mandag 15. oktober 2012

Utstilling - Velkomen innom!

Eg tok eit lite tilbakeblikk på bloggen, og oppdaga at eg har lova flittige lesarar å leggja ut nokre fleire av bileta mine. Så her kjem nokre av dei.
Fleire bilete finn du på den digitale utstillinga: Galleri Nauthydlaren

Til lokale lesarar:

Ta gjerne turen innom i Eplehagen 48 på Valen. Vil du vera sikker på at eg er heime, ta kontakt på marit.totland@knett.no eller tlf 98060938
...

Dører blir stengde og dører blir opna. Ikkje visste eg at det var så mykje å gleda seg over i rommet med form og farge.

Flaks, seier den eine måken til den andre når dei får sitja på med trestammen innover fjorden
( 60cmX90X5, seld)


I løvehola (kr 2000,- 80X60 cm. med ramme)



Vår på Valen (kr 1000, 50X20X5 cm)
Hornelen i Nordfjord (kr 4000,-115X50X5 cm)


Tema med variasjon:
Somarfugl i vinterland

(kr 1000,- 40X30 cm, med sveveramme)



(kr 1500, 60X60X5 cm)


(kr 1000,- 40X30 cm, med sveveramme)

Valen:

(kr 1000,- 40X30 cm, med sveveramme)

Valebua i kveldsstemning, Seld


Vikingskipet Dragen, bygd i Haugesund

(kr 1500,  90X30X5 cm)

Tidlegare postar med eit eller fleire bilete:
Sommarfugl i vinterland
Kan eg makta å halda ein pensel
Reglar for kor bilda skal hengast opp
Skomakarverkstad
Vår i Hardanger

onsdag 10. oktober 2012

Færre uføre enn før

"Har me det for godt når to av fem i arbeidsstyrken får trygd?" Dette var temaet for Debatten 11.10.

Og det er eit godt spørsmål, - eit slikt spørsmål som ofte får meg til å spørja etter kva som ligg bak spørsmålet, og ikkje minst korleis tala er komne i stand.

Eg har gått stortingsmeldinga, Uføremeldinga, etter i saumane, og fekk nokre aha-opplevingar
då eg kom over ein del fakta som gjeld uføre;  tal som kan gjera debatten meir nyansert. 


* Det er fleire eldre i landet. 
Sidan 2000 har auken i talet på personar mellom 55 og 67 år vore spesiell sterk.  Denne auken er større enn auken i uføre i den same gruppa. Det er altså fleire mellom 55 og 67 som er uføre no, men det er ein lågare prosent av den aldersgruppa.

* Mange kvinner blir uføre. 
Forskarane har ikkje konkludert med kva som er årsaka til dette, men her gir også tala ein peikepinn. Kvinner har lågare dødelegheit i alle årsklassar. Der menn døyr av sjukdomane dei får, overlever kvinna eller får i mindre grad dødelege sjukdomar tidleg i livet. Kvinner får oftare muskel- og skjelettplager/sjukdomar. 
Mange menn som har svak helse, har hatt høve til å gå av med AFP når pensjonsalderen nærma seg. Mange kvinner som arbeider deltid, har ikkje hatt det høve, og har gått over på uføretrygd når helsa svikta. 
Kvinnene si deltaking i arbeidslivet har auka med gjennomsnitleg 11,5 år frå 1989 til 2008, medan mannen sin auke har vore på 1 år. Arbeidstyngda på kvinner som gruppe, har altså endra seg monaleg, og det er naturleg at slitasje/ skade i yrkeslivet fylgjer utviklinga. 

* Høg sysselsetting
Ved høg sysselsetting tar ein store deler av arbeidsstyrken i landet i bruk. Det inneber også at fleire som i utgangspunktet har vanskar i arbeidslivet, får ein plass der. Desse har likevel større fare for å "detta ut att" av arbeidslivet. 

