mandag 25. juni 2012

Dagen derpå

Dette er dagen
derpå

Møtte mange gamle kjende
gjekk i nesten same tempo
nokre timar

har funne mitt liv
mi meistring
sa eg
og fekk tonnevis av støtte

Takk!

Arbeidsufør

dei fleste dagane er
dagen derpå
dersom ein vil leva saman med

Eg vil leva saman med
av og til
og ha dagane derpå

men eg vil ikkje leva dagane derpå
saman med

derfor må eg tåla
at nokon trur
at eg er for før til å vera ufør
fordi eg er nesten som før
den dagen

og dagen derpå
vil eg ha for meg sjølv

fordi det svarer seg..



Om same tema: Men smertene mine får du ikke


5 kommentarer:

  1. Takk for hyggelig prat over bordet og for at du deler så viktige tanker med andre. Lykke til videre. Kari Olafsrud:)

    SvarSlett
  2. Hvordan takle "Tom stol og tom seng"?

    Skrevet 25. desember 2011 ( 10 dager etter at min ektefel.le ble innlagt på sykehjem=:

    Etter 64 år står stolen ved frokostbordet tom - ja også en tom seng. Når det kjæreste en har ikke er der lenger, er vegger borte. Demenssykdommen førte henne til et kompetansesenter, nemlig Solgården sykehjem. Jeg er dypt takknemlig for at varme og kjærlige hender nå hegner om henne. Om alle eldre som trenger det, kunne få lignende opphold, da først vil eldrerådslederen bli tilfreds. På vegne av pårørende og pleietrengende.
    I skrivende stund sitter jeg og feirer første juledag alene og drikker kirkekaffe etter en fin gudstjenste med full kirke i Asker. Å bli møtt med varme klemmer ved inngangen, er en god start på Gudstjenestefellesskap. Og ord i toner og preken fikk en god klang. Juletreet og døpefonten minte om Jesus fødsel, og en altertavle som satt en i "hellig stemning", med framstilling av nattverden, Jesus på korset, oppstandelsen og himmelfarten. Og toppen av det hele var å få anledning til og knele ved nattbordet. Ensom da? Å nei!
    Ved min tillagede kirkekaffe etterpå følte jeg meg heller ikke alene. Min kone og Jesus "føltes" å være til stede. Nå vil kanskje noen si at jeg er "overdrevent overspent". Det får våge seg. Uansett opplevde jeg og opplever å være begunstiget midt i "en somheten". Med ønske om å fortsette vårt kjære hjems praksis som tidligere.











    Avisinnlegg Halvannet år er gått siden min kjære kones stol og seng ble tom, og hun kom på sykehjem.
    Med langt fremskreden alzheimer. En tilværelse snudd på hodet for oss begge. Hvordan skulle vi kunne fortsatt oppleve fellesskapet? I hjemmet er fortsatt to lys tent Bilturer har blitt et "møst". Hvor ofte sier hun ikke når jeg henter henne på sykehjemmet for turopplegg: : "Hvor vi skal kjøre kan du bestemme, bare jeg får holde i handa di.".

    Naturlig nok har situasjonen gjort at jeg både politisk og på annen måte bruker nesten enhver anledning til å fremheve denne alvorlige sykdom som i første rekke angriper eldre, men i det senere også yngre folk.


    ------------------------------------------------------------------------

    Kort kommentar etterpå:

    Jeg er som tidligedre nevnt blitt enda mer interessert i denne problematikken etter at min kone fikk Alzheimer og nå er plassert på sykehjem. Et første skritt på å "miste henne". Jeg føler meg likevel priviligert. Blant annet å kunne være med i en pårørendegruppe i kommunen min. Består av kvinner og menn som har ektfelle med demens eller som har mistet sin demente partner. Flere i denne gruppen er nå alene, og gir uttrykk for den store betydning dette fellesskapet har. Selv om en møtes kun en dag i måneden, føler jeg de "er der". Vi står sammen om noe viktig. Det går også an å ta en telefon til hverandre.
    Etter forholdene synes jeg har gode dager. Det er også kjærkomment å å ha 4 barn og 9 barnebarn og 2 oldebarn og gode naboer å omgis av.
    Det hjelper meg å ha skrivekløe og dermed går det mye tid å få tastet avisinnlegg og delta i verdidebatt.



    ..............................................................................................................................

    SvarSlett