onsdag 12. september 2012

Å tvihalda på målet


Å festa blikket på målet
er ei grei sak.
Nyttig og inspirerande.
Men når målet forsvinn,
blir vekke frå synsranda
- kva då?

Kvar dag ser eg mot vest,
ser Siggjo kneisa mot sky
og minner meg om
at der ute er havet
sjølv om eg ikkje ser det.

Til og med Siggjo
som fortel at havet er der,
blir borte på gråversdagar.

Likefullt er Siggjo der
- og havet.

Så skin det opp
av og til blir det klårver
så ingen er i tvil om at Siggjo ligg der ute.

Andre gonger er det berre eg som ser det
- fordi eg veit.

Somme tider er det berre området der vest
som ligg bada i sol.
Då vil nokon seia at eg tar feil.
Det kan ikkje vera sol der vest 
når det er så grått her.

Men eg veit.
...




PS: Bilete viser utsikta frå stovevindauget mitt. Mot vest, sjølsagt.


12 kommentarer:

  1. Nydelig.
    Og å holde på målet, både det vi snakker, det vi ser og det vi vil nå, må vi.
    Ha en flott dag :-9
    Mormor

    SvarSlett
  2. Hei, jeg la inn en kommentar her i sted, men nå er den borte. Mulig det er blogg det er noe feil med.
    Bibbi

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for kommentaren,Bibbi. Eg las den på eposten, men såg også at den forsvann då eg gjekk inn på bloggen. Men no er det i alle fall orden igjen.

      Slett
    2. Den er grei vet du. Takk:-)

      Slett
  3. Hm..noen ganger kan det være vanskelig å holde på vissheten.
    Det må du ikke.
    :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Skreiv desse orda for å minna meg sjølv på det. Og så fortalte naturen meg det. For plutseleg var utsikta, visjonen=synet tilbake.

      Slett
  4. Kommer alltid til å se på Siggjo med andre øyne heretter. Flott dikt som kjennes i ryggmargen

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for fin tilbakemelding. Spesielt at du kjente det i ryggmargen. Det er i sentrum av ryggraden mi utfordring ligg.

      Elles har eg eit fjernt håp om ein gong kanskje å koma på toppen av Siggjo ein gong til, der eg sprong eit par gonger i veka i ein periode.

      Slett
  5. Dette innlegget fikk meg til å tenke på ei dame jeg kjente en gang. Hun jobba i sin tid på psykiatrisk avd ved Lier sykehus. Hun savna nok Nord-Norge, og derfor brukte hun å forestille seg at havet var bakom den skogen som ikke var der.

    SvarSlett
  6. Vakkert. :) Disse ordene har stått i en fane i hele natt mens jeg har jobbet med mine egne ord. Det er godt å ha et pauserom å hvile øyene på når jeg står fast i skrift.
    Jeg leste ikke kommentarene før nå, og skjønner nå at Siggjo er et fjell eller en høyde.
    For hver gang jeg leste ordene fikk Siggjo forskjellig mening for meg. Og hver gang fikk ordene en annen betydning og utløste andre følelser i hjertet.
    Det var et fint pauserom å være i Marit. :) Takk.

    SvarSlett
  7. Takk for kommentar som gjer inntrykk. Siggjo er eit fjell på øya Bømlo, eit innseglingsmerke for båtar gjennom alle tider. No ser eg Siggjo frå "innsida" i og med at eg har flytta inn i fjorden.

    Når eg skreiv desse orda, var det nok dei høge måla der framme, som du nemner; eg hadde i tankane, eg og.

    SvarSlett
  8. Mmmm... Det er noe med de målene ja!
    Selv om vi ikke ser de høyeste målene hver dag, så er det kanskje viktig å legge små delmål som helst skal bringe en videre i ønsket retning. Noen ganger kan jo det største målet virke så uendelig fjern også... kanskje det er best å gi opp tanken på det? Men vi gir oss ikke vettu, vi sterke damene. ;-)

    SvarSlett