Ikkje fleire uføre, relativt sett.
Dette fortel at dei demografiske fakta forklarer auken i talet på uføre. Hadde det vore like mange uføre prosentvis som for nokre tiår sidan, skulle det faktisk vore fleire uføre no enn det er i dag.
Det er altså ingen smitteffekt, ingen lettare tilgang til trygd, ingen lette utvegar som er forklaringa.
Stortingsmeldinga peikar også på store skilnader mellom høgt- og lågtløna, høgt og lågt utdanna, og den gir ein del internasjonale samanlikningar, alt av stor interesse for den som er oppteken av temaet.

Eit stort puslespel.
At talet på uføret ikkje har auka, relativt sett, inneber ikkje at ein ikkje skal setja fokus på korleis fleire kan vera i arbeid, heit eller delvis, eller korleis ein kan unngå at unge ikkje får prøva seg i arbeid med den helsa dei har. Alle er tente med det: Arbeidslivet, samfunnsøkonomien og personleg utvikling, velvere og sjølvbiletet hjå den som ikkje kan gå heilt i takt med fleirtalet. 

Kunne berre ordskiftet framover tatt sikte på å kasta lys over dei tiltaka som kunne fremja dette! For at det skal skje, må me som er uføre la vera å gå i skyttargravene, dei friske må la vera å spreia mistanke og arbeidsgjevar og styresmaktene må gå saman om gode praktiske og økonomiske tiltak. Så får me saman få i hop det store puslespelet der me har kvar vår brikke som trengst for å danna heilskapen.

 **

Mine tidlegare bloggpostar som handlar om praktiske og økonomiske ordningar, finn du ei liste med lenker til  her 

Når somrane ikkje kjem

Når sommaren kjem
skal eg ...
eg skal ...
me skal...
og ....

Fyll ut det som manglar!

Så blir ikkje sommaren som ein håpte på
og ein får setja sin lit
til ein annan sommar.

Når sommaren er over,
somrane er over
og ikkje kjem att
slik dei gjorde før,
når eg ikkje lenger kan...
vil...
eller skal...
fordi kroppen trur at det allereie er langt på haust,
(eg har sagt ifrå om at det er feil,
men kroppen høyrer ikkje),
- då må eg finna noko anna
å vilja
skulla
kunna.

Og då krev eg ikkje heile sommaren,
men nokre solstråler gjer godt!

søndag 7. oktober 2012

BPA må finansierast nasjonalt

Oppdatert 2.okt. 2013

Brukarstyrt personleg assistent er ei flott ordning som kan setja fleire i stand til å ha ein aktiv kvardag, både i arbeid og fritid.

Med den hjelpa ein treng, på den måten ein sjøl ynskjer det, kan ein med ordninga leggja til rette for sitt eige liv, slik dei friske gjer som det mest sjølvsagte kvar einaste dag.

Alle kan søkja om slik assistent, og kommunen vurderer kva som blir gitt. Det er heilt klart at dette gir store skilnader på kva tilbod ein får rundt om i landet. Det er derfor bra om ein lovfestar retten, slik den nye regjeringa varslar at dei vil gjera.

Men ei lovfesting løyser ikkje problemet. Om me liker det eller ikkje, må me innsjå at dette er ei såpass kostbar ordning, at dei fleste kommunar vil halda tilbodet på eit minimum, rett og slett fordi det elles fort vil gå utover andre tilbod som nokon har krav på. For ein liten kommune vil det bli bort i mot uråd å gje eit godt tilbod om brukarstyrt assistent.

BPA er ei ordning som er god for den som får assistent. Det er også ei god ordning for samfunnet. Totalresultatet vil nemleg vera positivt også i kroner og øre i mange tilfelle. Problemet er berre at den som sit med rekninga, ikkje har noko å henta på reknestykket. At ein person kan fungera i ei delstilling i staden for å vera 100 % ufør, gir ikkje innsparing for kommunen.

