Eg lyg rett som det er. Er det ok?

Ja, eg veit at eg ikkje skal lyga.

Men eg eg gjer det likevel, rett som det er.

Når nokon spør: Er du ikkje bra i dag?

Joda, seier eg.

Blir det for mykje for deg no?

Neida, seier eg.

Av og til.

Av og til, seier eg det som det er.

Det kjem an på kven som spør og kva situasjon me er i.

Fordi det svarer seg.

Litt om same tema:Me vel sjølv vår eiga historie

Når verda står opp-ned.

Uføre kan både den eine og den andre hamna i. I dag lar eg orda vera ubrukte, og bruker heller penselen:

Tiggerne - ute av øyet, ute av sinn?

Arendal innfører tiggeforbud og regjeringa vil sette inn harde tiltak for å få tiggerne bort fra fortauene. Og vi tror det er noe nytt. Vi vurderer asylbarns rettigheter og bosetting av flyktninger, og tror vi har nye problemer. Men: Intet er nytt under solen.

Blir tiggerne utnyttet av bakmenn, eller trenger de hver krone for å holde liv i seg og familiene sine? Uansett: Tigging er et symptom på en mangelsykdom som vi ikke helbreder med tiggeforbud.

Og det har skjedd før: Fattigloven av 1845 skjerpet tiggeforbudet i sin tid. Straffen for tigging var tvangsarbeid, først i to måneder og videre med et tillegg på to måneder for hver gang en ble tatt på fersken, inntil en øvre grense på ett år. Holdt tiggerne sammen i grupper, ble straffen fordoblet.

Det var stor debatt om denne loven, fordi alle så at problemet ikke var borte når tiggerne slapp ut av arresten.

Bygdevektere og fattigkommisjoner gjorde det de kunne for å få tiggerne videre til neste bygd. Da var de kvitt ansvaret. Dette gjorde de ikke av ubarmhjertighet, men fattigkassene hadde allerede tunge byrder med syke og fattige som trengte hjelp. En omstreifende familie ble til så stor belastning at bygdefolket et sted samlet inn penger og sendte dem til Amerika. Vi kan også skyve problemet over til andre kommuner, andre land, men har vi løst det?

På 1890-tallet var det igjen stor debatt om fattiglov og løsgjengeri. Spørsmålet var om en skulle bruke tvang eller straff. Svaret ble i realiteten: Takk begge deler. Vi fikk løsgjengerloven og vergerådsloven. Ingen skulle vandre omkring uten fast bosted eller arbeid, og barn skulle tas i fra foreldre om det var fare for at de ellers ville bli «fordærvede». Disse lovene gav på sikt et bedre liv for mange, men professor Ebbe Hertzberg pekte på et prinsipielt viktig spørsmål som er like aktuelt i dag: Kan vi innføre lover og regler som går utover barn som selv ikke har noe skyld i det uføret de er kommet i?

Saken ble drøftet på Kriminalistmøtet i 1893 samtidig som Martin Johan Mathiassen Skou gav ut boka «På fantestien». Skou var av taterslekt og kjente vandringens hverdag, med noe frihetsglede, men mest fortvilelse, og hadde forslag til hvordan folket hans kunne få det bedre. Kanskje hadde livet blitt annerledes for mange om myndighetene hadde fulgt hans råd?  

Skou var barndomskamerat med Arne Garborg og delte rom med han da de gikk på lærerskole på Time, og han ble modell til tateren Carolus i romanen «Fred». Ved å bruke tateren som en kontrast til bonden, holder han fram sitt ideal: Bonden som dyrker jorda og dermed bygger samfunnet. Ja, han plasserer bonden så høyt på strå at han står i fare for å mene at «det er forskjell på folk». I en samtale om Garborg og Skou under SILK, Skudenes Internasjonale Litteratur – og Kulturfestival, uttalte Garborg-biografen Tor Obrestad seg om hvordan de to har påvirket hverandre. Obrestad mente Garborg kanskje kunne ha blitt rasist om han ikke hadde hatt Skou som venn. «Men han datt ned på rett side», la Obrestad til. Om begrepet rasisme ikke var tatt i bruk på den tiden, fantes fenomenet.

