Aprilgjesten skriver: Strøtanker om menneske

Gamle Ugle er aprilgjest på bloggen "Ut av uføre(t)".   Velkommen!  Ordet er ditt:

Strøtanker om menneske

som menneske er jeg levende liv

  ikke en legokloss

som menneske er jeg natur og kultur på en gang

i uendelig kompliserte vekselvirkninger

noen ganger kjennes det som om kroppen min sier stopp

som om natur-meg peker nese til kultur-meg

men kroppen er også kultur - så kanskje kulturkræsjer jeg med meg selv?

ikke godt å si – for så sammenfiltret er natur og kultur i menneske meg

som menneske bærer jeg i meg historien

den som er felles for alle mennesker

men jeg har også min helt egen historie

er som en russisk dukke jeg

inni meg er det mange mindre utgaver av meg

noen er veldig små - allikevel ikke umerkelige

den ytterste store dukken fronter verden

bærer byrden og blir av og til veldig sliten

innerst gråter kanskje den minste fortidsdukke

eller en litt større roper høyt av fryd

slik merker jeg min helt egne historie i meg selv

rett som det er

som menneske er jeg både kropp og følelser og tanker

balanse mellom disse tre er det beste

men ikke så lett å få til

det gjelder å svinge så godt man kan og tåle et velt nå og da

sier jeg trøstende til meg selv

som menneske er jeg alene

innerst inne er jeg det

siden bare jeg bor i min kropp

for bare jeg er meg

min opplevelse er bare min egen

ingen andres

som menneske er jeg både forskjellig fra og lik andre

det blir min identitet det

derfor kan jeg merke meg selv ved å gjenkjenne glede og smerte i andres glede og smerte

men samtidig kjenne at vi er atskilte

som menneske er jeg ikke bare det ytre du ser

jeg er mye mer og det er du også

det meste synes ikke høres ikke merkes ikke

jeg kan bare ydmykt nærme meg deg

og du meg

vi kan være undrende åpen og lyttende til hverandre

som menneske er jeg skapende

jeg skaper mening i mitt liv

ingen andre kan gi meg min mening

jeg må skape den selv gjennom inntrykk som når meg

og som kanskje matcher noe i meg - eller kanskje ikke?

som menneske er jeg subjekt og derfor alltid subjektiv

det er ikke mulig å være objektiv som menneske

ikke på ordentligordentlig

for jeg kan ikke hoppe ut av meg selv og oppleve noe som helst fra utenfor meg selv

men hva så?

jeg lever godt med erkjent subjektivitet jeg

så lenge jeg vet det er sånn det er

og at det finnes mange andre ”sannheter” også

for andre

som menneske trenger jeg å uttrykke meg

gjennom ord og mange andre kanaler

noen opplevelser finnes det ikke ord for

da er jeg glad for klang og rytme og musikk av alle slag

og farger former bilder

samt kroppens bevegelser i dans og teater

sanselighet kaller jeg det (natur og kultur dette også)

noen ganger trenger jeg nærværet av en annen

som om det å puste var et uttrykk som slapp ut

og kanskje ble tatt i mot, av deg?

da ble uttrykket til kommunikasjon og kanskje til relasjon

som menneske har jeg (tror jeg) noe mystisk som kalles sjel

og som jeg ikke helt vet hva er

det er vanskelig å fange i ord dette

men noen tror på noe utenfor seg selv

andre tror på noe i det aller innerste i dem selv

noen elsker kunsten og føler seg løftet ut av seg selv av den

det finnes sikkert mange andre åndeligheter også

som menneske er jeg en av mange

jeg er levende sammen med andre på godt og vondt

siden vi mennesker er temmelig forskjellige kan det bli klabb og babb

men det kan være ganske fint også at vi er flere (og forskjellige)

for da er vi til sammen ganske mangfoldige

men det gjelder å respektere de andre

og da må man respektere seg selv

merke og markere egne grenser

for vi kan ikke dirigere hverandre rundt

bygge opp og rive ned etter eget forgodtbefinnende

nei vi må anerkjenne hver enkelts rett til autonomi

for vi er levende mennesker ikke legoklosser

 ©gamle ugle
Flere dikt av Gamle Ugle finner du her