Det blir ofte ropt etter likskap i ulike ordningar, ofte også på område der det kunne vera greitt med mangfald. BPA er ei ordning som det er tverrpolitisk støtte til. Måtte den støtta ikkje berre visa seg som sympati for ei god sak, men som handlekraft til å gjera ordninga nasjonalt finansiert.


Tidlegare innlegg om BPA: Brukerstyrt personleg assistent, kva er det?

tirsdag 2. oktober 2012

Ja, - er det ikkje fælt?

Ein svært tunghøyrt mann var ivrig etter å koma seg ut på det faste kaffetreffet om føremiddagen. Kona lurte på kvifor det var så viktig for han å møta dei andre. Han høyrte jo så lite, så han kunne ikkje få så mykje med seg i samtalane. Ho lurte derfor på om han ikkje opplevde å sitja der utan å kunne fylgja samtalen. Men han hadde svaret klart:


- Å, nei. Med passe mellomrom, når det blir ei pause i praten, seier eg: "Ja, er det ikkje fælt", og då er eg med i samtalen att.

Det er mange debattprogram for tida. Og eg er ivrig sjåar. Ofte blir eg engasjert også. Så engasjert at det tyt ut både på Twitter, blogg, facebook og i avisspalter. Samstundes undrar det meg at når ein skal drøfta ei offentleg teneste, får me stadig servert traurige greier. Alt er fælt i "verdas rikaste land".

Sjølvsagt blir det lite debatt om ein i utgangspunktet er for nyansert. Og sjølvsagt skal svake sider ved samfunnet vårt rettast opp att. Avvik skal meldast og fylgjast opp. Folk skal stå ansvarleg for val dei gjer på vegne av andre.

Partipolitisk vinst skal det visst vera å henta på å nytta store ord. Kanskje fleire skulle ta ei ekstrasløyfe i tankebanen før dei skyt i veg? Korleis ville eg ha gjort dette om eg sat med ansvaret? Er det realistisk å løysa dette på kort sikt? Er dette unntak eller regelen?

Programleiarar må no berre setta sakene på spissen, om dei vil. Problemet er at dei sprer ei haldning til at alt er så fælt. Det er det ikkje.


Til ettertanke frå Twitterstraumen:
 
Følg med tiden, men ikke med strømmen, for strømmen går alltid nedover. (NN)

søndag 30. september 2012

Krafta i eit smil og eit blikk

Ho ser folk - til tårer.
Sit heilt stille og ser folk inn i augo.

Den verdskjende; performance-kunstnaren Marina Abramovi,
gjorde dette,
og folk strøymde til
for å bli sett.

Ordlaust,
nært,
mektig.

Slikt hender berre i konstruert kunst,
tenkjer me.

"Du såg meg då eg kom ny i skulegarden for 40 år sidan,
og du smilte til meg.
Eg har alltid hugsa deg for det,"
sa ho som eg møtte i går.

Eg visste ikkje kven ho var for 40 år sidan,
eg visste det ikkje i går heller - før ho sa det.

Å sjå.
Å smila.

Raust kan me dela ut
signal frå hjarte til hjarte.
Det kostar ikkje anna
enn å orka reagera på at andre menneske er der du er.

Kva hadde skjedd om eg vågde sjå
dei eg jamleg møter,
slik at dei opplevde seg sett?



Fleire tekstar om å bli sett, finn du: her /Sawubona.

tirsdag 25. september 2012

Hadde du vore ein hest, hadde det gått rett på slakthuset!

- Hadde du vore ein hest, hadde det gått rett på slakthuset.
- No opererer me for livskvalitet, ikkje for arbeid.

Begge desse utsegna er frå legane mine. Og eg blunka ikkje då dei sa det. Eg visste at dei hadde rett. Det vil seia fornuften tok det inn, men ikkje resten av meg. 

Derfor tenkte eg framleis: Ein periode med sjukmelding no, så er eg tilbake i arbeid. Og livet går vidare som før. 

