppsummerer Ole Peder Kjeldstadli ei undersøking om haldningar til dødshjelp. (Avisa Sunnhordland, 13.10.2013). 

Kjelstadli er styreleiar i Foreningen Retten til en verdig død. Undersøkinga er gjort av Synovate som på oppdrag fra Human- Etisk Forbund,(HEF), Oslo fylkeslag. (Data frå 2011). 

Når ein ropar i skogen, får ein sjeldan sanninga tibake.
Eg sperra opp augo då eg las oppsummeringa til Kjelstadli. Er det verkeleg slik at folk flest støttar aktiv dødshjelp? Eg sjekka opp sjølve undersøkinga til Synovate, Formålet med den var å kartleggja haldninger til eutanasi i folket og blant HEF sine medlemer. Resultatet viste at medlema i HEF var meir positive til aktiv dødshjelp enn andre, ikkje uventa for ei gruppe som meiner me kjem til grensa for vår erkjenning ved døden. Me veit ikkje kva som kjem etterpå, og HEF vel å ikkje skøyta på med ei tru.

Undersøkinga er interessant og ærleg på leit etter folk sine haldningar. Verre er det med Kjeldstadli si tolkinga av tala. Han seier mellom anna at når 37 % er Helt enig og 33 % er Delvis enig, så fortel det at 70 % er enig (same tala er 63+24=87 % for HEF-medlem).  Ein slik kombinasjon av matematikk og statistikk trur eg skjuler det meste av sanninga.

Synote har presisert korleis dei har samla omgrepa Helt enig - Delvis enig i samlegruppa Enig. Det kan dei gjera når det er snakk om å samanlikna svar til ulike grupper,- som har svart på dei same spørsmåla, men når det er snakk om å måla støtta til dødshjelp, meiner eg det blir heilt feil.

Spørsmålet om dødshjelp er komplisert fagleg og juridisk. Det er personleg, fylt av kjensler og er for mange også kobla opp imot livssyn. Kva ein legg i å vera Delvis enig i at ein bør opna for akiv dødshjelp, er det derfor svært vanskeleg å tolka.

Det er ikkje lenge sidan eg sat ved senga til min gamle far. Eg fekk mange timar til å tenkja over døden og ulike former for dødshjelp - og livshjelp. Hadde eg då blitt presentert for spørsmålstillingar omkring dødshjelp, kunne eg funne mange grunnar for at det i enkelte høve kunne synast rett. Og eg kunne ha svart Delvis enig. Men eg kunne også ha svart Delvis uenig. Begge alternativa ville ha vore dekkjande for mine tankar. Ut frå mitt grunnsyn ville eg likevel ha vald det som eg visste ville bli tolka som det mest restriktive for å ikkje blit tatt til inntekt for noko eg ikkje står for. Slik tenkjer vel dei fleste som svarer på spørjeundesøkingar. Det er likevel langt derifrå til å slå saman 37 % Helt enig og 33 % Delvis enig til eit rungande Ja på 70%. No fortel heller ikkje Synote om eit rungande ja. Det er det Kjeldstadli som gjer i si oppsummering når han seier at opinionen støtter aktiv dødshjelp.

 "Opinion betyr mening i betydningen formening, Ordet brukes ofte om «den rådende mening hos folket»" (Wikipedia).

I eit spørsmål som har så mange sider, og som er så vanskeleg å fanga i ei undersøking, er det etter mitt syn berre kategorien Helt enig, som kan forteja kor mange som støttar aktiv dødshjelp. 

Spørsmåla som gav svara ovafor var: Ein pasient er døyande med store smerter. Kor einig eller ueinig er du i at ein lege, etter grundig overveging, då skal kunne skriva ut en dødeleg dose medisin som pasienten sjøl kan velja å ta for å unngå store lidingar, dersom pasienten sjøl ber om det?

Når spørsmålstillinga blei endra til ein situasjon med ein pasient som er svært sjuk, men ikkje døyande, blir tala reduserte til 19 Helt enig + 27 Delvis enig og i HEF 39+27.

Skilnaden på desse to spørsmålsstillingane er i seg sjølv nok til å diskvalifisera Kjelstadli si oppsummering. Viss ein går utifrå at ein snakkar om dei heilt ekstreme sitasjonane, er det altså under halvparten av "folk flest" som vel eit svaralternativ som i det heile kan tolkast positivt, og då med alle atterhald.

Haldning gir handling.
Folk flest liker å vera del av opinionen. Det ligg i saka sin natur. Derfor er det viktig at ikkje fleirtalet blir skapt før det faktisk finnest. Dersom det er mange som meiner noko, er det lett å bli dradd i same retning. Av og til er det bra. Men i dei store spørsmåla om liv og død, må det vera viktig å ikkje berre fylgja straumen. Derfor må me bruka omgrepa som "opinionen meiner" med varsemd.

Frå undersøkinga:

Medlemmene og befolkningen viser omtrent samme strukturelle holdningsmønster når de tar stilling

til om aktiv dødshjelp bør gis i ulike situasjoner, men vi får inntrykk av at befolkningen i noe større grad vegrer seg mot en slik praksis

Om undersøkinga:

Synovate Norge har gjennomført denne undersøkelsen på oppdrag fra

Human- Etisk Forbund,(HEF), Oslo fylkeslag. Datainnsamlingen er gjennomført i perioden 20. januar til 1. februar 2011.

Formålet med undersøkelsen er å kartlegge holdninger til eutanasi i befolkningen og blant HEF-medlemmer