tirsdag 7. april 2015

Ein "ryggesløs" kvardag

Påska er over. Kvardagen er her. I tal har helga vore 11 dagar med til samen 16 store og små inn og ut av dørene. Husbonden er prest og har vore på jobb ein del av tida. Og eg er ryggesløs. Kanskje nokon ville sagt: Korleis kan det fungera når du er ufør "og alt"?

Det er tid for sjølmelding, og i dag skal eg melda min eigen kvardag, - fordi eg sit her, tar fatt på kvardagen, og ikkje er verre i ryggen enn at eg meistrar denne dagen.
Og meistringa har ei forklaring, og mange av dei går på to bein:
- dagen begynte med at "dei andre" stod opp, mens eg stod opp sakte, sengeliggjande, men likevel slik at eg kunne snakka med dei andre.
- dei andre laga frukost og kokte kaffe.
- eg passa barnebarn, utan å løfta, mens eine familien pakka i bilen
- gjestene sette skittentøykorger like ved vaskemaskina, berre for meg å trykka på knappane.
- ein son drog, ein annan kom, med eit barnebarn, for å bruka mammas printer (ein kopp kaffi og ein god prat og avtale om henting av store lerret til maling, så har eg både sjåfør og stor nok bil).

- kika over kva som var i kjøleskap og matskap. Påska var velproporsjonert. Det meste er vekk.
- handlinga før påske gjekk føre seg ved at andre bar varer, putta i handlevogn og i matskap. Det gjekk bra med unntak av kaffien. Eg peika på store kaffiposar og sa: "To av dei!" To kom i handlekorga. Men eg kjende jo ikkje at det var heile kaffibønner i posane.
- middagar og "godmat" blei laga av gjesten på skift, med litt innblanding av meg inni mellom. Fint med kokk og andre kjøkenvenlege familiemedlemmer. Oppvasken gjekk også unna.

- Opnar PC'en. Veit at noko ventar:
Skal:
- skriva andakt til lokalavisene
- skriva motsvar/dialog til bokmelding til bladet Heimen på boka Garborg og Skou - forskjell på folk?"
- skriva ein kort presentasjon av meg sjølv til ein artikkel som er levert til bok
- ta utskrift av eit referat, signera og putta i konvolutt
- redigera nokre punkt til partiprogrammet og senda til dei andre i programkomiteen

Epostar kan svarast på:
- melder forfall til representantskapet i SIM fordi køyreturen til møtestaden er for lang når eg skal på reise dagen etter også. Valkomitearbeidet tar me på epost.
- svarer ja til å møta andre i formannsskapet ein kveld sidan møtet ikkje er langt herifrå. Og eg kan skaffa sjåfør
-  svarer på spørsmål om eg har lese ei spesiell sak til formannskapsmøtet. Det har eg ikkje. Skal lese sakene i kveld om ryggen er bra nok. Lover å ta kontakt om eg har spørsmål.
- Svarer at det er fint at ein annan enn meg tar leiaroppgåva i kontrollkomitene i eit nasjonalt styret, då eg ikkje kan lova å møta på generalforsamlinga. Gjennomlesing av protollar her heime og tilbakemelding per epost går bra.

Eg vel meg ut oppgåva med å skriva andakteni dag. Alt anna får venta.Eg har lese søndagens tekst som eg skal skriva om for ei tid sidan, så den har vore på modning i tankane. Då trengst det færre minutt ved tastaturet.
Mens eg skriv, set eg på CD med viser av Rudolf Nilsen som eg fekk av eine sonen/svigerdottera her ein dag. Sterke tekstar. Chattar litt med svigerdottera om det. Så kjem eit utkast til praktikantstilling rundt om i verda frå dottera. Til gjennomlesing, og tilbakemelding.

Gjort!

Og no har eg skrive om det eg har gjort, og dermed klimpra litt vel mykje på tastaturet. No kjenner eg at er "ryggesløs". Burde ikkje brukt krefter til å lesa korrektur, men tar ein runde likevel (tar det meste).

Så avsluttar eg sjølmeldinga og er rimeleg nøgd:
Svart på kvitt står det no: Dagen har hatt mykje innhald allereie. Eg er ikkje før som før. Eg er ufør, men ikkje i uføret: Det er til å bli glad av. No skal gleda forsterkast med ein kopp kaffi og ein sjokoladebit :) Og hadde du vore her, skulle du fått smaka!

søndag 22. mars 2015

Og me som trudde det var forskjell på folk...

