Lavere fribeløp, høyere arbeidsinntekt!

Denne bloggposten ble skrevet før uføremeldingen ble lagt fram. En ny tekst som bygger på tallene som ble kjent i meldingen, finner du  her

Regjeringens forslag til nye ordninger for uføre er ventet, og lekkasjer forteller at fribeløpet vil bli redusert fra 75 000 kr til 30 000 kr. I mars skrev jeg et blogginnlegg om dette under overskriften: Lavere fribeløp, høyere arbeidsinntekt; de fleste ønsker å tjene sine penger selv. Følgende blogginnlegg er en oppdatering av det, i lys av de signaler som nå er kommet. 

Det blir spennende å se de neste ukene hva regjeringens forslag faktisk går ut på. Fra mitt ståsted er det ikke fribeløpet en bør kjempe for. Kr 30 000 er et akseptabelt nivå. Å kunne ha høyere inntekt enn fribeløpet, uten å oppleve "å stå på gyngende grunn", men heller med en fra år til år-reduksjon i utbetalingen, slik det er skissert nedenfor, vil være avgjørende. - Barnetillegget derimot er viktig.

Som ufør kan du i dag tjene 1 G (ca 75 000) i året uten at det får konsekvens for uførestønaden (fribeløp). Hva med å ha et lavt fribeløp kombinert med høyere inntekt og fradrag i stønaden? Kan det være en arbeidslinje for uføre?

Det skal svare seg å arbeide, heter det. Det heter seg også at skal du behandle alle likt, må du behandle dem forskjellig. For de fleste svarer det seg å arbeide dersom de får mer utbetalt. Jeg tror at for mange uføre er det godt å vite at det er mulig å yte maksimalt, prøve seg på ulike arbeidsoppgaver, uten å frykte at inntekten blir for høy. Tjener du for mye, dukker det opp to trusler. Den ene er at uførestønaden vil bli vurdert, og uføregraden kan bli satt betraktelig ned uten at det finnes noen sikkerhet for at helsa er slik at arbeidsinnsatsen kan fortsette på et høyt nivå. Den andre trusselen er at dersom tilfeldighetene gjør det slik at en del utbetalinger "hoper seg opp", slik det ofte gjør når en ikke er i et ansettelsesforhold, men har sporadiske inntekter, kan den samla inntekten et år bli høyere enn planlagt. Dermed overskrider man fribeløpet av tekniske grunner. Det kan i verste fall gjøre en "kriminell", det vil bli oppfattet som trygdemisbruk dersom man ikke i god tid har gitt melding om at fribeløpet blir overskredet.

Disse truslene kan synes å være luksusproblem, for tjener man 75 000 kr i året, er man vel ikke 100 % ufør? Så er det heller ikke mange uføre som har en slik inntekt, noe som kan tolkes dithen at det ikke er så nødvendig å gjøre noe med fribeløpet. Jeg vil heller si at det viser at fribeløpet ikke fungerer etter hensikten. Det kommuniserer: Så langt, men absolutt ikke lenger, ikke under noen omstendigheter!

Hva om en heller hadde en ordning som sa: Uførestønaden er et sikkerhetsnett. Du kan være trygg for å ha en jevn inntekt. Prøv deg gjerne med ulike arbeidsoppgaver, den mengde og type som du tror kroppen klarer. Får du inntekt, så betyr det bare at du tjener dine egne penger. Du beholder alt du tjener, og beløpet over fribeløpet trekkes fra på uførestønaden. Dermed har du beholdt sikkerhetsnettet, og unngår å bli lovbryter om du tjener for mye. For dem som har den laveste stønaden, kan det være lite motiverende å arbeide dersom inntekten ikke øker som en følge av innsatsen. Derfor kan det kanskje være greit om en beholder en prosent av det en tjener i tillegg til stønaden. Til høyere den prosenten settes, til mindre kan fribeløpet være.

