Verda er blitt så lita. Dette skriv venninna til dotter mi på si Facebookside: "Safe, this time. Tell me, how many times can
you die with every single attack towards your people? Not gonna get
used to it, not gonna stay silent towards this government. But getting
incredibly difficult to cope with the death risk we've all been facing,
just for you to know. "
Og etter angrepet i Brussel og Istanbul var hjartesukket:
"My heart is with all my friends in Brussels, the city which also has been a home for me last year. I know that for most of you here, Turkey, seems like a war zone and the attacks seem natural - at least what I perceived from the reactions, which is very sad for me - but I guess we all are facing with the same terror that has started to capture the whole world lately. I am hoping to have this empathy and stand together - no matter in which part of the world we're living - and stay strong."
Dotter mi seier at venene opplever at Europa ikkje ser på deira liv som like mykje verd, og det gjer henne trist!
-
Flott at dei unge ser verda som ein arena! Og me får vald og terror inn i stovene via skjermane våre, same kor langt borte hendingane er. Likevel: Er det slik at til nærare hendingane er, til større medkjensle har me? Må det vera slik om me skal leva med alt det vonde som skjer? Må me ha noko distanse til deler av vondskapen? Eller er det andre haldningar som ligg bak våre reaksjonar?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar