Oppdatert 7.10.2014
Uføre er late.
Nei, ikkje alle,
ikkje du!
Folk greier alle over same kam.
Nei, ikkje alle,
ikkje du.
Likevel, når det kjem ein ny runde med debatt om uføre, slik som no når ny lov skal innførast og skatteauke skal kompenserast i budsjetet, vil mange av oss gå i forsvar.
Forskarar seier no at det vil vera lurt at uføre er på ein arbeidsplass heile dagen, og at alle bør nytta restarbeidsevna. Dei legg til at det ikkje gjeld dei som har sjukdom/skader som hindrar dei i det. Likevel får eg lyst til å ropa: Dette går ikkje, ikkje for alle! Derfor er det godt det ikkje er eg som skal kommentera utspel som seriøs problemløysar. Statsråden seier dette er interessant. Og det er bra. For me veit at for svært mange uføre vil det å nytta den arbeidsevna dei har, om den er aldri så ustabil, vera eit pluss. Dessutan vil mange oppleva det godt å ha eit arbeids- og kvardagsfellesskap.
Kvifor kan eg ikkje då berre la debatten gå? Vera samd i at me må unngå å få så mange unge uføre?
Jo, fordi ordskiftet om system ofte blir blanda saman med ynskjet om å vita om kvar enkelt eigentleg er verdig den uførestønaden han får. Og eg har så lett for å tru at folk vil forvissa seg om at også eg er på rette plass, når eg er på feil plass: Heime i staden for på jobb.
Så tenkjer eg etter, og sorterer i tenketanken:
- Det er bra at ein ser etter ordningar som kan halda folk i arbeidslivet lengst muleg, mest muleg. Det er bra både for arbeidslivet og arbeidstakaren.
- Men: Smertene mine får du ikkje. Og tru meg: Dei vil heller ikkje ha dei, heller ikkje vil dei synast det er underhaldande å få plager og skader utdjupa.
- Samfunnsreknskapen er best når eg er ufør. "Skattebetalarene sine pengar", eller fellesskapet som eg heller kallar det, er betre tent med at eg får uførstønad og er heime i fred og ro, enn at eg blir ein kostbar pasient, akutt og på sikt.
- Folk får berre tru kva dei vil om at eg ser frisk ut i periodar og er aktiv politikar. Dei må gjerne byta med meg: Prøva å liggja på golvet på offentlege møte for å kunne delta. Og så sender eg ein varm tanke til dei med usynlege plager som slit med si psykiske helse, og som berre vil få større problem om helseplagene blir synlege.
Så får folk (nokon av dei) berre tru eg er lat. Av og til lurer eg på om eg skulle vore litt latare tidlegare i livet, så hadde eg kan henda ikkje vore der eg er no. Men det er mi historie, og den treng du ikkje, den vil du eigentleg ikkje ha.
Konklusjon:
Måtte me få ei god uføreordning som eit sikkerhetsnett for dei som treng det, også i framtida, med opne dører til meiningfullt arbeid så langt helsa rekk. Den nye "uførelova" vil vera ein god reiskap til meir fleksible kvardagar, fordi arbeidsmengda då lettare kan tilpassast helsa.
Og mens dagane går, store ord kjem og går, får me som er uføre seia frå når nok er nok, samstundes som me ikkje må redusera utfordringa for framtidig arbeidsliv og arbeidstakarari debatten.
Når du slit med sjølvbiletet. skal du tenkja at andre tenkjer mindre på deg enn du sjølv trur. Dette gjeld også oss som er uføre. Men i tider med mange sterke ord om "dei uføre"; får de andre bera over med oss når me trur det er oss det gjeld.
Til alle langtidssjuke sender eg i dag denne sommarfuglen i vinterland som eg har prøvd å festa blikket på:
Nei, det er ikke alltid enkelt å være ufør, og innimellom svikter selvbildet, og høyrøstede debatter når en noe mer enn ellers.
SvarSlettMen stort sett tenker jeg, de får tro hva de vil, og de ville neppe ha byttet.