I utgangspunktet kunne det være aktuelt å fjerne fribeløpet helt, men for å ha en ubyråkratisk ordning, som vil gjelde de fleste, kan det være greit å beholde et lavt fribeløp. Så snart en skal til å trekke en viss prosent, vil det oppstå et visst byråkrati. Dessuten skal en ikke se bort fra den motivasjonen som ligger i ordningen med et fribeløp.

For noen tror jeg det å tjene pengene selv, vil være en stor tilfredsstillelse. Og er evnen til å skaffe seg egen inntekt stabil over noen år, kan uføregraden vurderes på nytt. Poenget er at en motiveres for innsats uten å frykte at sikkerhetsnettet tas bort under en.

En innvending mot dette kan være at en kan da ikke forlange å ha 100 % sikkerhet når en faktisk er blitt i stand til å arbeide en del. Hvorfor ikke redusere uførhetsgraden straks? Vil ikke en slik ordning som dette oppmuntre til å forbli ufør og økonomisk trygg i stedet for å bli økonomisk selvstendig? I den sammenhengen er det viktig å understreke at en som er blitt erklært 100 % ufør, ikke har valgt å bli det. En lang prosess med råd og vurdering fra fastlege, spesialist og Nav-lege ligger til grunn for vedtaket, i tillegg til at situasjonen til en den enkelte i forhold til intensjonen med lovverket blir vurdert. Den enkelte velger altså ikke å bli ufør eller ikke. (At det også i den gruppen kan finnes noen som utnytter systemet, endrer ikke på dette. En velferdsstat har mange goder, og det vil alltid være de som finner mulighet for å misbruke godene.) Dessuten kan de nye ordningene med en prøvetid i arbdslivet uten å miste status som ufør, være beste redskapet for den som er på vei tilbake til arbeidsevne og arbeidsliv.

En ordning med større fleksibilitet i inntekt og mindre fribeløp vil gi mange frihet til å virkelig prøve å komme tilbake i arbeid. Den eneste konsekvens det har for fellesskapet om de lykkes, er etter min skisserte modell med lavere fribeløp kombinert med reduksjon i uførepensjon ved inntekt utover den, at utbetalingen til uførestønad blir mindre. Konsekvensen for den enkelte uføre, vil etter mitt syn være at de får større frihet.

Les også andre bloggposter: Økonomiske og praktiske ordninger

Gi sagogryn og økseskaft ein siste sjanse!

Det må vera lov å ta ein liten avstikkar frå hovudsporet i bloggen min, som elles handlar mest om menneskeverd og sjølvbilete.

Eg hoppar rett over til sidesporet: sagogryn og økseskaft. Dei står begge i fåre for å forsvinna frå butikkhyllene, rett og slett fordi nesten ingen kjøper slikt (iflg ein journalist i Finnmark: http://www.finnmarken.no/kulturliv/article3778147.ece ).

Kva skal me med sagogryn? Laga sagopudding sjølvsagt. Er det sunt? Nei, dessert er ikkje direkte sunt, men sagopudding er mykje sunnare enn alle dessertane me kjøper ferdige eller havlferdige som inneheld ei røys med e-stoff. Kok sagopudding etter oppskrifta på posen. Server med luna bjørnebær!

Så var det økseskaftet, som snart berre er kjend gjennom uttrykket: God dag, mann, økseskaft! (Viss det er kjend framleis,då?)

Kvifor forsvinn økseskafta frå butikken? Jo, fordi ingen gidd reparera ei øks. Dei kjøper heller ei ny, sjølv om det berre er skaftet som er øydelagt.

Så, folkens, spring og kjøp sagogryn og økseskaft! Sjå på det som ein del av formidlinga av tradisjon. Og nyt sagopuddingen!
..

PS
Og no, i 2016, får sagogryna ein  ny sjanse. Det kan du lesa om her: Sagogryn får ein sjanse

Er det ingen her?

Me høyrde han lenge før me såg han, naboen som kom rundt hjørna, gjekk kjøkenvegen, tok tak i dørkarmen før han tok trappetrinnet inn til stova. Han banka to gonger tungt på stovedøra, samstundes som han steig inn, såg seg rundt i stova og sa: - Å, er det ingen her?

