"Du e' ein store original!"

Skulestart,
forventningsfulle barn skal finna sin plass i klasserom,
finna sine kameratar, si rolle i store og små grupper.

Dei stiller med ulike føresetnader,
nokon ivrige, utadvendte
nokon tilbakehaldne, forsiktige,
nokon verdsmeistrar i alt,
nokon med bremsar på,
nokon med synleg bremsar,
andre med bremsar på innsida.

Likevel synest det som om me alle skal passa inn i same forma,
den forma som dei andre til ei kvar tid forma?

Me er skapte som originalar, men oppfører oss som om me skulle vera kopiar, er det blitt sagt.

Far dreiv i mange år og køyrte folk med hest og trille heime i Skudenshavn. Til og med dronninga, som då var kronprinsesse, fekk fin hesteskyss.
Ein dag var det lite prominente gjester å køyra, og far fann ut at han kunne gi ungane fin skyss når han likevel var i farta. Han fyllte derfor opp trilla med dei ungane som var på plass i havn akkurat då.
På veg innover Søragadå kom det ein kommentar frå ein av ungane:
- Du, Rolf, veit du ka?
- Mor mi seie' at du e, ein store original

Far tok dette som eit kompliment.

Måtte barn som møter opp på skulen og som er litt annleis, på eine eller andre viset, få læra at det er OK at ikkje alle er heilt like. Måtte dei få læra at ein skal ta omsyn til det i leik og alvor, men at det er rom for alle.

Det aktuelle spørsmålet blir: 
Her: Kan det å vera annleis føra til mobbing? og
Her: Alle kan bli mobbere
Her: Tør foreldre og lærarar melda frå om mobbing?
Her: Kva gjer du når born mobbar?
Kan det hjelpa mot mobbing at me
 ser kvarandre?

Fri eller lenka?

Du kan gjera meg fri
men eg vil ikkje ha deg.
Du kan føra meg til stader eg kan vera nærare fjell og foss,
men eg vil ikkje vera saman med deg.
Du kan hjelpa meg med motbakkane
men eg takkar nei.

Lenka til rollestolen,
eg har høyrt om det.
Du inviterer meg med på tur
utan lenker.
Berre frivillige turar
er det du vil ha saman med meg.
Eller korte sprintar på flypassar
så eg slepp å melda avbod til møte
fordi flyet får ein gate så langt frå utgongen.

Eg takkar fint nei til tilbodet
ei stund til
fordi;
- Eg er lei for å måtta seia det til deg:
Eg har ikkje lyst til å bli sett saman med deg.

Andre skal ha det litt kjekkare enn om eg ikkje var her

Det er Ove Tvedt, læraren, langdistanseløparen innanfor frivillig arbeid som lokalavisa Kvinnheringen  kallar han, (10.08.2012), som har dette flotte målet for kvardagane sine. Ikkje i eitt år, ikkje i ti år, men i fleire tiår har han levd saman med ungdomane i bygda med målsetjinga om at dei skal ha det litt kjekkare enn om han ikkje hadde vore der. Han og kona starta heime i stova og har i mange år drive Ope hus i kyrkja, i tillegg til mykje anna arbeid i nærmiljøet. Mange unge har opplevd at målsetjinga hans er meir enn ord.

"Krampaktig ung" kalla me i vår tid ungdomsleiarar som gjekk i lusekofte og tøysko for å sjå ungdommelege ut. Skal ein fylgja dei unge i kle og motar i dag, kan det bli strevsamt å vera ungdomsleiar. Då er det frigjerande med det rådet Ove gir til andre som vil få kontakt med dei unge:
Ver meir  interessert enn interessant!

