Ta din seng og kom!

En gang fikk en mann høre at han skulle ta sin seng og gå. Han reiste seg og kunne gå!

Under har skjedd og de skjer. De fleste må likevel leve med plager og sjukdom. Ikke fordi de ikke ber, eller fordi de ikke tror på Guds makt, men fordi sjukdom er en del av livet. Selv har jeg tatt utfordringen og tatt min seng og kommet. Det vil si jeg har en matte som jeg bærer på og legger meg på under politiske møter. Når jeg kommer dragende med matta, har jeg fått spørsmålet om det ikke var så at man skulle "ta sin seng og gå". Heldigvis gjør det meg verken urolig eller irritert. Grunnen (tror jeg) er at jeg har hørt mye sunn forkynning om helbredelse, og hører til en tradisjon som vurderer sykdom og vonde dager som forenlig med et kristent liv.

Å kommunisere under og helbredelse til mennesker som ikke tror, vil alltid være vanskelig. Men det er andre sider av forbønnshandlinger og formidlingen av dem som er like viktig. Det må tas hensyn til de som skal være med på forbønnshandlingen, de som blir bedt for og de som sliter med sjukdom og plager et helt liv.

Jeg vil fokusere på de som lever med sykdom. De fleste som rammes av sykdom går etter min erfaring gjennom ulike faser:
1. Overraskelse, sjokk: Kunne dette skje?
2. Sorg, fortvilelse: Dette kan jeg ikke leve med.
3. Leting etter utveier: Kan du hjelpe meg doktor?
4. Alle muligheter undersøkes: Kan jeg få bli frisk?
5. Aksept: Dette må jeg leve med.
6. Fokus på nye muligheter: Hvordan kan jeg leve det gode livet nå?

Mange vil nok be om hjelp gjennom alle disse fasene. I en periode er det bønn om å bli frisk, i andre faser bønn om å kunne leve med plagene.

Hva så når fortelling og forkynnelse av helbredes blir slik at en ikke får leve i fred med fase 5 og 6? Noen opplever faktisk det. Ei ungjente som visste at hun ikke kom til å bli gammel, hadde vært gjennom alt, og vel så det. På slutten sukket hun og sa at det hadde vært fint om alle de velmente menneskene kunne la være å tilby henne forbønn gang på gang.

Hun hadde ikke sluttet å tro på bønn. Men hun hadde sin trygghet, og tok en dag om gangen,. Og som hun sa: Hun orket ikke flere runder. Det er nemlig en stor påkjenning og skrue opp forventningen, leve i håpet, eksponeres - med sin svakhet overfor andre, - og så bli skuffet igjen.

Ingen har formidlet til meg en så sterk og ærlig Gudstro som denne jenta. Likevel er det også hun som har lært meg at helbredelse skal forkynnes og praktiseres med stort skjønn.

For noen kommer sjukdom og vonde dager svært brått på, slik at livet snur på en, to tre. Jeg har skrevet litt om livet etterpå her: Når livet snur