I stova sat mor mi og eg. Men karane, farfar og far var ute. Derfor var det ingen der, meinte naboen.
Han tok skammeleg feil. Mor var den som gjorde stova til ein heim. Når ho var borte, og no er borte for alltid, kjenner me at det manglar noko.

Hendinga er frå 60-talet. Kan henda menn uttrykkjer seg annleis no? Men det som alvorlegare er: Kan det vera at me alle oppfører oss slik at nokon opplever at dei ikkje er der?

Det er så vondt bli oversett, sa mannen som selde =Oslo

Fleire innlegg om kor viktig det er å bli sett, finn du her.l

Fri, fro, from, frisk - Kor er det blitt av den eg likte at eg var?

Då eg var ung og sprek, var eg mangeårig medlem av turnforeninga. Med kvit T-skjorte og svart silkebukse stillte me opp på store fotballbanar rundt i Rogaland og gjorde synkrone rørsler til musikk. Inn i mellom lærte me å slå hjul og andre kroppslege utskeiingar som nok kan kallast turn.
17. mai gjekk me i folketoget og ropte: Fri, fro, from, frisk! Det var mottoet til turnforeninga, og dei fire F'ane var sett saman mot kvarandre så dei såg ut som ein svart kross på dei kvite T-skjortene. Iskaldt var det sjølvsagt å gå i tog så lettkledd med den kalde vinden som alltid var i barndommen sin 17. maifeiring. For som han sa, dansken som flytta til heimbygda mi: Det er så mykje vind i brisen her.

Det er Bjørn Eidsvåg som seier det: Kor er det blitt av den eg likte at eg var? Eg tenkjer meg om ein sein 17. maikveld: Ho som ropte fri, fro, from, f risk, kor er det blitt av henne?

Frisk er ho ikkje. Men i fylgje dei som har greie på det, har alle ein eller annan diagnose dersom dei berre blir undersøkte godt nok.

Fro? - Tja, det vil vel kunne seiast at eg har eit visst frimod, men det ungdommelege frimodet til å stå på, fordi eg visste at ingen kunne ta meg på noko, er nok borte. Nokon kunst å ikkje ha noko å bli avslørt på, var derimot ikkje så vanskeleg då du var 12 år.

From? Det har eg vel aldri vore. Det ligg likså ikkje heilt til mitt vesen, trur eg. Eg hadde nok tapt om eg var med i ordvekslinga mellom dei to bibelskulelærarne:
- Eg er nok meir audmjuk enn deg, sa den eine.
- Ja, det er du nok, sa den andre.

Fri!?
Ja, fri er eg - så avgjort. På så mange vis. Og fridomen til eg hegna om!

Thorvald Steens bok Balanse

Steen gav på nytt, i Dagsrevyen i kveld (1.sept.2012), et innblikk i egne tanker om eget liv - et liv med en kropp som svikter. Denne gangen var han bokaktuell med boken Balanse.

Jeg "opplevde" han da han i fjor talte på Helsekonferansen, der han gav uttrykk for mye av det samme:
En mann beveger seg framover mot talerstolen på Helsekonferansen. Programmet forteller at forfatter, Thorvald Steen, skal holde foredraget "Ingen er helt normal", og framme på talerstolen forteller Steen at han har minst like stor glede av å bevege seg nå som da han mestret å sveve.

En sterk uttalelse fra en som har svevet, bokstavelig talt. Han drev med skihopp til han som 15-åring fikk beskjed om å slutte med det fordi han hadde fått en alvorlig muskelsykdommen. Nå beger han seg ikke mye; men han tusler som han sier. Og gleder seg over det.

Men gleden er ikke et krampaktig skalkeskjul for å imponere eller for å fornekte realitetene. Steen har vært grundig gjennom prosessen med å bli syk. Han har innhold i ordene sine: Vi tror vi stadig skal bli bedre, men en ting er sikkert: vi vil alle bli alvorlig syke en gang.

