Ho ser folk - til tårer.
Sit heilt stille og ser folk inn i augo.
Den verdskjende; performance-kunstnaren Marina Abramovi,
gjorde dette,
og folk strøymde til
for å bli sett.
Ordlaust,
nært,
mektig.
Slikt hender berre i konstruert kunst,
tenkjer me.
"Du såg meg då eg kom ny i skulegarden for 40 år sidan,
og du smilte til meg.
Eg har alltid hugsa deg for det,"
sa ho som eg møtte i går.
Eg visste ikkje kven ho var for 40 år sidan,
eg visste det ikkje i går heller - før ho sa det.
Å sjå.
Å smila.
Raust kan me dela ut
signal frå hjarte til hjarte.
Det kostar ikkje anna
enn å orka reagera på at andre menneske er der du er.
Kva hadde skjedd om eg vågde sjå
dei eg jamleg møter,
slik at dei opplevde seg sett?
Kva hadde skjedd om eg vågde sjå
dei eg jamleg møter,
slik at dei opplevde seg sett?
Fleire tekstar om å bli sett, finn du: her /Sawubona.
Ikke verre, nei.
SvarSlettSkulle vært flinkere til det.
Ha en sett dag.
Mormor
Det var sterkt å se innslaget du nevner her. Jeg tenker at vi går glipp av mye når vi er travle, det er kanskje derfor vi haster så fælt? For å unngå å konfronteres med oss selv og forholde oss til andres indre?
SvarSlettJa, innslaget var sterkt. Dei som møtte opp, hadde nok ei spesiell innstilling. Likevel; eg kan ikkje la vera å undra meg over kva litt meir, og meir heilhjarta augekontakt kunne ført til i kvardagen vår?
Slett