Tankar om å vera ufør som dessverre ikkje går ut på dato:
Etter at eg blei arbeidsufør, har eg møtt mange andre som ikkje kan ta del i arbeidslivet på grunn av helsa. Ikkje sjeldan sit eg att med eit inntrykk av at "ingen er vanlege uføre", alle definerer seg sjølv som eit unntak; Det er noko heilt spesielt som gjer at dei ikkje er i arbeid lenger. Dei høyrer altså ikkje til gruppa "dei uføre", underforstått dei som ikkje gidd arbeida, som er late, sytete, snyltar på staten og ser på TV dag og natt fordi det er enklast slik.
Sjølvsagt høyrer ikkje dei eg møter til i ei slik gruppe. Det gjer ikkje eg heller. Eg seier til meg sjølv at eg ikkje treng forsvara meg, men dei første åra eg var ufør, understreka eg alltid at eg var arbeidsufør, ikkje uføretrygda. Eg var ikkje ute etter trygda, pengane, men eg hadde ein kropp som ikkje tålte meir. Og sidan stoda var slik, fekk eg då trygd fordi eg var ufør. Truleg var det få av dei eg møtte som oppfatta skilnaden. Men det var ei slags sjølvmedisinering.
For tida definerer eg meg sjølv som ein ufør som er på veg ut av uføret. Eg trur det skal gå. Det neste halvåret vil gje ein del svar. Både her på bloggen og i lokalpressa har eg spurt: Kan nokon bruka mi arbeidskraft? Også i denne situasjonen kjenner eg på det same: Det er så mykje kjekkare å seia at eg håper å koma i arbeid att, enn berre konstantera at eg er arbeidsufør, sjølvsagt fordi det er ein meir optimistisk status, men også fordi eg då på ny definerer meg utanfor kategorien "vanleg ufør".
Restarbeidsevne heiter det, - det eg og mange andre tar tak i når helsa stabiliserer seg. Restarbeidsevne, eit ord som opplevest som piskeslag når du verkeleg ligg nede, men som kan vera redninga når ei ser lys i andre enden av tunnellen. Uføre reagerer derfor svært ulikt på å bli møtt med argumentet om å finne restarbeidsevnen.
Det finnest fordommar om uføre, og desse finnest også mellom oss uføre. Eg trur det er derfor me lagar eige forsvar med ord og tankar, og reagerer kjapt når det blir gjort endringar med økonomiske og praktiske ordningar som gjeld oss, som no når uføremeldinga skal handsamast. All endring som synest å vera som ein reduksjon av eit tilbod, blir tolka som eit åtak "på oss uføre " fordi dei som styrer "forstår ingenting".
"Nei", seier du som er ufør som les dette. "Det du skriv her kjenner eg meg ikkje igjen i." Nei, det er nok mange som ikkje kjenner seg igjen. Uføre er nemleg like ulike som alle andre. Me er i ulike livssituasjonar, har forskjellige sjukdomar eller skader, opplever situasjonen svært ulikt og reagerer ulikt. Me har ein ting felles: Me mottar uføretrygd, og det har ein medisinsk årsak. På medisinsk grunnlag har ein etter nøye vurdering funne ut at kroppen ikkje maktar utfordringa ved arbeid. Konklusjonen er lik, sjølv om ikkje alltid årsaka er synleg for andre enn ein sjølv.
Kven er så dei uføre? Konklusjonen må bli at dei ikkje er noko einsarta gruppe. Det er viktig for alle som snakkar om dei uføre å vita, men det er også viktig for oss som er uføre å hugsa dette.
......
Fleire innlegg om å meistra det å vera ufør og ulike aktuelle politiske spørsmål, finn du på sidene "Meistring" og "Økonomiske og praktiske spørsmål" øvst i bloggen.
Problemet oppstår og består når identiteten knyttes for sterkt til det man 'gjør' istedet for det man 'er'. Det er vanlig å forklare hvem man er med hva man gjør og ikke noe galt ved det, men dersom dette knyttes for sterkt opp mot (betalt) arbeid, kan en tilværelse utenfor arbeidet bli vanskelig.
SvarSlettDerfor synes jeg det er lurt for verdighetens skyld å jobbe for å finne noe mer og noe annet enn jobben som 'er' deg, slik at en 'er' god nok som en er.
Det er ikke ofte jeg må presentere meg for helt nye mennesker. Ofte har vi noe felles som vi kan snakke om, men jeg tror jeg har kommet dit at jeg istedet for å dra fram hva slags utdannelse jeg har heller kan si at jeg har sluttet å jobbe. Hvis det gir noen oppfølgingssprøsmål, kan jeg heller utdype.