Og når vi blir syke, er det naturlig å reagere. Steen sier at kroppen forrådte han. Men når "kroppen din har forrådt deg, må du planlegge livet med hodet, som ikke har forrådt deg!"

Bare 15 år fikk han meldingen om sykdommen som kom til å forandre livet hans. Hvordan skulle han fortelle dette til andre? Han gjorde sine erfaringer, og sier: Når man får et dystert budskap er det viktig å fatte at dette står man egentlig alene om. Når man har oppfattet dette, kan man ta imot hjelp og støtte.

Sykdommen rammer flere enn den sykdommen rammer. Steen satte ord på det som mange ikke helt får tak i, men likevel opplever: Ingenting er verre enn å se smerten i sine nærmeste øyne når en forteller om sykdom.
Til slutt: Steen gav også et råd med på veien nå en skal leve med sykdom. Et råd som nok er en utfordring for de fleste av oss, og som tilhører kategorien "den fine balansen". Han er åpen om sin sykdom og sine erfaringer i foredraget, men minner oss om at folk flest tjener lite på å være helt åpne om hva som feiler en. Jeg tolker han dithen at de fleste ikke er interesserte i detaljene om min sykdom. Dessuten er jeg ikke tjent med at de jeg møter bare ser på meg som en diagnose, for min del: "en rygg".

Steen la ingen sten til byrden. Han gav hjelp til å tusle omkring, - når tusling er alternativet til å sitte i ro.

I disse dager kommer Steens bok: Balanse. Løp og kjøp! Eller rusle avgårde og kjøp!

Å klatra

Å klatra i fjellet
nå topp etter topp
nyta utsikta og kjenna tilfreds: Eg greidde det.
- det er godt det.

Ingen fleire fjelltoppar,
Ingen høg puls i motbakke
og lett tripping nedover
inga kjensle av å vera sliten, men i form.


Likevel:

Å klatra over hindringar
nå mål etter mål
retta blikket framover og kjenna tilfreds: Eg skal greia det
- det er godt det.



Bloggpost om det same:
Når ein ikkje meistrar meistringa

Kunsten å gje rett oppmuntring: Rett ord til rett tid.

- Kom igjen, du maktar litt til!
Oppmodinga kan vera nett det du treng for å komma deg opp siste motbakken. Men kjem orda når du absolutt ikkje maktar meir, når du har gitt alt og litt til, har du mest lyst til svara med eit hardt spark i staden for eit smil.

Det kjennest svært godt å vera i ein positiv "flyt", og å kunne seia "nå går alt så mykje betre". Samtidig må eg erkjenna at det er lettare å snakka om å vera ufør, no når eg kan henda er på veg ut av uføre(t). Men paradoksalt nok; det kjennest som om det ikkje er stovereint. Det er som om eg ikkje bør gjera noko som ikkje alle uføre kan gjera etter meg. Sjølvsagt er dette berre små røyster inni meg, for alle og alt omkring meg heiar meg fram. Tilbake i arbeidslivet, det er det store målet.

Kvifor kan eg ikkje då vera berre nøgd og glad? Fordi eg veit at det er svært mange som ikkje kan fylgja meg, og er livredd for å leggja stein til børa deira. Eg veit at mange store menn gret . I en periode øvde eg meg i å seia at eg er ufør utan å be om orsaking for det. Eg opplevde at det var meiningsfullt fordi eg gav ei røyst til mange som sjølv ikkje makta ta ordet. Viss eg no tar eit steg vidare, er eg ikkje lenger ein av dei, og eg er redd for at bodskapen eg sender dei er: Kom igjen, du maktar sikkert litt til, du og. Du kan viss du vil!
Og ei slik helsing vil eg senda til alle som kjenner at dei har ein plass i arbeidslivet dersom tilhøva blir lagt til rette. Til dei er det berre ein ting å seia: Stå på! Det er rom for deg!