Jeg skulle ønske det meste var anderledes, og at jeg var i jobb, men slik ble det ikke, og jeg blir hverken friskere eller sykere uansett hva enkelte kritiske røster måtte mene om oss som er uføre.
Takk for at du skriver om dette.
Ønsker deg en god helg.
Bibbi
Det hadde vært fint å få på plass arbeidsgivere og arbeidsplasser for dem som har en restarbeidsevne som kan benyttes. Men nå NAV ikke ser seg tjent med at en av deres egne får utnytte sin kompetanse og restarbeidsevne i dere tjeneste blir jeg ikke mye oppmuntret.
SvarSlettDu skriver "Av og til lurer eg på om eg skulle vore litt latare tidlegare i livet, så hadde eg kan henda ikkje vore der eg er no."
Jeg smilte litt (ikke ondskapsfullt) og tenkte at mange andre sitter med samme undringen. Etterpåklokskapen får en til å undres over mangt.
Ha en god dag og takk for at du deler.
Mormorklem :)
Tiltredes med ekeløv som Mormor gjerne sier :-)
SvarSlettFint at du skriver om dette.
SvarSlettJeg merker en uro straks jeg hører nevnt at uføre skal være på jobb hele dagen. Selv om de syke selvfølgelig skal ha tilpasninger.
Ja, mon det? Jeg bekymrer meg for generaliseringer, standarder og lite fleksible løsninger. For NAV-tilsatte, som skal være i stand til så mangt, så mange slags problematikk.
Og aller mest bekymrer jeg meg for de syke eller uføre som ikke klarer å snakke for seg selv. Og ja, det kan godt være høyt utdannede ressurssterke mennesker det. Som meg selv. Jeg vet bare at i møte med NAV og andre maktsystemer, da blir jeg alt for snill, alt for tapper, alt for pleasende. Og jeg tar meg sammen, og det er til tider det kroppen min trenger aller minst. Og jeg havner i avmakt, og det er, tror jeg, slett ikke helsebringende.
Jeg har vært av dem som er skeptisk til ensidig arbeidslinje, ja jeg sier ensidig. Det er ikke alltid like enkelt å parere, huden er ikke så tjukk, og etter et langt liv som lønnsarbeider, ja så koster å stikke fingeren i jorda.
Det må da gå an å tenke ikke bare to, men litt flere tanker, om ikke samtidig, så litt vekslende?
Noen ganger får jeg assosiasjoner, og idag var det denne som dukka opp i hodet mitt: Det blir sagt at det er bedre at en skyldig går fri enn at en uskyldig blir dømt.
SvarSlettMen noen ganger virker det som enkelte av de som bestemmer her i landet er så redd for at noen urettmessig skal få uførestønad at de vil gjøre regelverket strengest mulig. Resultatet vil da bli at noen av dem som burde fått innvilga uføre ikke får det.
Sammenligninga mi er kanskje litt underlig, men i praksis er det en stikk motsatt logikk mellom de to.
