Eg hadde som mål å arbeida til eg var 70,
"pensjonist" -var ingenting å trakta etter.
Så blei eg ufør
før eg var 50,
med jamlege sjukehusinnleggingar og varig pleie som alternativ.
No ser eg fram til å bli pensjonist,
vanleg pensjonist.
Vera som dei andre igjen,
få røysterett når det er snakk om velferdssamfunnet,
ikkje måtte forklara,
eller rettare:
oppleva at det er forventa at ein forklarer,
sjølv om ingen har rett på smertene mine
og svært få eigentleg er interesserte i dei.
Eg er arbeidsufør,
ikkje uføretrygda.
Viss andre kallar seg lønsmottakar i staden for arbeidstakar,
skal eg vera med på å bli kalt trygda.
Som arbeidsufør vil heller ikkje eg bli definert
utifrå kven som står for utbetalingane til meg.
Eg får trygd fordi eg er arbeidsufør,
eg er ikkje arbeidsufør for å få trygd.
Trass alle desse negative utsegnene,
er eg svært takksam for å vera del av eit samfunn
der sjukdom og skade ikkje nullar meg ut.
Det er blitt verre en før med disse ordene som får negativ klang i etterkant av debatter og "unnasluntrer, trygdemisbruker" og så videre. Mange tror det er bare å "ha litt vondt" så får man uføretrygd. Men det er fint at ordningen finnes.
SvarSlettHa en fin kveld :-)
ps. Kan du få vekk de vonde bokstavene under?
Mormorklem
Jeg synes det er synd at de som mottar trygd opplever å bli sett ned på.
SvarSlettJeg er selv arbeidsufør.
Jeg jobber det jeg greier,og betaler min skatt.
Men jeg greier ikke så mye.
Jeg tror mange som er arbeidsuføre helst ville jobbet.
Kloke og gode ord du skriver.
SvarSlettEr ikkje lett å vere ufør, enten det er no den eine eller andre grunnen.
Linka til bloggen din på FB eg, synest fleire kan få lese dette.
Ha ei strålande fin påske.
Kjekt at du deler videre. God påske til deg også!
SlettInnlegget ditt får meg til å huske at det var noen som advarte mot å knytte helse og verdighet såpass kompakt til arbeidsdeltagelse, da den store NAV-reformen ble påbegynt.
SvarSlettJeg ser vel tegn på at denne advarselen ikke var helt grunnløs.
Egentlig er det litt mer tillit jeg savner, i oss, rundt oss mellom oss, nå for tida. Og mistillit sammen med opplevelse av avmakt, ja det er vel noe av det minst helsebringende som finnes det, tenker jeg.
Jeg også, er glad for at vi lever i et samfunn hvor vi ikke blir nullet ut, tross det du skriver om.
Viktige tema du tar opp.
SvarSlettEr vår verdi som mennesker knyttet til vår evne til lønnet arbeid?
Vi bør vel heller søke å være til berikelse for våre nærmeste.
Det kan vi godt greie uten å få lønn for det.
Verdi og løna arbeid er ikke ordpar, det berre opplevest slik av og til:) I kvardagen er det hedlgvis mykje som minner om at det finnest andre verdiar, uavhengig av arbeidsinnsats.
SlettJeg er også en av dem som er delvis arbeids(u)før, alt etter hvor man vil legge fokuset. Det var med litt blanda følelser jeg fikk brev fra NAV for litt over ett år siden, med vedtak om at jeg var innvilga varig uførepensjon. Lettelse over at man her i landet tar vare på sånne som oss, som ikke lenger klarer å være i full jobb, men litt sorg også over at nå var avgjørelsen tatt.
SvarSlettSamtidig forundres jeg over hvordan NAV utøver sitt oppdrag. Hører stadig om folk som ikke klarer å være i jobb, men som tvinges gjennom den ene arbeidsutprøvinga etter den andre. Samtidig leser man om folk med ei funksjonshemming (ofte medfødt) som gjerne ønsker en jobb, men opplever at den eneste hjelpa NAV tilbyr er uførepensjon. Jeg mener å huske at intensjonen med NAV var det motsatte: å få flere funksjonshemmede ut i jobb. Men dette har kanskje også sammenheng med et arbeidsliv som trykker hardere på enn før. I skoleverket er man blitt mer byråkratiske enn noen gang, en kan få inntrykk av at det er viktigere å dokumentere enn å undervise. (Satt litt på spissen, men...)
Likevel er det viktig for meg å nevne at det fins mange hjelpsomme og dyktigere mennesker i NAV, jeg har stort sett møtt på dem i min vei gjennom systemet, mens andre har helt motsatte erfaringer.