Like før Skou dør skriver han et brev til Garborg og takker han for alt. Svaret er oppsiktsvekkende. Garborg mener nemlig at det er han som har mest å takke vennen, omstreifergutten, for.  Med noen linjer røper han ikke bare at han har fått korrigert sitt syn på forskjellen på folk, men peker også på årsaken til forskjeller i samfunnet. Dermed kommenterer Garborg også dagens situasjon, dagens Norge, som møter individet mens det er samfunnet som er det egentlige problemet:

Det du elles kann takka meg fyre er nok ikkje stort. Då hev eg meir å takka deg fyre. Serleg eitt skal eg nemna. Det var gjennom kjenskapen med deg eg kom etter at der i grunnen er mykje mindre «skil på folk» enn me trur, og at det er ytre vilkår som gjer mest til å skilja oss. Ytre vilkår førde deg sjølv – fyrst eit godt stykke framyver, sidan eit godt stykke attyver, og so på ny framveg. Hadde vilkåri i det heile lempa seg, so hadde du og i det heile fenge ein ljosare livsdag. Like eins med ætter og klassar. Gode vilkår skapar folk og låke vilkår skapar fant  altfor gode vilkår skapar elles fant , det au, om alltid på ein annan måte). Heile folket ditt hadde greitt seg, om vilkåri hadde jamna seg for dei i rimeleg tid. Frametter åri hev det då vorte meir og meir klårt, at «å reformera samfundet» er fyrst og fremst å reformera samfundsvilkåri, dei økonomiske  fyrst og fremst. (Garborg, 1918).

Brevet frå Garborg til Skou som ligger i Nasjonalbibiotekets håndskriftsamling er ikke med blant Garborgs brev som er utgitt i bokform.

Jeg kom over brevet i arbeidet med boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?"

Deler av dette innlegget har tidligere stått i Stavanger Aftenblad.

Ut av uføret, men framleis ufør.

Ei sportsmatte, ei pute og eit lesebrett, og vips: Eg er klar for møte i formannskapet. Og så en sjåfør; Det heldt eg på å gløyma. Det må eg også ha.

Denne bloggen er no 4 år gamal. Målet var å arbeida meg ut av uføret, og bli deltakar i arbeidslivet igjen. Slik har det ikkje gått.

Men eg har fått innsyn i mange andre uføre sin kvardag, sett mange tårer og delt fortvilinga over dalande sjølbilete.

Likevel, etter sju år med politisk arbeid som ufør, der dei andre politikarane og journalistane må trø over meg der eg ligg på sportmatta, nesten under journalistane sitt bord, er eg nøgd med situasjonen på sett og vis.

Eg kan spøka med at det er mange politikarar som ikkje har ryggrad, og no har folk endeleg fått ein politikar som legg seg flat, men som likevel reiser seg og står for noko.

Men alvoret ligg under; sorga over tapt helse. Ut av det mentale uføret har eg likevel kome, i alle fall delvis. Lenge var det pinleg stille ved presentasjonsrunden når nye folk møttest. "Ikkje i arbeid", "Ufør", er ikkje  vanlege stillingskategoriar der eg ferdast til tider. No har eg begynt å seia det slik det er:
Eg har ein øydelagt rygg og eit godt liv.
Det er mange som har det motsatt,
og eg vil ikkje byta med dei.

Vårt Land: Forskjell på folk?

Forskjell på folk?

Sjølvsagt; ulik stand og stilling, alder og oppgåve.

Men forskjell på folk?

Nei, det er det eigentleg ikkje!

Eg blir aldri ferdig med dette temaet.
I dag har eg skrive om det på verdidebatt. Du finn det her

Omstreifar, fant, splint, tater - ulike ord, men 100 % menneskeverd

Frå eit intervju i avisa Sunnhordland, Fredagspraten 12.10.14

Det har vore utruleg lærerikt å skriva boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?". Men nokre lange pausar har eg tatt undervegs i arbeidet. Kva skulle eg kalla hovudpersonen min? Omstreifar, fant. tater?
Reisande ville dei gjerne bli kalla i si tid. Men i mi historiske framstilling ville ikkje det fungera. Omstreifar var det omgrepet som var og blir brukt i offentlege dokument, så eg valde det.

I samtalar som fylgjer med utgjevinga no, merkar eg at nesten alle omsett omgrepet så snart dei høyrer det.
- Omstreifar? Fant, altså?

Eg har ingen problem med å forstå at etterkommarar av Skou ikkje liker at familien blir kalla fant. Eg forstår også at foreninga som samlar reisande og etterkommarar av tidlegare omstreifarar sjølv vil definera seg og presentera seg. Men eg finn altså ikkje noko eintydig svar på korleis eg skal gjera alle til lags.
Men det er viktig for meg å seia at same kva omgrep eg nyttar, vil eg med boka visa at alle har likt menneskeverd. Det går ikkje an å gradera det. Alle menneske har likt menneskeverd i dag og dei hadde det då omstreifarsaka var eit aktuelt politisk arbeidsfelt. Me har ulike oppgåver i samfunnet, me oppfører oss ulikt, men menneskeverdet er 100 %. Historia har vist at me ikkje alltid har forstått dette. Nokre omstreifarar i landet vårt har merka det på kroppen.

