Hvordan møter vi ubehaget?

Maigjest på bloggen:

"Mormor" er gjest denne månaden. Ho skriv flittig på sin eigen blogg; ein blogg eg ofte er innom "for å lufta vitet". Her skriv ho om noko som eg synest er svært viktig. Dersom ingen lar seg uroa av det som skjer, det som blir sagt: Vil historia kunne gjenta seg då?

Eg gir ordet til mormor:

Hvordan møter vi ubehaget?
Jeg skriver ikke om det hverdagslige ubehaget som er forårsaket av trange sko, dårlig råd eller at man har brukt opp tabbekvoten sin. Det ubehaget møter vi, kanskje oftere enn vi liker. Men som skrevet, det er ikke dette ubehaget jeg mener nå.

Jeg tenker på det ubehaget man føler (de fleste i alle fall) om man besøker Holocaustsenteret som holder til i Villa Grande, Huk aveny, i Oslo. Den storslåtte villaen som Sam Eyde bygget, men aldri bodde i. Der Vidkun Quisling holdt til etter at han hadde døpt eiendommen om til Gimle. For det er ubehagelig å "bli kjent med" Majorstuepiken som ikke var helt klar over at hun var jøde, før hun ble hentet av norsk politi og kjørt i drosje til kaien. Hun møtte ingen tyskere på denne ferden, før hun kom til skipet "Donau". Hun var en av de 771 personene av jødisk ætt som ble ført ut av Norge. Av dem overlevde 34, som kunne vende tilbake etter fredsslutningen. Nei, norsk politi, norske drosjesjåfører tok hånd om henne i Oslo. Jeg føler ubehag ved tanken. Men det er lett å sitte i etterkant og være ille berørt.

Hva gjør jeg med dette ubehaget? Hva kan jeg gjøre med det? For tiden har gått, intet ubehag kan redde Majorstuepiken. De norske politifolkene og drosjesjåføren er enten døde eller veldig gamle. Mitt ubehag kan ikke nå dem, heller. Jeg kan kanskje fortelle om mitt ubehag, som nå? Har det noen misjon? Jeg kan velge å legge ubehaget bort, så langt det lar seg gjøre. Men er det riktig?

Jeg tenker også på det ubehaget man kan kjenne ved å nikke samtykkende til utsagn eller handlinger man egentlig ikke vil vedstå seg. Dette ubehaget skjuler man både for seg selv og omverdenen, tror jeg. Jeg vet at jeg forsøker det. Jeg kan glippe og si at"jammen det er jo slik det er", om for eksempel en herostratisk berømt person har sagt noe. Jeg glatter fort over ubehaget over å være enig med denne personen. Det skulle da bare mangle. Men et lite agg sitter igjen. Hvorfor  er jeg enig? For jeg føler meg skyldbevisst over min enighet. Skamfull over å dele en mening med "dette mennesket". Hva gjør jeg med ubehaget?

Bildet er av Holocaustsenteret, Villa Grande

Mormors blogg finner du  her