Eit slikt råd kan me ta med oss nokon og ein kvar:
- han som ikkje veit kva han skal snakka om når han møter folk fordi han for det meste er heime åleine grunna sjukdom
- dei som er blitt plasserte ved sida av kvarandre ved eit festbord og ikkje er kjende frå før
- ho som har fått ein ny nabo med ein annan kulturell bakgrunn

Å bli møtt av nokon som er interessert i deg, gjer noko med deg. Born bruker store fakter for å fortelja oss kor viktig det er at me ser dei. Som vaksne seier me det ikkje rett ut, men me opplever det vel likevel godt å bli sett.

Sjå meg!
"Se meg" er tittel på Stortingsmeldinga om ein heilskapleg rusomsorg. Å sjå dei unge er den beste førebyggjande innsatsen mot rusmisbruk. Sjå dei i kvardagen, sjå og høyra dei i ordinære samlingar, sjå og spørja etter dei når dei gir teikn på at alt ikkje er som det skal. Og så til slutt det vanskelege: La dei vita at du ser dei også når alt har gått galt og vegen ut av eit liv i rus synest stengt.

Lokalavisa "Kvinnheringen" vil kåra den beste kvinnheringen. Eg er ikkje i tvil om kven som fortener å bli den beste i Kvinnherad i 2012. Å seia at nokon er best, er å bruka store bokstavar. Men når målet er å gjera livet kjekkare for dei andre enn om han ikkje var der, er ikkje bokstavane for store. Og kjenner eg han rett, har han ingenting i mot at nokon låner mottoet hans.

Meir om å bli sett, kan du lesa her

Bonus ved "Ordinært" frivillig arbeid - St.meld. "Se meg!"

Nokre tankar om

Se meg!- St.melding 30 2011–2012 - En helhetlig rusmiddelpolitikk

Del II Se meg!

Det er så vondt å bli oversett, sa selger 329 og da journalisten i BT selde Megafon, opplevde ho seg usynleg

Stortingsmeldinga om ein heilskapleg rusmiddelpolitikk, har fått namnet "Se meg!" Eit godt val av tittel som fortel at rusmisbruk også handlar om deg og meg og våre haldningar til kvarandre.

Dei som lever med rus, treng å bli sett. Dei treng mykje anna også, som meldinga peikar på, men utan å bli sett som einskildmenneske, vera ynskt av nokon, vera elska trass den livssituasjonen ein er komen i, kan vegen ut av uføret bli lang.

Eg spurte ein som arbeider  med rusomsorg, om han kunne peika på kva eg som lokalpolitikar kunne gjera. Svaret var at me sjølvsagt kan auka midlane til rusomsorg, men uansett korleis ein vurderte det, eller kva ein meinte om rusomsorg, så ville den økonomiske innsatsen gi størst resultat om den var førebyggjande. Som politikar er det både lett og vanskeleg å forhalda seg til eit slikt svar. Det er lett fordi det då er freistande å kvila på laurbæra ein evt har fordi ein satsar på barn og unge. Det er vanskeleg fordi førebyggjande arbeid med tanke på rus kan synast å vera lite treffsikkert og det krevst stort tålmod.

Treffsikkert?

Korleis skal me vita om innsatsen er treffsikker? Kan me hjelpa ein ungdom som er begynt å rusa seg, tilbake til eit liv utan rus, vil innsatsen bli opplevd som treffsikker. Men fotball, speidar, ungdomsarbeid på bedehus og motorsykkelklubbar, som arbeider jamt og trutt, - er det innsats mot rus? Vil ikkje desse "kjekke" ungdomane ha klart seg utan rus, uansett? 

Er det berre eg som har tenkt slik? 

Dei viktige samtalene

Eg er komen til at det er feil å tenkja slik. Og Dag Endal, leiar for junior- og barneorganisasjonen Juba, stadfesta dette i Vårt land, 8.august-12. Han seier at nærleik kan forebyggja narkotikamisbruk:

" Politikk handler om virkelighetsforståelse. Noen tror at narkotikaproblemet i Norge befinner seg på jernbanetorget i Olso. Utformingen av den overordnede narkotikapolitikken må ta utgangspunkt i en helt annen virkelighetsforståelse, for de viktige slagene står alle andre steder.