Men til dei som har blodsmak i munnen, og allereie har nytta både kreftene og reservane, vil eg seia: bruk dagen til å ha eit godt liv, så godt som råd er med dine avgrensingar! La tryggleiksnettet som uførestønad er, fanga deg opp! Kjenn at fellesskapen tar ansvar - utan å få dårleg samvit.

Skilpadde eller solsikke?

"Det verste er at eg ikkje ein gong maktar gå å handla. Eg trur folk ser skjeivt på meg fordi eg er ufør. Eg kan jo gå sjølv, dei ser ikkje kva som hindrar meg i å arbeida."

Det var ein sterk, ung mann som sa dette til meg. Og eg tenkjer:
　
Skilpadde vil eg vera
Trekkja meg inn under det lune skalet

Solsikke vil eg eigentleg vera

Må eg velja?
Eller har alt si tid?

Vi er alle blant dei minste, anten ein eller fleire gonger i livet.

Når ein er avhengig av hjelp, blir ein sårbar. Sjølv om ein er stor og sterk, fysisk og psykisk, kan ein fort kjenna seg svært liten når ein treng hjelp i kvardagen. Derfor er det sant det Knut Arild Hareide sa til landsmøtet i KrF i helga: Vi er alle blant dei minste, anten ein eller fleire gonger i livet.

Slik vil det alltid vera for nokon. For andre finnest det alternativ; eit liv med meir aktivitet og eit større sosialt fellesskap. Og for mange av desse er nøkkelen BPA, brukerstyrt personleg assistent, det verktøyet som i dag finnest som kunne gjort kvardagen betre. Problemet er berre at det ikkje er sikkert at dei får det i framtida, utan at det er alternative løysingar i sikte heller. Derfor bør BPA lovefestast no. I sin tale sa Knut Arild Hareide:

I Dagsavisen 28. september leste vi om Stine og Anders. Dei er begge funksjonshemma. Den eine lever eit liv avhengig av familien si hjelp utover dei faste tilboda i kommunen, den andre lever eit liv som folk flest, med 30 timar personleg assistanse som han styrer sjølv, såkalla BPA.
Vi kan nå velje å bli historiske. Vi kan rettigheitsfesta, brukarstyrt personleg assistanse -  eller ikkje.
Vi kan gje menneske med nedsett funksjonsevne høve til å leva uavhengige og sjølvstendige liv - eller ikkje.
Vi kan hjelpa funksjonshemma ut i arbeidslivet - eller ikkje.
Så enkelt, og så vanskeleg.
Vi har høve til å gje funksjonshemma eit likestillingsløft - eg vonar stortingsfleirtalet gjer nettopp det når ny helse- og omsorgslov skal behandlast før sommaren.
For å skapa eit samfunn med plass til alle, må vi aktivt inkludera alle menneske.

Les heile talen til Knut Arild Hareide 
og tidlegare innlegg på bloggen min:
Brukerstyrt personleg assistent - kva er det?

Frå ein liggjande ståstad

Under landsmøtet til KrF i helga fekk eg brått ein stor dose merksemd frå Knut Arild Hareide. I etterkant fekk eg også mange varme helsingar!

Knut Arild brukte store ord. Gjer det meg hovmodig?

Etter eit døgn i fred og ro på båttur har eg kjend etter. Eg kjenner på takksemd og tillet meg å ta imot den varmen eg har møtt. Det seier meg også at me tåler ein god dose gode ord. Så del ut ein bukett ved neste høve!

Dei fleste dagane er eg no oppegåande, med mindre pausar på golvet. Perspektivet frå golvet trur eg likevel vil fylgja meg vidare i livet, også om det kjem tider då eg ikkje treng ta liggjande "time-out" i løpet av dagen:


Posisjonen du har
gjer noko med deg.

Eg skal ikkje vera så hovmodig
at eg seier
at eg ikkje er hovmodig

men om du legg deg flat
er det ikkje så mange du kan sjå ned på!