Før dette hendte vurderte eg det å bli frisk og det å vera i arbeid som to sider av same sak.
No veit eg at det finnest fleire nyansar, noko denne tvittermeldinga i dag også viser:


Hørt:Tenk om politikere&byråkrater kan begynne å snakke om å få de syke friske nok til å jobbe istedetfor å snakke om å få de uføre i arbeid

Den som er sitert her har rett i at det er viktig å setja personen i sentrum. Då er det helsetilbodet som er avgjerande. God behandling gir ofte pasientar som blir friskare. Det gir livskvalitet, mindre sjukmelding, lågare uføreutgifter og høgare deltaking i arbeidslivet. I den rekkefølgja.

Så er det like viktig å få uføre i arbeid. Men for mange treng ikkje det innebera at ein blir så mykje friskare først. Derimot krev det at det blir lagt til rette for arbeid med ulik tiltak. Det skriver presidenten i norsk psykologforening, Hofgaard, om her

Lite ambisiøst? Tja. For den som ikkje blir friskare, men som vil vera aktiv i samfunnet, er det slett ingen dum ide: Å få vera til nytte, å vera i eit arbeidsfellesskap. Kan henda det til og med på sikt gjer ein friskare også?

onsdag 12. september 2012

Å tvihalda på målet


Å festa blikket på målet
er ei grei sak.
Nyttig og inspirerande.
Men når målet forsvinn,
blir vekke frå synsranda
- kva då?

Kvar dag ser eg mot vest,
ser Siggjo kneisa mot sky
og minner meg om
at der ute er havet
sjølv om eg ikkje ser det.

Til og med Siggjo
som fortel at havet er der,
blir borte på gråversdagar.

Likefullt er Siggjo der
- og havet.

Så skin det opp
av og til blir det klårver
så ingen er i tvil om at Siggjo ligg der ute.

Andre gonger er det berre eg som ser det
- fordi eg veit.

Somme tider er det berre området der vest
som ligg bada i sol.
Då vil nokon seia at eg tar feil.
Det kan ikkje vera sol der vest 
når det er så grått her.

Men eg veit.
...




PS: Bilete viser utsikta frå stovevindauget mitt. Mot vest, sjølsagt.


tirsdag 11. september 2012

Twitter, kven er det? Journalisttvitrarar - twitterjournalistar?

Stadig oftare høyrer me programleiarar fortelja kva saker som er mest aktuelle på Twitter, som ei forkaring på kvifor dette også blir tema i andre fora.

Ein slik presentasjon av ei sak kan gi meining, men det er fleire atterhald ein må ta dersom ein skal la Twitter setja gadsorden.

- Kven er twitter for dei som har konkludert?  Er det dei personane som programleiarane/skaparane følgjer? Twitterstraumane våre er jo ikkje like. Eg vel sjølv kven eg vil følgja, og eg ser av og til når eg får vidaresendte meldingar/RT, at det finnest dei som er ute i andre tvitterstraumar som eg slett ikkje vil bli mata av med alskens ytringar og haldningar.

- Eller er det aktvititeten hos journalist-tvitrarane dei har sjekka.? Merk: Dei er journalist-tvitrarar, ikkje Twitterjournalistar!

Det hender oppsummeringa i media ikkje stemmer med det bildet Twitter gir på min skjerm. Temperaturen og mengda tvittermeldingar er nemleg like mykje avhengig av kva ein eller to tvitrarar provoserer fram av debatt eller kva som det er lettvint å spøka med.

Når det gjeld større saker, kan ein sjøvsagt sjekka emneknaggane (hashtag på utanlandsk). Men det er ofte tilfeldig korleis desse blir brukte, så heller ikkje det gir noko rett bilete.

Dessutan er det ikkje gitt at mengde er kvalitet. Det har me sett døme på dei siste dagane. Riise og fotballen, dvs Riise og alt anna enn fotballen var vel ikkje verd alle oppslaga?

