Ta din seng og kom!

En gang fikk en mann høre at han skulle ta sin seng og gå. Han reiste seg og kunne gå!

Under har skjedd og de skjer. De fleste må likevel leve med plager og sjukdom. Ikke fordi de ikke ber, eller fordi de ikke tror på Guds makt, men fordi sjukdom er en del av livet. Selv har jeg tatt utfordringen og tatt min seng og kommet. Det vil si jeg har en matte som jeg bærer på og legger meg på under politiske møter. Når jeg kommer dragende med matta, har jeg fått spørsmålet om det ikke var så at man skulle "ta sin seng og gå". Heldigvis gjør det meg verken urolig eller irritert. Grunnen (tror jeg) er at jeg har hørt mye sunn forkynning om helbredelse, og hører til en tradisjon som vurderer sykdom og vonde dager som forenlig med et kristent liv.

Å kommunisere under og helbredelse til mennesker som ikke tror, vil alltid være vanskelig. Men det er andre sider av forbønnshandlinger og formidlingen av dem som er like viktig. Det må tas hensyn til de som skal være med på forbønnshandlingen, de som blir bedt for og de som sliter med sjukdom og plager et helt liv.

Jeg vil fokusere på de som lever med sykdom. De fleste som rammes av sykdom går etter min erfaring gjennom ulike faser:
1. Overraskelse, sjokk: Kunne dette skje?
2. Sorg, fortvilelse: Dette kan jeg ikke leve med.
3. Leting etter utveier: Kan du hjelpe meg doktor?
4. Alle muligheter undersøkes: Kan jeg få bli frisk?
5. Aksept: Dette må jeg leve med.
6. Fokus på nye muligheter: Hvordan kan jeg leve det gode livet nå?

Mange vil nok be om hjelp gjennom alle disse fasene. I en periode er det bønn om å bli frisk, i andre faser bønn om å kunne leve med plagene.

Hva så når fortelling og forkynnelse av helbredes blir slik at en ikke får leve i fred med fase 5 og 6? Noen opplever faktisk det. Ei ungjente som visste at hun ikke kom til å bli gammel, hadde vært gjennom alt, og vel så det. På slutten sukket hun og sa at det hadde vært fint om alle de velmente menneskene kunne la være å tilby henne forbønn gang på gang.

Hun hadde ikke sluttet å tro på bønn. Men hun hadde sin trygghet, og tok en dag om gangen,. Og som hun sa: Hun orket ikke flere runder. Det er nemlig en stor påkjenning og skrue opp forventningen, leve i håpet, eksponeres - med sin svakhet overfor andre, - og så bli skuffet igjen.

Ingen har formidlet til meg en så sterk og ærlig Gudstro som denne jenta. Likevel er det også hun som har lært meg at helbredelse skal forkynnes og praktiseres med stort skjønn.

For noen kommer sjukdom og vonde dager svært brått på, slik at livet snur på en, to tre. Jeg har skrevet litt om livet etterpå her: Når livet snur

Store gutter gråter

Nei, store gutter gråter ikke, men sannelig har jeg møtt mange som har vært svært så fortvilet. Ikke først og fremt fordi de har helseplager, men fordi helseplagene har gjort dem arbeidsuføre og fordi det å være arbeidsufør endrer livet.

Etter et intervju i NRK, 7.2, ble det lagt ut et kommentarfelt på nettsidene. Følgende kommentar bekrefter tilbakemeldinger jeg har fått de siste årene:

Skrevet av ole 08.02.2011 10:21
Jeg er også i samme situasjon som deg Marit og mulig mange fler. Det å bli satt ut på en slik måte av sosiale, sportslige, jobb og mange andre situasjoner og aktiviteter er bare så grusomt og ikke minst nedbrytende både mentalt og fysisk.

Sosial angst er en diagnose, og en skal ikke for lett bruke det begrepet. Likevel: Jeg tror det er noen som opplever sosial angst etter å ha blitt arbeidsuføre og ikke lenger er en del av et arbeidsfellesskap. En møter ikke så mange mennesker hver dag, og når en møter gamle kjente, har en ikke lenger så mye felles å snakke om. "Jeg orker ikke en gang å gå på kaffeen lenger. Jeg tror alle ser på meg og lurer på hvorfor jeg ikke er på jobb," var en kommentar jeg fikk. Når en opplever dagene slik, er en riktig kommet i uføret.