Ja, dei trudde nok det var stor forskjell på folk, dei som såg at Jesus stoppa for å snakka med Sakkeus, tollaren og syndaren. Var det ikkje nok av godtfolk han kunne ha slått av ein prat med?

Slikt tanke-uføre er det lett å koma i for nokon og ein kvar.

Jan Ove måtte ha ein stor illustrasjon til påskevandringa med barnehagane, og eg måtte til med penselen. Mens eg arbeidde med bildet, slo det meg at det er jo dette eg har arbeidd med dei siste åra, fram til boka låg på bordet like før jul i fjor: Garborg og Skou - forskjell på folk?

mandag 9. februar 2015

Eg lyg rett som det er. Er det ok?

Ja, eg veit at eg ikkje skal lyga.
Men eg eg gjer det likevel, rett som det er.
Når nokon spør: Er du ikkje bra i dag?
Joda, seier eg.
Blir det for mykje for deg no?
Neida, seier eg.
Av og til.
Av og til, seier eg det som det er.
Det kjem an på kven som spør og kva situasjon me er i.

Fordi det svarer seg.



Litt om same tema:Me vel sjølv vår eiga historie

lørdag 7. februar 2015

Når verda står opp-ned.

Uføre kan både den eine og den andre hamna i. I dag lar eg orda vera ubrukte, og bruker heller penselen:


onsdag 4. februar 2015

Tiggerne - ute av øyet, ute av sinn?



Arendal innfører tiggeforbud og regjeringa vil sette inn harde tiltak for å få tiggerne bort fra fortauene. Og vi tror det er noe nytt. Vi vurderer asylbarns rettigheter og bosetting av flyktninger, og tror vi har nye problemer. Men: Intet er nytt under solen.

Blir tiggerne utnyttet av bakmenn, eller trenger de hver krone for å holde liv i seg og familiene sine? Uansett: Tigging er et symptom på en mangelsykdom som vi ikke helbreder med tiggeforbud.

Og det har skjedd før: Fattigloven av 1845 skjerpet tiggeforbudet i sin tid. Straffen for tigging var tvangsarbeid, først i to måneder og videre med et tillegg på to måneder for hver gang en ble tatt på fersken, inntil en øvre grense på ett år. Holdt tiggerne sammen i grupper, ble straffen fordoblet.

Det var stor debatt om denne loven, fordi alle så at problemet ikke var borte når tiggerne slapp ut av arresten.

Bygdevektere og fattigkommisjoner gjorde det de kunne for å få tiggerne videre til neste bygd. Da var de kvitt ansvaret. Dette gjorde de ikke av ubarmhjertighet, men fattigkassene hadde allerede tunge byrder med syke og fattige som trengte hjelp. En omstreifende familie ble til så stor belastning at bygdefolket et sted samlet inn penger og sendte dem til Amerika. Vi kan også skyve problemet over til andre kommuner, andre land, men har vi løst det?

På 1890-tallet var det igjen stor debatt om fattiglov og løsgjengeri. Spørsmålet var om en skulle bruke tvang eller straff. Svaret ble i realiteten: Takk begge deler. Vi fikk løsgjengerloven og vergerådsloven. Ingen skulle vandre omkring uten fast bosted eller arbeid, og barn skulle tas i fra foreldre om det var fare for at de ellers ville bli «fordærvede». Disse lovene gav på sikt et bedre liv for mange, men professor Ebbe Hertzberg pekte på et prinsipielt viktig spørsmål som er like aktuelt i dag: Kan vi innføre lover og regler som går utover barn som selv ikke har noe skyld i det uføret de er kommet i?
Saken ble drøftet på Kriminalistmøtet i 1893 samtidig som Martin Johan Mathiassen Skou gav ut boka «På fantestien». Skou var av taterslekt og kjente vandringens hverdag, med noe frihetsglede, men mest fortvilelse, og hadde forslag til hvordan folket hans kunne få det bedre. Kanskje hadde livet blitt annerledes for mange om myndighetene hadde fulgt hans råd?  