Det handler om alle de små, men avgjørende samtalene mennesker imellom. På skolens foreldremøter. Ved gatekjøkken på småsteder i distriktene. Etter at fotballtreningen er slutt og tenåringene er på vei hjem. Rundt kjøpesentrene og i skolegårdene. Etter lørdagsfestene.

Det er i disse samtalene, både blant ungdom og i voksenmiljøet, at det avgjøres om narkotikabruk skal slippe til i tenåringmiljøene." (Dag Endal, Vårt Land ,8.8.2012)

Stortingsmeldingen og du og eg

Ei stortingsmelding kan peika på lovendringar, ny praksiss og økonomiske prioriteringar. Kvardagssamtalane, haldningane, er det du og eg som disponerer, - heilt gratis. 

Ei anna problemstilling knyt til stortingsmeldinga: Del I: Snakk høgt om faren ved medisinbruk 

Snakk høgare om faren ved medisinbruk - St.melding 30 2011-2012

Nokre tankar om

Se meg!- St.melding 30 2011–2012 - En helhetlig rusmiddelpolitikk

Del I Gode råd er billige – la oss få vita om faren ved medisinbruk!

«Tar du smertestillande? – Eg har vore på avvending.»

Det var på ei møte ho bøygde seg over til meg og kviskra spørsmålet. Helsa mi hadde vore tema i pausen, og eg hadde prøvd å svara så godt eg kunne på spørsmåla om kvifor eg låg på golvet på ei matte under møtet.

«Eg har vore på avvenning». 

Svaret song i meg lenge etterpå. Avvenning? Skremmande – fordi det peika mot vanedanning, binding, - til slutt narkomani?

Eg narkoman? Kunne det bli resultatet?

Etter dette spurte eg meg sjølv: Kven er dei narkomane?

I sommar la regjeringa fram stortingsmeldinga om ein heilskapleg rusmiddelpolitikk. Honnør til dei for å sjå rusområdet i samanheng.

I stortingsmeldinga var no-situasjonen godt gjort greie for. Ein del tiltak er det også der, nokre av dei er omstridde. Mange tiltak bind opp budsjetta framover, så ei regjering må tenkja også på kostnadssida når dei gjer framlegg om tiltak. Men her er eit godt ord frå meg, og det er billig, ja, så å seia gratis:

- Fortell oss alle kva bruk av vanedannande medisin inneber av fordeler og farer.

- Fortell den einskilde som får ein resept på vanedannande, korleis opptrapping, nedtrapping kan skje og kva teikn ein skal vera på vakt overfor for å unngå å bli avhengig.

- Fortell oss alle om alvoret ved å kombinera alkohol, og medisin (evt narkotiske stoff)

Dei tiltaka som er nemnde i meldinga i samband med vanedanning, er

- Legge til rette for riktig medisinsk forskrivning

og bruk av vanedannende legemidler

- Sette i verk tiltak for å redusere illegal import

av vanedannende legemidler.

Les ein det første av desse punkta velvillig, kan ein seia at mitt gode råd er dekka inn her. Mitt råd til komiteen på Stortinget er likevel at dette blir konkretisert. 

Dette er ei form for førebygging som ikkje kostar anna enn tydeleg tale, 

gitt i omsorg frå fastlegen.

Min bloggpost med tankar om andre tema i stortingsmeldinga: Del II: Bivirkning av ordinært frivillig arbeid

Stortingsmeldinga finn du her
Kunne eg ha blitt narkoman? Ja, ifølge Den omvendte myrsnipefilosofien

Vil me fostra ein generasjon egoistar?

Oppdatert 14.10.2012

Eg, meg og mitt.

Den yngre garde veit å kreva sin rett.

Og med rette har me lurt på korleis det vil gå når dei som er unge i dag

og dusjar to gonger til dagen skal bli gamle og kjem på sjukeheim.