Og jeg kjenner meg igjen, selv om jeg for tida er i bedring og har et håp om å bli mer aktiv på alle vis. Derfor gjentar jeg for meg selv: Menneskeverdet er ikke avhengig av prestasjoner. Løft hodet!
Og så legger jeg til: og husk at andre mennesker har ikke rett på full innsikt i legejournalen min.

På den bakgrunn sender jeg også et varsku inn i forkant av valgkampen: Du ser ikke på et menneske om det bør være arbeidsufør, hverken for en periode eller varig. Det er faktisk en sak for lege og Nav. Tviler en på om tallet arbeidsuføre er reelt, så adresser spørsmålene til systemet og de som kan forandre det. Ikke mistenkeliggjøre de som er uføre i dag. Det dreier seg om språkbruk, mer enn reelle holdninger for de fleste, men "for de sterke guttenes skyld" (og for alle oss andre svake): Drøft viktige spørsmål, men velg ordene med omhu!


Jeg anbefaler også alle å lese "Styrkedråper fra ground Zero" som dere finner på
http://mariasmetode.wordpress.com/2010/07/15/styrkedraper-fra-ground-zero/  som setter ord på samme situasjon og tøffe opplevelser.

Nokon seier me kan velja å vera uføre. Mine tankar om det:
Vintertankar ein somardag
Kva kostar det ikkje samfunnet å ha alle desse uføre gåande?

Det du ikkje veit, har du vondt av.

Talet på uføre aukar, og det er sjølvsagt ei politisk oppgåve å laga ordningar som reduserer talet. Så høgt som talet er i dag, kan det synast som om me ikkje har nok verktøy i verktøykassa til å snekra saman dei løysingane som må til for å byggja gode arbeidsplassar som ligg til rette for å koma tilbake til arbeidet.

Derfor er det naturleg at ein er på leit etter nye ordningar, og då siktar ein seg ofte inn på nye lover. Ikkje unaturleg sidan det er det som er Stortinget si oppgåve. Men kan det vera slik at det ikkje er nye lover som skal til no? Kan det vera at me hadde vore langt betre stilt om me faktisk hadde realisert dei lovene og ordningane me allereie har?

Nav-skuta er tung å snu. Og det var ein god tanke bak samlinga av tenester som skulle gjera livet enklare for den einskilde. Men alle som har arbeidd med realpolitikk veit at å vedta ei lov eller ei ordning, i utgangspunktet berre gir ei ny lov på papiret og ei ny ordning som kan nyttast. Realiseringa, er ei heilt anna sak. Ein vedtar ikkje realitetar, ein vedtar rammer.

Det som trengst for at uføre kan koma tilbake til arbeidslivet når tida er moden for det, er god kommunikasjon og informasjon. Den uføre blir minna om at dersom det er endring i helsetilstand eller inntekt, skal det straks meldast frå til Nav. Eg skulle ynskje det var same informasjonsplikt andre vegen: Så snart det blei konkrete ordningar for retur til arbeidslivet, skulle den einskilde straks ha melding, direkte i postkassa.

I den tida det var noko som heitte tidsavgrensa uførestønad, skulle det vera jamlege samtalar med Nav. Nokre slike samtaler har heilt sikkert funne stad, men neppe i det omfang som var målet. Når ein gjekk over til varig stønad, har eg ei oppfatning av at desse samtalene forsvann. Og det er for så vidt logisk i og med at ein då har kome til at retur til arbeidslivet neppe er sannsynleg, og då er det ikkje så mykje å snakka saman om. Saka er berre den at dei fleste menneske er i endring. Ting skjer, og ting skjer kanskje nettopp etter ein såpass lang pause frå arbeidet at kropp og sinn har fått tatt seg inn. Då er det eit problem dersom det å vera arbeidsufør er blitt ein livsstil som det er tungt å endra.

I det siste har eg oppdaga to reiskap i verktøykassa som må vera svært nyttige.
1. Arbeidsgjevar kan sleppa å ha ansvar for å dekkja sjukepengar i arbeidsgjevarperioden når han tar inn ein arbeidstakar som kjem frå uføretrygd (i fylgje mitt lokale NAV-kontor)
2. Den perioden ein kan prøva seg i arbeid utan å måtte ta ein full runde i systemet for å gå tilbake igjen til uførestønad, er svært lang.