Skou var barndomskamerat med Arne Garborg og delte rom med han da de gikk på lærerskole på Time, og han ble modell til tateren Carolus i romanen «Fred». Ved å bruke tateren som en kontrast til bonden, holder han fram sitt ideal: Bonden som dyrker jorda og dermed bygger samfunnet. Ja, han plasserer bonden så høyt på strå at han står i fare for å mene at «det er forskjell på folk». I en samtale om Garborg og Skou under SILK, Skudenes Internasjonale Litteratur – og Kulturfestival, uttalte Garborg-biografen Tor Obrestad seg om hvordan de to har påvirket hverandre. Obrestad mente Garborg kanskje kunne ha blitt rasist om han ikke hadde hatt Skou som venn. «Men han datt ned på rett side», la Obrestad til. Om begrepet rasisme ikke var tatt i bruk på den tiden, fantes fenomenet.

Like før Skou dør skriver han et brev til Garborg og takker han for alt. Svaret er oppsiktsvekkende. Garborg mener nemlig at det er han som har mest å takke vennen, omstreifergutten, for.  Med noen linjer røper han ikke bare at han har fått korrigert sitt syn på forskjellen på folk, men peker også på årsaken til forskjeller i samfunnet. Dermed kommenterer Garborg også dagens situasjon, dagens Norge, som møter individet mens det er samfunnet som er det egentlige problemet:

Det du elles kann takka meg fyre er nok ikkje stort. Då hev eg meir å takka deg fyre. Serleg eitt skal eg nemna. Det var gjennom kjenskapen med deg eg kom etter at der i grunnen er mykje mindre «skil på folk» enn me trur, og at det er ytre vilkår som gjer mest til å skilja oss. Ytre vilkår førde deg sjølv – fyrst eit godt stykke framyver, sidan eit godt stykke attyver, og so på ny framveg. Hadde vilkåri i det heile lempa seg, so hadde du og i det heile fenge ein ljosare livsdag. Like eins med ætter og klassar. Gode vilkår skapar folk og låke vilkår skapar fant  altfor gode vilkår skapar elles fant , det au, om alltid på ein annan måte). Heile folket ditt hadde greitt seg, om vilkåri hadde jamna seg for dei i rimeleg tid. Frametter åri hev det då vorte meir og meir klårt, at «å reformera samfundet» er fyrst og fremst å reformera samfundsvilkåri, dei økonomiske  fyrst og fremst. (Garborg, 1918).



Brevet frå Garborg til Skou som ligger i Nasjonalbibiotekets håndskriftsamling er ikke med blant Garborgs brev som er utgitt i bokform.
Jeg kom over brevet i arbeidet med boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?"

Deler av dette innlegget har tidligere stått i Stavanger Aftenblad.



fredag 16. januar 2015

Ut av uføret, men framleis ufør.


Ei sportsmatte, ei pute og eit lesebrett, og vips: Eg er klar for møte i formannskapet. Og så en sjåfør; Det heldt eg på å gløyma. Det må eg også ha.

Denne bloggen er no 4 år gamal. Målet var å arbeida meg ut av uføret, og bli deltakar i arbeidslivet igjen. Slik har det ikkje gått.

Men eg har fått innsyn i mange andre uføre sin kvardag, sett mange tårer og delt fortvilinga over dalande sjølbilete.

Likevel, etter sju år med politisk arbeid som ufør, der dei andre politikarane og journalistane må trø over meg der eg ligg på sportmatta, nesten under journalistane sitt bord, er eg nøgd med situasjonen på sett og vis.

Eg kan spøka med at det er mange politikarar som ikkje har ryggrad, og no har folk endeleg fått ein politikar som legg seg flat, men som likevel reiser seg og står for noko.

Men alvoret ligg under; sorga over tapt helse. Ut av det mentale uføret har eg likevel kome, i alle fall delvis. Lenge var det pinleg stille ved presentasjonsrunden når nye folk møttest. "Ikkje i arbeid", "Ufør", er ikkje  vanlege stillingskategoriar der eg ferdast til tider. No har eg begynt å seia det slik det er:
Eg har ein øydelagt rygg og eit godt liv.
Det er mange som har det motsatt,
og eg vil ikkje byta med dei.

onsdag 5. november 2014

Vårt Land: Forskjell på folk?

Forskjell på folk?
Sjølvsagt; ulik stand og stilling, alder og oppgåve.
Men forskjell på folk?
Nei, det er det eigentleg ikkje!

