torsdag 10. mars 2011

Ingen varig uføre under 40 år - et mål, ikke et middel.

Ingen under 40 år skal bli varig uføre. Det er en flott målsetting.

"I stedet for uføretrygd må de unge tilbys sammenhengende støtte og tålmodig innsats i et utviklingsløp. Jeg krever at de skal få en reell sjanse, sier Robert Eriksson (Frp), leder av Stortingets arbeids- og sosialkomité.

Fremskrittspartiets landsstyre har vedtatt at ingen under 40 år skal tilbys varig uførestønad, med mindre det er helt åpenbart at de aldri vil kunne delta i arbeidslivet.

Det er lett å slutte seg til tanken: Måtte det være slik at ingen under 40 år hadde bruk for å bli erklært varig ufør ut fra en medisinsk vurdering Og om det likevel var tilfelle, måtte det være slik at systemet ikke gjorde dem varig uføre, men oppmuntret dem og la til rette for at de kunne få delta når helsa tillot det, ikke bare i yrkeslivet, men dermed også i en sosial sammenheng,

Problemet med forslaget fra Frp er at det dreier seg om en endring i lovverket, ikke en intensjon. Og en endring i lovverket kan gjøres med et pennestrøk, mens en forandring av praksis i Nav, med den gode samtalen som ivaretar svært så ulike livssituasjoner, betinger en krevende prosess, både når det gjelder system og holdninger hos de ansatte.

Flere forbund der uføre er medlemmer går i mot Frp sitt forslag. Det er forståelig, fordi det er usikkert hva som vil komme i stedet for uføretrygd; kanskje noe mindre trygt enn trygd? Dessuten vet de at Nav har mer enn nok med å tilpasse seg sine nye oppgaver slik det er, om de ikke skulle få omfattende nye oppgaver. Så kan en hevde at dette ikke er nye oppgaver. Men vi vet at mange opplever at Nav kommer til kort. Å vite at en for all framtid skal være avhengig av vurderinger fra Nav og motta hjelp derfra, gir ikke den nødvendige trygghet en slik ordning vil forutsette.

I tillegg sitter forbundene med kjennskap til mange enkeltskjebner. De vet at noen av dem som ved sykdom eller skade får en dårlig helse, trenger fred for å komme til hektene, fysisk eller mentalt. De trenger å vite at det ikke blir forlangt noe av dem. Smerter og rehabilitering tar så mye krefter, at bare tanke på å tilpasse seg en ny arbeidssituasjon er kvelende. I tillegg kan det for noen være nokså skremmende å vite at de fortsatt skal ha kontakt med Nav med tanke på arbeid, en kontakt som kanskje har vært svært så problematisk i den fasen de fikk problemer med helsa. Andre er utålmodige, og vil tilbake til arbeid så raskt som mulig, og ser på det som den beste motivasjon for trening og rehabilitering. For denne gruppen er det fleksible ordninger og gode holdninger hos arbeidsgiver som er avgjørende.

Det er ikke om å gjøre at de som trenger uførestønad ikke skal få det, men det er viktig at uføre får komme tilbake til arbeidslivet i rett tid. Jeg velger å tolke Frp positivt, og tror at de vil være enige med meg i en slik påstand. Da er vi enige om målet. Jeg er bare redd forslaget deres er mer å anse som et middel enn et mål. Da er det en fare for at en innfører midlet, men en når ikke målet.

Etter mitt syn bør likevel alle partier være med å forfølge tanken slik at målet kan bli nådd: fleksibilitet i arbeidslivet som gir plass for den som ikke presterer like mye hver dag, og et oppegående Nav som loser den enkelte gjennom systemet slik at alle som er i stand til det, får bruke de evner og krefter som de til enhver tid har.

SP gjorde har også gjort lignende vedtak - det forplikter.html

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar