Du kan gjera meg fri
men eg vil ikkje ha deg.
Du kan føra meg til stader eg kan vera nærare fjell og foss,
men eg vil ikkje vera saman med deg.
Du kan hjelpa meg med motbakkane
men eg takkar nei.
Lenka til rollestolen,
eg har høyrt om det.
Du inviterer meg med på tur
utan lenker.
Berre frivillige turar
er det du vil ha saman med meg.
Eller korte sprintar på flypassar
så eg slepp å melda avbod til møte
fordi flyet får ein gate så langt frå utgongen.
Eg takkar fint nei til tilbodet
ei stund til
fordi;
- Eg er lei for å måtta seia det til deg:
Eg har ikkje lyst til å bli sett saman med deg.
Hmmm. Hjelpevegring???
SvarSlettJeg synes det er greit med rullestol, til tider, når ben ikke vil. Men det er jo ikke permanent, bare unntaksvis. Kanskje derfor?
Jeg tror det er godt å kunne ha i påkommende tilfelle, men ikke hele tiden :-)
Mormorklem.
Ja, innrømmer det: hjelpevegring
SvarSlettSikkert fordi det synleggjer..
dessutan
..blir til bry
og andre dumme tankar
Et ærlig dikt som jeg forstår på min måte. Og som jeg lett kan overføre til min lille verden. Dvs bytter ut rullestol med andre typer hjelp.
SvarSlettTenker at å ordsette vegringen kan være et steg videre. På sikt.
Ja, på sikt. Kan i alle fall ikkje nekta at det kan bli slik
SlettKjenner igjen den følelsen der, ja.
SvarSlettMen opplever også hjelpa scooteren min gir. Ikke lett....
På en måte har det vært lettere å låne rullestol når vi ikke kan treffe på kjente..... hm...
Nettopp. Ville jo kunne handla når eg vil. Og på flyplassar bør det gå. Men vil helst ikkje.
SvarSlettDet er enkelte uttrykk jeg bare hater, et av dem er dette: "lenket til rullestolen". Synes det er et brutalt uttrykk, og som du selv sier i diktet kan jo en rullestol også bety økt frihet. Et annet uttrykk jeg hater er dette: "h*n tapte kampen mot kreften". Var vedkommende liksom ikke flink eller sterk nok? Akkurat som om det dreier seg om en konkurranse eller duell.
SvarSlettMange ord blir brukt i tankeløyse.Av og til må ein berre la det passera fordi det ikkje er så bokstaveleg meint som det høyrest ut. Men språk viser også kva halsningar ein har, derfor er det ikkje likegyldig.
SlettNoe av det som er mest trist er at disse uttrykkene ofte blir brukt i media, enten det er i ukeblad eller aviser. Dessverre brukes også sistnevnte uttykk i dødsannonser. Er blitt ekstra bevisst det pga en jeg kjenner har en alvorlig kreftsykdom, og professor Per Fuggelli har også tatt et oppgjør med uttrykket i sine foredrag og bøker.
SlettProblemet med at slike uttrykk brukes ofte er at man plutselig tar seg selv i å bruke dem.. Har vært en sterk motstander av å bruke ordet "sinnsyk". Husker en butikk som reklamerte med "sinnsykt lave priser, da holdt jeg på å gå inn å protestere. Men tenk, så klarte jeg selv å ta uttykket i min munn rett foran øynene på ei som har vært innlagt på psykiatrisk!!
Det me høyrer, har ein tendens til å ta plass i oss, ja. Og plutseleg bruker me orda sjølv, Stygg sak!
SlettJeg tenker at vi tror så mange ting. Som ikke er riktige.
SvarSlettDet er synd at du ikke vil bruke stolen,og opplever den stigmatiserende. For du er nok enda bedre i den stolen. Du orker mer. Og kan være med på ting du ellers ville sagt nei til.
Jeg tror det har litt med øvelse og gjøre også. Første gangen er helt uvirkelig ubehagelig. Den tiende gangen er det rutine.
Lykke til.
Jeg heier på deg :-)
Takk for at du heier på meg, Bente! Og kanskje ein dag kan du heia på meg når eg har tatt imot tilbodet. Men det er eit stort steg å ta. Eg må i tilfelle ha ein stol som "går sjølv" fordi eg ikkje kan bruke handekraft. Det er eit stort steg, først og fresmt fordi eg ser heilt frisk ut. Eg går fint som berre det, så lenge det ikkje er den minste stigning eller det blir så mykje meir enn hundre meter. Då forsvinn muskelkontrollen og smertene startar. Men nok om mi helse: Første steg blir nok å takka ja til å bli køyrt, f.eks på handletur, på grusvegar i naturen eller flyplassar. Det vil utvida radiusen.
SlettSå tenkjer eg at om eg som er relativt frisk har slike tankar om dette, trur eg ikkje dei som må ha rullestol har noko enklare forhold til det. Dei har kanskje eit synleg handicap som også trekker til seg blikka. - Og me blir sårbare når andre ser.
Har erfaring med rullestol i storfamilen, men da som den som går bak: Det er noko heilt anna.
Veldig flott skrevet Marit.
SvarSlettNå fikk jeg noe å tenke på.
Ha en god søndag. :)
Takk!
SlettDet blei ein flott sundag her.