Jeg har ett langt sykeforløp bak meg-en hel masse med år. Og nå har jeg klart å komme meg tilbake i arbeid. Snart ett år nå siden jeg ankom på jobben min.Først sakte og på prøve, senere mer og mer og med ordentlig lønn :) Ondtet i kroppen er der , nå som før. Kanskje koster det kroppen min mere enn jeg vet- akkurat nå.Men jeg fpr mye annet forfriskende når jeg går på jobb. Men det er meg, min situasjon er min og ikke en annen sin. Det er mange som har sin egen situasjon, tenker jeg. Faktisk hver eneste en av oss på denne jord. I jobben min treffer jeg de som er syke, noen en kort stund, andre lengre, noen på ordentlig, og noen fordi de vil ha litt fri. Sånn er det faktisk. Jeg tenker at det er mest "naboene" i alle slags former som er opptatt av om "naboen" har rett på sin pensjon. Systemet er så strengt, så der slipper ikke så mange forbi uten at de har rett på det- og så er det legene. Det er legene som har det endelige ord, de legger føringene, for det er de som kan undersøke og finne ut av det først.En og annen kan nok glippe igjennom- det vet alle. Men i det store og det hele, så er det slik at det er høye medisinske dokumentasjonskrav som ligger i bunnen. I min jobb møter jeg også mange som ikke vil, men som kanskje burde hvile seg i en pensjon. De er så slitne av å holde ut at jeg kjenner ondtet langt inni kroppen. Men de vil ikke. Det er mange grunner til det. Noen vil ikke bli sett "slik" på av "naboen",det er en helseJANTE som bor i mange.Og så er det jo noen som vil få vanskelig økonomi når de må ta vare på seg selv og hvile seg i en pensjon,hos noen kan det gå helt galt-om de tar vare på seg selv. Det er synd at det ikke lønnes bedre for den som MÅ ta vare på seg selv. Det er også noen som gjør mye for å få en sslik pensjon, de ødelegger for mange. Noe inni dem er istykker så de synes det er greit og på sin plass med en pensjon. Så de kan gjøre hva de vil ellers om dagen. Disse kommer ikke gjennom, men en og annen glipper inn.Det er synd at noen ikke ser gleden i å være frisk å skape sin egen hverdag, med lønn og julebord, feriepenger og mestring.Mange med pensjon klarer ikke annet enn å ta vare på seg selv, det er helt sikkert. Mange med pensjon vil så gjerne gjøre litt, eller mere. Men arbeidshverdagen hos arbeidsgiverne er så hektiske. Det er lite rom for den som ikke klarer å produsere i fullt tempo. Det er hos arbeidsgiverne det ofte kniper. Så for den som har pensjon og som synes dagene er lange, kan for eksempel en dag eller to halve i uka bety at gleden kommer mere tilbake. Det er mange som er ensomme med sin pensjon- til tross for at de har "naboer". Jeg tenker at det er så mange forskjeller og nyanser i dette. Jeg husker selv jeg reagerte kraftig da alle som var på "attføring og rehabilitering " skulle over i det nye og begynne å registrere seg som arbeidssøkere. Jeg var en av dem, og jeg følte meg så missforstått og utrygg.JEg syns de var frekke! Jeg var langt fra arbeidslivet, og så skulle jeg stå som reell arbeidssøker ? Frykten for at beskyttelsen min forsvant var stor. Nå vet jeg jo at jeg "overlevde"- jeg hadde medisinske grunner i bunnen som beskyttet meg slik at alt skjedde i riktig tempo. Det var bare en formalitet, som ikke betydde noe for meg akkurat da. Men jeg ble både redd og støtt. Det er mange sider ved en sak og en endring.
SvarSlettHvil deg i din pensjon, du trenger det - vil jeg si, og sender en varm klem til deg.Hør ikke på "naboen" hvis naboen ikke har noe godt å si !
Takk for gode kommentarar til alle som har lagt igjen nokre ord. I dag tillet ikkje kroppen meg å skriva så mange ord. Dette er ein av dagane eg er heilt sikker på at eg er ufør. Er glad så lenge eg får vera heime akkurat no.
SvarSlettHåper dagen og kroppen blir bedre.
SlettMormorklem avsendt :)
Godt skreve!!
SvarSlettOg kun den som har skoen på veit kvar den trykkjer...
Fin siste veke før Jul :-)
Når en mann som ikke har gjort annet enn å jobbe hardt siden barnsben av går på hodet ned i en tank under arbeid og får en nakkeskade, og i tillegg mister hørselen, så er han lat når han 30 år senere gir opp arbeidslivet og havner på uføretrygd?
SvarSlettDen stigmatiseringen som foregår nå er uhørt! En skam.
Takk for at du skriver om dette Marit.
Klemmer deg en god uke mot jul. :)
Takk for ein dugande klem!
SlettInnom og ønsker en gledelig jul.
SvarSlettHåper du og helsen spiller på lag, så langt mulig.
Takk for fine ord og ta vare p deg selv og dine.
Mormorklem på julaftens morgen :)