Eller er me allereie komne så langt at me må stilla dette spørsmålet om foreldregenerasjonen, ikkje borna? Kadra Yusuf peikar på dette i Dagbladet (14.10): LÆREREN SOM HOVMESTER: «God økonomi og stor tro på individualisme har skapt en foreldregenerasjon som tror livet er en buffé, og hvor lærerne bare er enda en hovmester som skal servere dem».

Det trengst sikkert mykje visdom både frå lærar og foreldre for å læra kvarandre og elevane og leva saman. Det viktigaste er slik eg ser det å læra:

Du er verdifull, unik!

Og eg legg til: Uavhengig av kva du presterer.

Om dette når inn,

vil me då fostra ein generasjon egoistar?

Faren er der.

Men:

Naboen din, kollegaen din, innvandraren, den eine innbyggaren i storbyen

er også verdifull og unik.

Den eine er verdifull - det sikrar menneskeverdet

den andre er også like verdifull; 

har likeverd

 - det krev solidaritet

Derfor må neste generasjon få høyra det gong etter gong etter gong:

Du er verdifull og det er alle dei du møter også.

Kven vil du folk skal tru du er?

Han var: han som gjekk konkurs
Dei var: dei som mista sonen sin
Ho var: henne som blei så tidleg sjuk
Ho var: henne som ikkje lukkast
Han var: han som tråkka feil
Dei var: dei som var utsett for ulukke

Kven er eg?
Eg er henne som var...
henne som gjorde...
som måtte...

Eg har mange ulike forteljingar
om meg sjølv.
Når eg vel å ta fram ei av dei,
gjer det noko med meg.
Den forteljinga får større plass i tankane,
i livet.

Alle forteljingane er sanne,
slik eg ser det.
Og av og til må dei fram,
den eine etter den andre.

Men sånn til kvardags
i møte med han og henne
vil eg ikkje definerast utifrå
noko vondt eller vanskeleg.


Dei vil alltid vita det, kjenna på det:
- han som gjekk konkurs
- dei som mista sonen sin
- han som blei så tidleg sjuk
- ho som ikkje lukkast
- han som tråkka feil
- dei som var utsett for ulukke

Det vonde vil dei ha med,
men vegen vidare treng ikkje skiltast med det!


Les om ein som er å mykje meir enn sin eigen lagnad
her

Same tema er også plassert på Mormors klagemur  her

80 % arbeidsfør. 100 % verdi?

Etter ein lang prat om dei gode og vonde dagane i livet, konkluderer han med at kroppen skal tåla fullt arbeid ei stund til, trass alvorleg sjukdom. Då han skal til å gå, kviskrar han: Men om eg går ned til 80 % stilling, har eg jo likevel same verdi. Ikkje sant?

Og eg som trudde at det var dei som blei heilt arbeidsuføre som tenkte slik, dei som blir til overs, me som blir til overs, som opplever oss på utsida av arbeidslivet, ja, av og til på utsida av sjølve livet.

Er det eige ynskje om å vera frisk, yta maksimalt som gir slike tankar? Eller er det redsla for å bli kalla trygda, underforstått; ein av dei som ikkje prøver nok? Eller er det haldningane me har, om me ynskjer det slik eller ikkje, som automatisk koblar prestasjonar opp mot verdi?

Dette har eg tenkt ein del over sidan eg sjølv måtte bita i det sure eplet og innrømma at kroppen måtte over i ein ny fase, ein fase utan fysisk belastning. Siste åra har eg reflektert over dette:

100 % ufør - 100 % verdi

Klar for presentasjonsrunde: alle har rekkja klar; med namn, bustad, arbeidsplass og tittel. Så er det min tur. Rekkja mi er kort: namn og bustad.

Så blir det vanlegvis heilt stilt. Og eg må leggja til for å ta vekk den pinlege stemninga: eg er arbeidsufør, og så legg eg til som ei slags orsaking, den kortaste eg får til: Ja, ryggen er øydelagt.