Eg blir aldri ferdig med dette temaet.
I dag har eg skrive om det på verdidebatt. Du finn det her

mandag 20. oktober 2014

Omstreifar, fant, splint, tater - ulike ord, men 100 % menneskeverd

Frå eit intervju i avisa Sunnhordland, Fredagspraten 12.10.14
Det har vore utruleg lærerikt å skriva boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?". Men nokre lange pausar har eg tatt undervegs i arbeidet. Kva skulle eg kalla hovudpersonen min? Omstreifar, fant. tater?
Reisande ville dei gjerne bli kalla i si tid. Men i mi historiske framstilling ville ikkje det fungera. Omstreifar var det omgrepet som var og blir brukt i offentlege dokument, så eg valde det.

I samtalar som fylgjer med utgjevinga no, merkar eg at nesten alle omsett omgrepet så snart dei høyrer det.
- Omstreifar? Fant, altså?

Eg har ingen problem med å forstå at etterkommarar av Skou ikkje liker at familien blir kalla fant. Eg forstår også at foreninga som samlar reisande og etterkommarar av tidlegare omstreifarar sjølv vil definera seg og presentera seg. Men eg finn altså ikkje noko eintydig svar på korleis eg skal gjera alle til lags.
Men det er viktig for meg å seia at same kva omgrep eg nyttar, vil eg med boka visa at alle har likt menneskeverd. Det går ikkje an å gradera det. Alle menneske har likt menneskeverd i dag og dei hadde det då omstreifarsaka var eit aktuelt politisk arbeidsfelt. Me har ulike oppgåver i samfunnet, me oppfører oss ulikt, men menneskeverdet er 100 %. Historia har vist at me ikkje alltid har forstått dette. Nokre omstreifarar i landet vårt har merka det på kroppen.

Boka har sin eigen blogg der du kan følgja utgevinga: Garborg og Skou - forskjell på folk?

torsdag 9. oktober 2014

Mindre uføretrygd grunna ny skattlegging. Var det intensjonen?

Ny lov om uføretrygd er vedtatt for lenge sidan. Den trer i kraft neste år.
Og i samband med statsbudsjettet får me sjå ein del konsekvensar av den nye uføretrygda som skaper stor uro, mellom anna at uføre som har gjeld, no får lågare inntekt fordi trygda blir skattlagt på same måte som lønsinntekt.

Alle lovendringar har ei hensikt: Måla for den nye uførelova har eg lenge sagt mykje godt om. Og i si tid sette eg meg godt inn lovproposisjonen.
Det me no ser: At ein som til dømes har tatt opp lån for å få tilpassa bustaden sin, av same grunnar som vedkomande er blitt tilkjend uføretrygd, skal få meir skatt/mindre utbetalt, kan ikkje vera i tråd med intensjonen i den nye lova. Trur eg.
Men det hjelper lite kva eg trur, så eg spør dei som var med å vedta lova: Var dette ein ynskt konsekvens?

Om det ikkje var det, synest eg eit samla storting skal reversera den delen av lova, evt. laga ordningar for frådrag som ikkje lar uføre sitja med eit gjeldsproblem som dei ikkje kunne vita om ville koma då dei tok lån.


Då eg las lovframlegget, beit eg meg merke i dette sitatet: (som ikkje seier noko om lågare inntekt):

Ulike skatteregler for uføretrygd og arbeidsinntekt kan bidra til å tilsløre de økonomiske konsekvensene for den enkelte av overgang mellom arbeid og trygd. Departementet foreslår derfor at den nye uføretrygden skattlegges etter tilsvarende regler som for lønnsinntekt. Departementet understreker at når uføretrygden samtidig settes til 66 prosent av bortfalt inntekt, blir den gjennomsnittlige uføreytelsen etter skatt noe høyere enn i dag for nye uføre. Se nærmere omtale i avsnitt 7.2.

torsdag 7. august 2014

Ny blogg Garborg og Skou - forskjell på folk?

Jeg har startet en ny blogg: Garborg og Skou - forskjell på folk?

Den nye bloggen vil følge utgivelsen av boka med samme tittel. Manuset har jeg arbeidet med i åtte år. Den kommer snart i bokhandelen.

Garborg trenger ingen presentasjon. Skou var kjent for Skudenesfolk ca 1910-1919. Snart kan du bli kjent med han.

Du finner den nye bloggen her.