Fordomsfullt

Oddbjørn Evenshaug er februargjest på "Ut av uføre(t)". Her peker han på at den saklige jornalistikk også kan havne i et uføre. Jeg gir ordet til Oddbjørn Evenshaug:

Det er blitt stuerent å snakke om religiøs tro i offentligheten. Det ser vi blant annet i medienes kjendisintervjuer. Artister, skuespillere, idrettsfolk osv forteller om sin Gudstro og sin aftenbønn. Det er gledelig. Alle har en tro, og mange har en Gudstro. Godt er det at man også kan vedkjenne seg det siste – også i det offentlige rom.

De fleste i vårt land relaterer sin Gudstro til den kristne tro. Men noe undrer meg i mange av disse bekjennelsene. Det er tendensen til å distansere seg fra kirkens tro, eller i hvert fall fra kirken. Det må respekteres, selv om begrunnelsene for dette ofte kan synes svært så overflatiske. 

Men denne distanseringen må kunne gjøres uten grove utfall mot dem som gjerne blir kalt ”de kristne”. For en tid siden leste jeg et intervju i et ukeblad med en populær artist. Hun forteller at hun har beholdt ”barnetroen”. Men det ser ut til at artisten må ha glemt viktige deler av sin barnetro. Se bare hva hun får seg til å si: ”Veldig mange kristne besudler det å være kristen”. Intet mindre! ”Besudler” – unektelig et sterkt ord. Og det er heller ikke få det gjelder: ”veldig mange”, får vi vite. Påstanden framsettes uten det minste forsøk på dokumentasjon og presisering av hvilke personer hun snakker om. Ingen nevnt, ingen glemt, og dermed har hun karakterisert alle.

Dette er grovt fordomsfullt. Når man på denne måten karakteriser andre menneskers tro, dvs bekjennende kristnes tro, ser det ut til at alle krav til saklighet og dokumentasjon er suspendert. Fremdeles venter jeg på å oppleve at en journalist stiller et kritisk spørsmål tilbake: "Hva mener du med det?" "Hva bygger du denne påstanden på?" "Undersøkelser?" "Hvor mange av "de kristne" kjenner du personlig?"

Oddbjørn Evenshaugs har sin egen blogg her
og du kan følge han på Twitter: @oevenshaug