Den andre varianten oppstår ved direkte spørsmål ved småprat med høflege frasar:
- Ja, kva driv du på med, sånn til vanleg?
- Ingenting
- Men …? Kven representerer du, sidan du er her (fast spørsmål på ein del møte eg deltek på)
- Ingen.
Pause. Så må det ei forklaring til, alt utifrå kven eg er saman med. Eg legg til:
- Livet er annleis enn før, men eg har eit godt liv.
Så får me ofte ein god samtale om det gode livet.
- Eg kjem til å leggja meg på golvet, seier eg, - for at de ikkje skal tru det er krise når eg faktisk gjer det.
- Ikkje syns synd på meg når eg gjer det. Det er for ikkje å bli dårleg.
Så får me ei god samtale til; om tilpassing, deltaking og liknande. Og neste gong det er møte, har arrangørane av møtet ofte lagt til rette for ein god liggjeplass. (Takk til gode NRK-medarabeidarar som ordna god madrass på møtet i Kringkastingsrådet utan å vera bedne om det.)

Eg kunne ha gått utanom. Eg kunne ha presentert meg med titlar eg tidlegare har hatt. Eg gjorde det den første tida då oppgåvene eg hadde hatt låg nærare i tid, men det er for dumt å ramsa opp kva ein dreiv med for snart ti år sidan. Dessutan kjennest det usolidarisk med dei som ikkje kan gjera det. Men av og til grip den eg møter tak i fortida mi og spør: Var det ikkje du som var direktør, ordførar og statssekretær?
- Å stakkars deg, no kjem du ingen veg, du som var så aktiv. Korleis har du det , eigentleg?
Og eg prøver å seia korleis eg har det, eigentleg. Helsa er til meir eller mindre bry, men møter eg rette mennesket, nyttar eg sjansen og legg til: Det som er utfordringa er faktisk å halda oppe sjølvtilliten. Og sjå seg sjølv i spegelen kvar morgon og seia at ingenting av det som verkeleg betyr noko, har endra seg. Eg har framleis 100 % menneskeverd.

Dette har eg halde foredrag om i over 20 år. Eg har vist plansjar med bilete av folk i senger, gamle og unge, mørke og kvite, den døyande og det ufødde barnet i mors liv. Livet har mange ytterpunkt, og å ha ein dårleg rygg er langt frå mellom desse. Likevel: Uroa er der. Kven er eg nå når eg ikkje kan prestera noko?

I slike stunder er det godt å halda seg til det objektive: Alle, har 100 % menneskeverd. Ingenting kan rokke ved det!

Ein kveld eg hadde eit flott knippe gjester samla rundt eit festbord, gjorde eg noko som skulle visa seg å endra kvelden. Det var fleire rundt bordet som ikkje kjente kvarandre. Det var derfor nødvending med ein presentasjonsrunde. Gjestene ble bedne om å presentera seg med namn. Men dei fekk ikkje seia korkje kva utdanning, stilling eller posisjon dei hadde. Dei blei utfordra til å seia kven dei var: Korleis ville dei bli oppfatta som mennesket? Kva var viktig for dei? Runden rundt bordet blei annleis enn vanleg. Og det merkelege var: Heile kvelden blei prega av den uvanlege starten. Samtalane blei annleis.

NB! Desse opplevingane vil eg dela med fleire, ikkje fordi det er synd på oss som er arbeidsuføre eller for at de skal kjenna dykk dumme når de ikkje veit korleis de skal oppføra dykk i situasjonen som kan oppstå. Problemet ligg helst hos den som ikkje kjenner seg fortruleg med å vera i kategorien ufør. Men at andre veit at det kan vera ei utfordring, er i seg sjølv ei lita hjelp. Og formidlinga av at menneskeverdet er utan vilkår kan aldri gjerast konkret nok!

Hjernetrim og hjerneføde mot hjernedvale

Så har me fått det stadfesta frå fagleg hald: Hjernen er til for å brukast. Viss me ikkje bruker dei små grå, vil dei gå i dvale ifølge Dagbladet

Bjørnen må gjerne gå i dvale. Litt mindre likar eg når datamaskina mi gjer det. Men hjernen min, den må for all del ikkje gå dvale.

Hjernetrim
Hjernetrim, sier me litt lettvint, når me set oss med Sudoku eller kryssord, som om me treng ei unnskyldning for å bruka tida til slikt. Men skal me tru Åge Pålshammar, nevropsykolog ved Uppsala universite, er det viktig å trimma hjernen.

Meir alvor er det når sjukdom har ramma, og hjernen faktisk må trenast opp att. Kor mange har ikkje vist at treninga gir resultat?

Sjølv strevde eg med minnet og konsentrasjon etter mykje narkose, slik at det blei vanskeleg å lesa ei avis eller følgja med på eit fjernsynsprogram. Men ved å tvinga hjernen til å arbeida, høyra på lydbøker og sjå krim, kom det seg når tida i tillegg fekk hjelp til.

Halda hjernen ung
Ein flokk eldre menn møtest jamleg for å spela sjakk, løysa kryssord og laga middag. Om dei var svært oppegåande fordi dei trente hjernen, eller om dei kunne trena hjernen fordi dei var oppegåande, veit eg ikkje. Men no kan dei i alle fall skulda på Pålshammer når dei lagar god middag i lag etter hjernetrimmen.

Mor mi dreiv og skreiv ned slektsregister for alle familiane rundt om i bygda. Den store slektsforskinga var det vel ikkje, for det meste var avskrift frå bydebøker. Men ho sa ho kjende att namna, såg korleis dei brukte dei i ulike slektsledd og fann ut korleis slektene fletta seg inni kvarandre. Ho hadde ein klar tanke all si tid. Kanskje namneskrivinga var viktigare enn me trudde?

Hjerneføde
Når ein trenar, treng ein sunn kost. Eg har alltid lært at sjokolade er hjerneføde, akkurat slik eg har høyrt at hjernen treng trening. No er dette med treninga altså slått fast av ekspertar. Dei må svært gjerne slå fast at det med sjokoladen også stemmer.

En hånd å holde i – når Alzheimer tar taket

Med jevne mellomrom er jeg inne på Facebook og leser det Odvar Omland skriver om hverdagen etter at kona fikk Alzheimer. Det gir innblikk i en annerledes verden, og i et sterkt samhold som trosser sykdom. Odvar er sommerens gjest på bloggen min.

Etter 65 år står stolen ved frokostbordet tom - ja også en tom seng. Når det kjæreste en har ikke er der lenger, er vegger borte. Demenssykdommen førte henne til et kompetansesenter, nemlig Solgården sykehjem. Jeg er dypt takknemlig for at varme og kjærlige hender nå hegner om henne. Om alle eldre som trenger det, kunne få lignende opphold, da først vil eldrerådslederen bli tilfreds. På vegne av pårørende og pleietrengende.

Familiesituasjonen ble snudd på hodet etter at min kjære ble syk. Jeg trodde jeg skulle klare å være husmor og hjelpepleier 24 timer i døgnet. Men alzheimersykdommen ble for sterk for meg. Måtte strekke våpen.

Annerledes felleskap.

Odvar har funnet ut hvordan han og kona fremdeles kan ha gode opplevelser sammen:

Ved utgangen fra sykehjemmet ligger det svarte teppe. Når kona ser det setter hun opp et vakkert smil, for da vet hun at bilen venter utenfor. Og bilturene elsker hun. Jeg må holde henne i hånden nesten hele tiden. Når jeg av og til spør om vi skal gjøre det og det, sier hun: Det bestemmer du, bare jeg får holde i handa di.