Jeg synes det er unaturlig å si at jeg er går på AAP (enn så lenge), hvorfor skal jeg fortelle hvor jeg har inntekten min fra? Det er vanligvis ikke det folk spør etter når de stiller spørsmålet "hva gjør så du, da?", men hvilket yrke man har. Derfor kjennes det bedre, og mer naturlig, å trekke fram hva jeg "gjør" (mine hobbyer) enn hvor jeg får lønna mi fra.
"Trygda" er forøvrig en like homogen gruppe som "yrkesaktive".
Klokt innlegg..og klok kommentar fra medlivetpaaslep..detter er vanskelig materie å gå inn i fordi det er et følsomt tema. Jeg er ung ufør. jeg bruker endel tid og krefter på en jobb som er tilrettelagt for meg. Jeg velger selv å jobbe som vikar. Da kan jeg være hjemme når jeg er syk. For meg er dette en fin ordning. Som passer for meg. Jeg tror at mange gjerne ønsker å jobbe. Jeg tror kanskje den sterke identitets-følelsen knyttet opp mot arbeid kunnet vært tonet litt ned. Vi er mer enn jobben vår. Mye mer! Nåe snakker jeg meg bort-dette engasjerer- har akkurat skrevet et innlegg om det selv på bloggen min ;-)
SvarSlettHa fin kveld!
Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Marit Elisebet
SvarSlettMen, nei jeg er ikke helt enig med deg Bente. Vi mennesker bygger imaget, selvbildet vårt på hva vi gjør, på hvilke aktiviteter vi utfører som er meningsfylte for oss. For mange er det arbeid og tilhørigheten til arbeidsplassen. For en annen er det heimen og det å være husmor. For meg er det akkurat nå å være studine. Men jeg har også andre roller, identiteter som er viktige for meg, og som definerer meg i andres øyne. Jeg kjører motorsykkel, og er dermed ei tøff dame, samtidig er jeg Natteravn og blir dermed oppfattet som en dedikert frivillig som vil andre vel. Derfor kan vi ikke tone ned det at mennesket her bahov for å bli sett som aktivt og som gjør meningsfyllte ting. Men de tingene må ikke nødvendigvis være lønnsarbeid.
Original Kamelrytterske, bare på Karavanseraiet.no, om skam og formater
Takk til medlivetpaaslep som tar resonnementet mitt over til identitet og arbeid/aktivitet. Nettopp overgangen her blir nok ei ekstra "livskrise" for mange. For meg var det ei "tårelaus" sorg som gjekk over minst tre år
SvarSlettOg takk til Bente og Kamelryttersken. No må eg inn på bloggane dykkar å lesa :)
Å bli satt i bås er ikke alltid godt og er båsen av det slaget som det blir snakket en smule nedvurderende om, blir det ennå verre.
SvarSlettMen av utenforverdenen blir mange puttet i den store båsen "ufør" og "uføretrygdet". Og den båsen oppleves trang og ofte litt skambelagt av en del.
For som Kamelryttersken sier, man bygger sitt selvbilde på hva man gjør, i tillegg til hva man er.
Hvis man i perioder ikke en gang er og langt fra "gjør" er man ikke verdt noe i egne øyne og enda mindre i andres øyne.
Derfor kamufleres egen uførhet i perioder og man tyr til omskrivninger og euforismer vedrørende seg selv.
Sorgen over ikke å kunne delta i arbeidsliv er stor hos de fleste, tror jeg. Det henger vel sammen med tapet av tilhørighet til "det store vi" på arbeidsplasser, i det sosiale liv på arbeidsplassen og utenom.
For mange er det å skulle motta beskjeden "ufør" som et stort selvlysende stempel i pannen som sier "ubrukelig".
Men restarbeidsevnen bør man bruke, der man kan. Det som er trist er at det stadig blir færre arenaer igjen. Hvor man kan bruke sin restarbeidsevne.
En rest som alltid er igjen, mormor, er tiden.Da jeg var aller mest passiv og hjelpeløs, opplevde jeg at noen trengte tiden sammen med meg. Og det gav en positiv opplevelse, for jeg visste jo med mitt intellekt at det var en reell verdi.
SvarSlettSå er det jo forskjell på intellekt og følelser. Selv om man oppe i hodet sitt vet at noen verdsetter tid sammen med.... er det ikke alltid like greit å få følelsene med på det.
SvarSlettVi er alle ulike i vår uførhet, men puttes i samme båsen :-)
Så fin blogg å finna! Eg er ikkje uføretrygda, men kjenner fleire som er det, og veit litt om kva tankar som kan surra når ein opplever det.
SvarSlettSkreiv eit dikt om det ein gong, som eg kom på når eg las dette innlegget, du finn det her om du er interessert: http://www.diktfordagen.com/2011/04/framleis-i-live.html
Velkomen innom her, Røsslyng. Eg har lese diktet som lenka di fører til, og rår andre til å gjera det same!
SvarSlett