Boka har sin eigen blogg der du kan følgja utgevinga: Garborg og Skou - forskjell på folk?

Mindre uføretrygd grunna ny skattlegging. Var det intensjonen?

Ny lov om uføretrygd er vedtatt for lenge sidan. Den trer i kraft neste år.
Og i samband med statsbudsjettet får me sjå ein del konsekvensar av den nye uføretrygda som skaper stor uro, mellom anna at uføre som har gjeld, no får lågare inntekt fordi trygda blir skattlagt på same måte som lønsinntekt.

Alle lovendringar har ei hensikt: Måla for den nye uførelova har eg lenge sagt mykje godt om. Og i si tid sette eg meg godt inn lovproposisjonen.
Det me no ser: At ein som til dømes har tatt opp lån for å få tilpassa bustaden sin, av same grunnar som vedkomande er blitt tilkjend uføretrygd, skal få meir skatt/mindre utbetalt, kan ikkje vera i tråd med intensjonen i den nye lova. Trur eg.
Men det hjelper lite kva eg trur, så eg spør dei som var med å vedta lova: Var dette ein ynskt konsekvens?

Om det ikkje var det, synest eg eit samla storting skal reversera den delen av lova, evt. laga ordningar for frådrag som ikkje lar uføre sitja med eit gjeldsproblem som dei ikkje kunne vita om ville koma då dei tok lån.

Då eg las lovframlegget, beit eg meg merke i dette sitatet: (som ikkje seier noko om lågare inntekt):

Ulike skatteregler for uføretrygd og arbeidsinntekt kan bidra til å tilsløre de økonomiske konsekvensene for den enkelte av overgang mellom arbeid og trygd. Departementet foreslår derfor at den nye uføretrygden skattlegges etter tilsvarende regler som for lønnsinntekt. Departementet understreker at når uføretrygden samtidig settes til 66 prosent av bortfalt inntekt, blir den gjennomsnittlige uføreytelsen etter skatt noe høyere enn i dag for nye uføre. Se nærmere omtale i avsnitt 7.2.

Ny blogg Garborg og Skou - forskjell på folk?

Jeg har startet en ny blogg: Garborg og Skou - forskjell på folk?

Den nye bloggen vil følge utgivelsen av boka med samme tittel. Manuset har jeg arbeidet med i åtte år. Den kommer snart i bokhandelen.

Garborg trenger ingen presentasjon. Skou var kjent for Skudenesfolk ca 1910-1919. Snart kan du bli kjent med han.

Du finner den nye bloggen her.

Ny BPA - kostnadsdrivande eller rettighetshemmande?

Regjeringa legg no fram lov om

Endringer i pasient- og brukerrettighetsloven 

(rett til brukerstyrt personlig assistanse)

Heile dokumentet kan lesast her: Prop-86-L-2013-2014

Det har lenge vore arbeidd for å få rett til brukarstyrt assistent (BPA). No har regjeringa sendt eit lovframlegg til Stortinget der retten er slått fast. Det er bra!

Men slik retten er formulert, og slik departementet gjer greie for korleis denne skal nyttast og finansierast, må ein likevel spørja kva denne retten får å seia for den einskilde?

Retten blir gjeldande for fleire grupper enn før. Det er eit klart framsteg.

Men finasieringa skal så langt eg les proposisjonen, vera kostnadsnøytral når det gjeld kommunen sine utgifter. Tenester ein i dag har krav på, skal ein kunne ta ut på ein annan måte, om ynskjeleg organisert som assistent.

Stat eller kommune? Eit spørsmål om reell konsekvens av lova for mange. 
Ei finansiering av såpass store utgifter bør etter mitt syn vera lagt til staten via Rikstrygdeverket/NAV. Det er einaste måten å gjera retten lik for alle på. Kommunane våre er svært ulike, og dei minste vil streva med å gi retten i form av BPA i visse høve. Slik bør det ikkje vera.

Departementet viser til at det på sikt blir 500 mill dyrare å drifta ei utvida BPA-ordning etter den framlagde lova. Dette skal, etter det eg kan lesa, dekka staten sine utgifter til tilskot til kommunar fordi fleire vil kunne koma over grensa som gjeld refusjon for ressurskrevjande brukarar. Dermed sikrar departementet seg ein auke på 500 mill i statsbudsjettet til dekning av eigne utgifter, mens dei som også sit med aukte utgifter i kommuane, vel å merke av heilt annan storleik - men store nok sett i med eige budsjett, skal klara seg med det dei har.


