"Men smertene mine får du ikke"

I min pure ungdom kom jeg over boka "Men tankene mine får du ikke". Det var mitt første møte med en fortvilt hverdag i det som enda var det skjulte storbylivet. Hvor pur/rein min ungdom var i min pure ungdom, kan diskuteres, men med denne boka i fanget, forstod jeg at jeg var født på solsiden og fremdeles holdt meg der.

Tittelen på denne boka har dukket opp flere ganger de siste årene i forbindelse med at jeg må si at jeg er blitt arbeidsufør. Jeg har møtt en del blikk som sier: "Ufør du? Du ser jo helt frisk ut?" Da svarer en stemme langt inne i meg: "Men smertene mine får du ikke". Smerter er ikke noe som kan beskrives og forklares, og de fleste som spør etter dem, vil egentlig ikke ha del i dem heller. Om det hadde vært mulig da. Det er vel som Eidsvåg sier: "Du må bera dei sjøl". Og jeg er ikke så sikker på at det er så mange som vil "bera med meg".

Spørsmål av omsorg og ekte interesse er helt ok. Det er når kommentaren: "Du ser så frisk ut" blir en anklage mer enn et kompliment, at den ekle følelsen dukker opp. Jeg holder derfor fast på at forhold omkring helse, er en sak mellom lege og pasient. 

Hvilke tilpasninger og tilrettelegginger som trengs for å kunne gjøre en innsats i ulike sammenhenger og hvilke begrensinger kroppen setter, er grei informasjon. Også min opplevelse av å ha en helt ny hverdag, har jeg valgt å dele med andre. Men smertene, plagene, detaljer om kroppen hører ikke hjemme verken i offentligheten eller i samtalen mellom tilfeldig møtende.

Når noen sier at jeg ser godt ut, velger jeg derfor å si: Takk, livet er slett ikke verst!

Å mestre hverdagen er større enn NM - EM og VM
Men når en ikke mestrer mestringa - hva da?