Og det hun opplever under våre turer gir vanligvis begeistret uttrykk for. "Der, se de flotte hestene! Se, der er kirken!". En gang i uken prøver vi å ta bilturen langs den vidunderlige Tyrifjorden og mot Hønefoss. Ved en kafeteria spiser vi rømmegrøt ved et rundt bord tett ved peis og med utsikt til fjorden, nærmere bestemt den idylliske Steinfjorden. Selv om hun glemmer hva hun er med på, betyr øyeblikket temmelig mye for henne, såvidt jeg kan forstå.

Opprettholde hjemmets sysler

Å oppleve at kona mi skulle forlate hjemmet gjorde vondt helt til hjerterota. Men det var nok det beste for henne å få kjærlige hender til å ta seg av henne med betryggende omsorg fra sykehjemslege og pleierne. Selvsagt er det blitt noe stusselig å være alene etter ca. 65 år med tom seng og tom sto, MEN JEG BESTEMTE MEG FOR Å OPRETTEHOLDE HJEMMETS SYSLER ALENE. Ved hjelp av min himmelske venn og frelser. At det likevel blir vemodige stunder er ikke til å underslå.
DET ER FAKTISK BLITT EN SPORT Å LAGE MAT OG FÅ HJEMMET TIL Å FUNGERE.

Jeg kan heller ikke fullrose mine naboer og venner. Facebook er også blitt en kjær venn. 

Kort rapport 10 dager etter at hun kom på sykehjem:

I skrivende stund sitter jeg og feirer første juledag alene og drikker kirkekaffe etter en fin gudstjenste med full kirke i Asker. Å bli møtt med varme klemmer ved inngangen, er en god start på Gudstjenestefellesskap. Og ord i toner og preken fikk en god klang. Juletreet og døpefonten minte om Jesus fødsel, og en altertavle som satt en i "hellig stemning", med framstilling av nattverden, Jesus på korset, oppstandelsen og himmelfarten. Og toppen av det hele var å få anledning til og knele ved nattbordet. Ensom da? Å nei!

Ved min tillagede kirkekaffe etterpå følte jeg meg heller ikke alene. Min kone og Jesus "føltes" å være til stede. Nå vil kanskje noen si at jeg er "overdrevent overspent". Det får våge seg. Uansett opplevde jeg og opplever å være begunstiget midt i "en somheten". Med ønske om å fortsette vårt kjære hjems praksis som tidligere.

En utfordring til politikerne
Men tilbake til sykehjemsoppholdet til min kjære. Dessverre er det nok for få hender til å sørge for meningsfullt aktivitet for den enkelte pasient. Det har gjort at det jeg lengter etter er en masse frivillige hender i institusjonene. Jeg skulle ønske at en hver politiker i dette landet tok seg en kort jobb på en institusjon eller i hjemmehjelpen for virkelig å forstå hva eldreomsorgen trenger.

Ikke alle dager er like.

En god dag:
I pinsen hadde vi en lang tur til hennes barndomshjem i Telemark med besøk på kirkegård, hennes tidl. hjem. Hun opplevde dette fantastisk. Hun fortalte om naboene og navnene på dem. Pekte på husene. Etterpå kjørte vi til Sauherad hvor vi har bodd 10 år i førstningen av ekteskapet. I den tiden hadde vi to ektepar som god venner og har hatt det siden, men mennene er døde. Vi traff begge enkene, gjensynsglede . En kjærlig kopp kaffe med noe attåt hørte med.

En vemodig dag:
I kveld klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Tankene gikk til min kjære, som i dag satt på sykehjemmet og gjorde noen enkle arbeidsoppgaver som hun var satt til. Misforstå meg ikke. Det er forbindelse ikke la være å se for meg den sterke kvinnen, en aktet lærer og god husmor som også var glad i hagen. Et rivjern til å arbeide. Og nå? Det er vemodig å leve med denne forandringen.

Takk til Odvar som deler med oss og gjør oss klokere, - og varmere.

Siste nytt om forskning på sykdommen:
Nye funn gir håp om behandling