Kostnadsdrivande og rettighetsfremjande eller rettighetshemmande?
Å ha eit delt ansvar, slik Sverige har, det, meiner depastementet vil kunne vera kostnadsdrivande.
Ja, det er kostnadsdrivande når ein sikrar at dei som har ein rett skal få del i retten.
Og ein må kunne spørja om ei ny lov som ikkje skal kosta kommunane noko, faktisk kan bli rettighetshemmande fordi Helsedepartementet er redd den skal bli kostnadsdrivande!

Skulle det eg her skriv byggja på mistyding av lovutkastet, skal eg så gjerne moderera synspunkta mine.


Litt fakta og politisk historikk om BPA finnest her

Ta kontroll over kva Google fortel om deg.

Me er blitt fortalde at me ikkje kan styra det som er på nettet om oss sjølve. Med eit raskt googlesøk veit alle som vil leita meg opp mykje om meg, - meir enn eg kanskje ynskjer at dei skal vita.

I går lærte eg at eg kan styra kva treff som kjem opp på Google. I programmet "Du er googla" på NRK 1 fekk me vita korleis me sjølve kan påvirka kva treff som kjem først på sidene. Dermed kan me syta for at treffsider som me ikkje synest om, kjem lenger bak i rekka.

Eg sjekka mine opplysningar og den aktiviteten eg ellers har på nettet, og fann ut at det eg høyrte i går, faktisk stemmer.

Dette påvirkar kva som er mest synleg på Google:

Twitter, Facebook: Er du aktiv her, vil treff herfrå koma tidleg på google-sidene.

Blogg: Har du ein eller fleire bloggar som blir jamleg nytta, vil dei siste oppslaga derfrå liggja langt framme.

Lenker: Lager du lenker mellom bloggar og blir lenka til frå andre nettstader, aukar det sjansen for å koma langt fram med "eige innhald".

Klikk: Kor ofte bloggpostar og andre sider har mange klikk, endrar ikkje noko.

Usynleg, synleg?

Når me er aktive i politikk og samfunnsdebatt, er det vel ikkje til å unngå at me blir siterte på noko som ikkje er heilt bra, eller at nokon skriv noko om oss som me ikkje set pris på. Til no har den gode latinen vore at det hjelper å vera usynleg. Om me skal vurdera dette ut frå  bruk av Google, er altså det motsette tilfelle. Det gjeld om å gjera seg sjølv synleg. Nyansen er viktig her. Du må sjølv gjera deg synleg for å gjera uynskte oppslag meir usynlege.

Eg sjekka kva Google hadde mest lyst til å fortelja om meg.

Eg finn 36 000 treff på mitt namn. Dei 10 første er:

1. Wikipediaoppslag
2. Facebookprofilen
3. Bilder
4. Bloggen min nr 1
5. Bloggen min nr 2
6. Innlegg eg har hatt på annan blogg
7. Gule sider
8. Bloggerinformasjonen min
9. Mine roller i ulike styrer ol.
10. Postopplysningar

Eg må heilt til nr 16 før eg finn noko som andre har skrive om meg, og svært langt ut før eg finn noko eg skulle ynskt ikkje stod der.

Vanskelege namn - eit problem.
Men går eg til namnet mitt med skrivefeil, den mest vanlege: Elisebet med a, altså Elisabet, blir resultatet annleis. Google gir 125 000 treff. (Slik er det når ein har same fornamn som kronprinsessa og same etternamn som hoffreportaren) Mellom dei 10 første oppslaga, er det heile to oppslag av den typen som eg ikkje er så glad for.
Her har eg eit problem. Kanskje eg må laga meg ein blogg som eg registrerer på Elisabet for å få kontroll på Googlesøka der også?


I alle fall: Eg har no avlært gamal kunnskap og tatt til meg ny: Eg kan styra kva andre les om meg på Google, i alle fall dei som ikkje les hundrevis av oppslag. Det synest eg var greitt å læra.

Kanskje det også finnest andre gode tips til å at kontrollen over eigne Google-oppslag.
Ytterlegare læring er det råd med for min del.

Altså: Eg tar med ein illustrasjon som eg har laga som viser Facebook anno 1814 og 2014. Og når eg set inn ei lenke til bloggen der alle bileta mine er samla, aukar eg sjansen til å finna mine oppslag via Google. Biletet med meir info finn du på: Bildebloggen til Marit Elisebet: Galleri Nauthydlaren