Punkt 1 gjer terskelen lågare for å våga seg på nytt arbeid. Ein treng ikkje tenkja på at ein gir arbeidsgjevaren eit problem ved å prøva seg i arbeid.
Punkt 2 gir mot til å prøva fordi ein ikkje treng frykta ein ny og lang kanossagang gjennom systemet dersom ein ikkje lukkast.

100 % menneskeverd og 100% ufør

Klar for presentasjonsrunde: alle har rekkja klar; med namn, bustad, arbeidsplass og tittel. Så er det min tur. Rekkja mi er kort: namn og bustad.

Så blir det vanlegvis heilt stilt. Og eg må leggja til for å ta vekk den pinlege stemninga: eg er arbeidsufør, og så legg eg til som ei slags orsaking, den kortaste eg får til: Ja, ryggen er øydelagt.

Den andre varianten oppstår ved direkte spørsmål ved småprat med høflege frasar:
- Ja, kva driv du på med, sånn til vanleg?
- Ingenting
- Men …? Kven representerer du, sidan du er her (fast spørsmål på ein del møte eg deltek på)
- Ingen.
Pause. Så må det ei forklaring til, alt utifrå kven eg er saman med. Eg legg til:
- Livet er annleis enn før, men eg har eit godt liv.
Så får me ofte ein god samtale om det gode livet.
- Eg kjem til å leggja meg på golvet, seier eg, - for at de ikkje skal tru det er krise når eg faktisk gjer det.
- Ikkje syns synd på meg når eg gjer det. Det er for ikkje å bli dårleg.
Så får me ei god samtale til; om tilpassing, deltaking og liknande. Og neste gong det er møte, har arrangørane av møtet ofte lagt til rette for ein god liggjeplass. (Takk til gode NRK-medarabeidarar som ordna god madrass på møtet i Kringkastingsrådet utan å vera bedne om det.)

Eg kunne ha gått utanom. Eg kunne ha presentert meg med titlar eg tidlegare har hatt. Eg gjorde det den første tida då oppgåvene eg hadde hatt låg nærare i tid, men det er for dumt å ramsa opp kva ein dreiv med for snart ti år sidan. Dessutan kjennest det usolidarisk med dei som ikkje kan gjera det. Men av og til grip den eg møter tak i fortida mi og spør: Var det ikkje du som var direktør, ordførar og statssekretær?
- Å stakkars deg, no kjem du ingen veg, du som var så aktiv. Korleis har du det , eigentleg?
Og eg prøver å seia korleis eg har det, eigentleg. Helsa er til meir eller mindre bry, men møter eg rette mennesket, nyttar eg sjansen og legg til: Det som er utfordringa er faktisk å halda oppe sjølvtilliten. Og sjå seg sjølv i spegelen kvar morgon og seia at ingenting av det som verkeleg betyr noko, har endra seg. Eg har framleis 100 % menneskeverd.

Dette har eg halde foredrag om i over 20 år. Eg har vist plansjar med bilete av folk i senger, gamle og unge, mørke og kvite, den døyande og det ufødde barnet i mors liv. Livet har mange ytterpunkt, og å ha ein dårleg rygg er langt frå mellom desse. Likevel: Uroa er der. Kven er eg nå når eg ikkje kan prestera noko?

I slike stunder er det godt å halda seg til det objektive: Alle, har 100 % menneskeverd. Ingenting kan rokke ved det!

Ein kveld eg hadde eit flott knippe gjester samla rundt eit festbord, gjorde eg noko som skulle visa seg å endra kvelden. Det var fleire rundt bordet som ikkje kjente kvarandre. Det var derfor nødvending med ein presentasjonsrunde. Gjestene ble bedne om å presentera seg med namn. Men dei fekk ikkje seia korkje kva utdanning, stilling eller posisjon dei hadde. Dei blei utfordra til å seia kven dei var: Korleis ville dei bli oppfatta som mennesket? Kva var viktig for dei? Runden rundt bordet blei annleis enn vanleg. Og det merkelege var: Heile kvelden blei prega av den uvanlege starten. Samtalane blei annleis.

NB! Desse opplevingane vil eg dela med fleire, ikkje fordi det er synd på oss som er arbeidsuføre eller for at de skal kjenna dykk dumme når de ikkje veit korleis de skal oppføra dykk i situasjonen som kan oppstå. Problemet ligg helst hos den som ikkje kjenner seg fortruleg med å vera i kategorien ufør. Men at andre veit at det kan vera ei utfordring, er i seg sjølv ei lita hjelp. Og formidlinga av at menneskeverdet er utan vilkår kan aldri gjerast konkret nok!