Og tvitterdomstolen då ein nærma seg svar i Sigridsaka, var det heller ikkje så oppbyggeleg å vera vitne til.

@omstendigheter spurte her ein dag om me har tenkt over hvilke normer me følgjer på Twitter. Rett spørsmål i rett tid.

Er det slik at fordi me sit åleine med eit tastatur, så gjeld ikkje dei normene me hadde satt i funksjon om me sat ovafor eit anna menneske? Me tenkjer fortare enn me snakkar, og mange tastar fortare enn dei tenkjer.

Tastesamfunnet kan då bli ei ytringsfelle som fangar oss sjølv - og skadar andre.

Mi oppsummering blir:
Ytringar tasta ned utan å ha vore innom tanken, eigner seg ikkje for oppslag i nyhetene.

Twitter er ikkje plassen å tasta før ein tenkjer. Ein er ikkje så skjerma i si eiga verd som ein får inntrykk av når ein sit der og kommuniserer med ein eller to om gongen.


Til ettertanke:(frå Twitter sjølsagt)

En har sagt: "En kultur i oppløsning utmerkes ved at grensene mellom det intime og det offentlige rives ned." Noe å tenke på til neste tweet

Tidlegare bloggpost om Twitter:
Twitter, dialog, koseprat, debatt og informasjon. Frå Olav Kjørven til kaffeskåler.


søndag 9. september 2012

Jeg er mere meg, sa Brede Bø

NRK spurte korleis Brede Bø hadde det etter at han fortalte om dei strevsame sidene ved livet sitt, og han gav dette innhaldsmetta svaret: Jeg er mere meg.

Svaret gir meining fordi alle veit at å gøyma på noko som eigentleg har ein stor plass i kvardagen, gjer livet vanskeleg. Både fordi ein då må bera på det åleine, og fordi ein går rundt og er redd at nokon skal få vita noko dei ikkje burde vita.

Så sanninga kan gjera fri, på så mange vis.

Men sanninga kan også bryta ned.

For over 100 år sidan, såg Christoffer Bruun det som si oppgåve å få folk til å ta oppgjer med eigne tankar og liv. Brandes hadde lagt ansvaret innover dei unge studentane i Norden: Ikkje noko mindre enn sanninga måtte fram, om det så velta kyrkje, ekteskap, samfunnsinstitusjonar eller tankesett.

Bjørson og Ibsen var mellom dei som tok dette på alvor, og deira oppgjer med sanninga har gitt oss stor litteratur.

Christoffer Brunn møtte også mindre kjende folk enn Bjørnson og Ibsen. Mellom anna ein kar som eg skriv om for tida. Han opplevde kravet om sanning så sterkt at han utleverte så mykje av sitt eige og sin eigen familie sitt liv, at hans eigne etter kvart stod han etter livet. Bruun oppfordra nemleg til å koma me sanninga, utan tanke på kva konsekvensen ville bli.

Tilbake til Brede Bø som blei heilare ved å røpa sine svake sider. For min del er eg meir meg sjølv ved ikkje å utlevera alle sider ved livet. Eg vil ikkje gi folk innsyn i alt, og dessutan veit eg at dei ikkje vil ha det som eg held for meg sjølv. Derfor har eg tidlegare skrive: Smertene mine får du ikkje.

Det er ein god regel å seia sanninga. Det er også eit av dei 10 boda, boda som på så mange vis peikar mot det gode liv. Og som han sa, han som hadd levd ei stund:

              Hald deg til sanninga. 
Då kan du gjera greie for det du har sagt og gjort også når du ikkje hugsar så godt!

Aporopos skriveprosjektet mitt som eg nemnde. Eg les for tida aviser på mikrofilm frå 1890- talet for fylla ut biletet av han. Er det nokon andre som les aviser frå same tidsrom på leit etter oppslag, så ta kontakt. Me kan kanskje hjelpa kvarandre med å ha eit sideblikk på det som den andre leitar etter når me likevel sit med augo klistra til filmrullane.