- No opererer me for livskvalitet, ikkje for arbeid.
Begge desse utsegna er frå legane mine. Og eg blunka ikkje då dei sa det. Eg visste at dei hadde rett. Det vil seia fornuften tok det inn, men ikkje resten av meg.
Derfor tenkte eg framleis: Ein periode med sjukmelding no, så er eg tilbake i arbeid. Og livet går vidare som før.
Før dette hendte vurderte eg det å bli frisk og det å vera i arbeid som to sider av same sak.
No veit eg at det finnest fleire nyansar, noko denne tvittermeldinga i dag også viser:
Anna Tostrup Worsley
Hørt:Tenk om politikere&byråkrater kan begynne å
snakke om å få de syke friske nok til å jobbe istedetfor å snakke om å
få de uføre i arbeid
Den som er sitert her har rett i at det er viktig å setja personen i sentrum. Då er det helsetilbodet som er avgjerande. God behandling gir ofte pasientar som blir friskare. Det gir livskvalitet, mindre sjukmelding, lågare uføreutgifter og høgare deltaking i arbeidslivet. I den rekkefølgja.
Så er det like viktig å få uføre i arbeid. Men for mange treng ikkje det innebera at ein blir så mykje friskare først. Derimot krev det at det blir lagt til rette for arbeid med ulik tiltak. Det skriver presidenten i norsk psykologforening, Hofgaard, om her
Lite ambisiøst? Tja. For den som ikkje blir friskare, men som vil vera aktiv i samfunnet, er det slett ingen dum ide: Å få vera til nytte, å vera i eit arbeidsfellesskap. Kan henda det til og med på sikt gjer ein friskare også?
Tror nok at det viktigere å få de syke friskere, om det går. Alt kan ikke leges eller helbredes og det tar lang til før en selv oppdager det. At andre dom ikke er syke eller uføre skjønner det, er kanskje for mye forlangt. "Kvakken" min er bilgal og han sier at jeg hadde vært avskiltet om jeg hadde vært bil. Også en måte å se det på.
SvarSlettHa en fin dag :-)
Mormorklem
Uansett: det hjelper med påkantentilgalgenhumor. Greit med et slikt klima at legen kan si det som det er.
SlettNoen ganger har jeg inntrykk av at det bare er det som kan repareres ved en operasjon som blir prioritert i helsevesenet. Enkelte ting krever mer enn som så.
SvarSlettDet meste krev meir enn som så, viss det ikkje er eit lite inngrep/fiksing. Det er det me lærar å leva med, etter kvart.
SlettDette er ikke enkelt.
SvarSlettJeg merker meg din betoning av rekkefølgen på dette og føyer til for egen del: Jeg er veldig skeptisk til ensidig arbeidslinje. Særlig fordi arbeidslivet ikke alltid er direkte helsebringende, noen ganger tvert imot. Og når folk presses ut i arbeid når tid og ro til å komme seg burde komme først, da er det noe som ikke stemmer for meg.
Ja, mitt poeng med rekkefølgja var nok at av og til skal ein vera meir enn nøgd om livskvaliteten blir betra. Og så er alt det andre bonus. De var det legen makta og formidla til meg, då eg til slutt forstod han.
SlettJeg er enig. Og som du også skriver, sånne prosesser kan ta tid. Og i tillegg, alt dette er enormt individuelt, vil jeg si.
SlettOg kanskje kan man ikke ta inn denne typen innsikter, før tiden er inne, for en selv?
Snakker av egen erfaring med langsomme prosesser -
Ja, slik er det. Høyrte nettopp intervju med ho som vann ol-gull i symjing i Paralympics. Ho blei spurt om korleis ho klarte omstillinga til eit liv med så store avgrensingar.Ho svara at ho ikkje visste om ho hadde makta det ein gong til. Tankevekkande.
SlettJeg tenker at når jeg greier å jobbe litt. Har jeg høy livskvalitet. Når jeg ikke orker å jobbe noe. Er det livskvalitet å få lov til å være hjemme.
SvarSlettIdag har jeg vært hjemme. Jeg har kost meg og jeg på at det har vært helt nødvendig. På lørdag jobbet jeg. Fem timer med god kollega og hyggelige kunder. Jeg hadde en flott dag på jobb..
Du skal ikke til slakt. Jeg heier på deg.
"I lige måde" heiter det der eg kjem frå: Altså; eg heiar på deg også. Så flott at du kan arbeida når helsa seier: ja,takk.
SlettEg vurderer mi politiske deltaking som det eg kan bidra med for tida: Møter i formannsskapet og kommunestyret og ligg der når helsa gir meg lov. Og det har den gjort i det siste. Det gler eg meg over.
Kanskje handler det uansett om å føle seg medregnet?
SvarSlettKanskje litt malapropos, men filmen "They shoot horses, don't they?" med Jane Fonda som desillusjonert working class lass, gir stoff til refleksjoner om arbeidsevne og arbeidsmulighet
SvarSlett