Ordførarkandidat

Før eg stopper opp ved ulike hendingar langs vegen framover våren og dveler ved gode løysingar, gordiske knutar ved helsepolitikken og eigne val, må eg kort presentera historikken som bakgrunn for at eg er ufør og ordførarkandidat for Kvinnherad KrF. Fylgjande informasjon er gjort kjend i lokalmiljøet:

Eg er 100 % arbeidsufør, og har vore det i 6 år. Når eg no står som ordførarkandidat for KrF, finn eg det naturleg at nokon stiller spørsmål ved korleis dette heng saman. Ei detaljert utgreiing om helsetilstanden høyrer heime hjå lege og Nav, så noko slikt vil eg ikkje levera ut. Nokre opplysningar kan det likevel vera rett å gi.

I dei seks åra eg har vore arbeidsufør har helsetilstanden variert noko, med gode tider og optimisme og tøffare dagar. Etter fleire ryggoperasjonar hadde eg mange fysiske begrensingar som eg måtte ta omsyn til i kvardagen. I tillegg fekk eg nedsett konsentrasjonsevne.

Siste periode har eg sete i kommunestyret og andre styre, det vil seia; eg har ligge der - på ei sportsmatte golvet deler av møtetida. Det har fungert godt.

Det siste året har ryggen vore meir stabil i tillegg til at eg har funne fleire tilpassingar som gjer at eg kan vera aktiv. Dessutan har konsentrasjonsevna vore så å seia tilbake "til normalen" den siste tida .

Med den erfaringa eg har frå tidlegare periodar som heiltidspolitikar har eg kome til at eg vil kunne makta oppgåva som ordførar med fylgjande tilpassingar:

ei samordning av oppgåver og deling av frikjøpt tid mellom varaordførar og ordførar
eit tett samarbeid og deling av representasjonsoppgåver med varaordførar og hovudutvalsleiarar
sekretærfunskjon på kontoret som trår til ved behov utifrå dagsformen. Dei gode dagane vil eg makta skrivinga sjølv, i dårlege dagar, kan eg knapt ta i tastaturet og må ha ein aktiv sekretær.
Bruk av drosje på lengre distansar enn 3-4 km der det elles ville vore aktuelt å køyra sjølv
Mindre reising på konferansar o.l., men deltaking ved utvalde viktige tema der eg må koma fram til arrangements-staden kvelden i førevegen for ikkje å både reisa langt og sitja på møtet same dagen.
Tilrettelegging for liggjeplass der eg nyttar mykje tid
Arbeidsrytmen med møte og avtalar må leggjast til tider som gir nok kvile mellom øktene.
Det er sjølvsagt at:

Samarbeid med andre politikarar og deling av oppgåver må avklarast i det politiske miljøet om dette skulle bli aktuelt.
Dersom helsetilstanden framleis er som no etter valet, og eg ikkje har vervet som ordførar, vil eg gjerne tilbake i arbeidslivet dersom det finnest arbeid som kan tilpassast slik det er skissert her.
Desse tankane er førelagt Nav med spørsmål om det er i tråd med lovverket. Nav har gitt sin støtte.

Det er langt fram til ordførarkontoret. Først og fremt skal KrF be om folket sin tillit til å få eit mandat som minst gir same representasjon som i dag og ein sikker plass i formannskapet. Får me stor støtte og det skulle liggja til rette for det, tar me utfordringa og stiller med ordførar.

Ut av uføre(t)

Det går mot valkamp, og inga tid er verre for ein ufør enn valkamptider. Det er då ein helst vil skalka lukene, og melda seg ut av samfunnet til bråket er over. Men sidan det ikkje er noko god løysing, får ein heller førebu seg godt, med hard hud og opent sinn.

Når i tillegg ei reform av uføreordninga står på den politiske dagsorden, blir det ikkje mindre fokus på det å vera ufør.

Som om det ikkje er nok: Eg har stilt som ordførarkandidat - som ufør. Og då har eg jo bede om merksemd , - og evt protestar eller støtte-erklæringar.

Framover vil eg kommentera dei ulike utspela som kjem til å dreia seg om å vera ufør. I tillegg tar eg fatt på min eigen veg ut av uføret, altså ut av "det å vera ufør". I alle fall er det planen. Om det vil føre meg ut i uføret, vil visa seg.

Eg vågar meg på å invitera andre med meg på denne vegen...