onsdag 31. juli 2013

Øvre aldersgrense i arbeidslivet hindrar nederlag

"Jeg hadde den lykke å få lov å stå i jobben min i to år etter fylte 70 år. Slik var det avtalt, og jeg følte meg priviligert. Men hvordan skulle min arbeidsgiver bli kvitt meg hvis dette forholdet skulle vare i årevis og etter at jeg ikke lenger var i stand til å skjøtte mine plikter? Kanskje ville han oppdage det før meg. Det ville være et forferdelig nederlag for meg om jeg skulle gå ut av arbeidslivet etter å være oppsagt som udugelig"
                   Helge Klingberg, landskapsarkitekt i Stokke, Vårt land 30.juli 2013, (utdrag av lesarinnlegg)

Godt sagt av Helge Klingberg. Og godt at ein over 70 kan skriva slikt. For me andre er jo så redde for å seia det rett ut. Og for tida er det mest politisk korrekt å seia at arbeidstakarar bør vera aktive så lenge som råd. Det er ein god tanke, men bør ikkje koblast opp mot retten til å stå i arbeidet, rett og slett fordi det ikkje er så enkelt som det høyrest ut. Klingberg har med klar tale sagt kvifor.

Å ta vekk aldersgrensa i arbeidslivet kan visa seg å vera godt meint, men dårleg gjort.

mandag 15. juli 2013

Kan det skje igjen at me tenkjer kost/nytte om mennesket?

Arnt Stefansen skriv:  Du er annerledes - du må dø! (Ytring.no, 13.07.2013)

Det handlar om fysisk og psykisk sjuke, asosiale og kronisk sjuke som måtte få ein god død - eutanasi, fordi rasen skulle vera rein og fordi det sparte samfunnet for utgifter.

Grøss og gru! For nokre fæle folk som tenkte og gjorde slik, tenkjer me i dag.

Og heldigvis; dødsleirar for å bli kvitt sjuke og svake har me ikkje i dag.

Men tankegangen: Å vurdera menneskeverd, gradera menneskeverd, er me heilt fri for det?
Å vurdera kost/nytte, er me heilt fri for det?
Å gi ein god død før livet tar slutt på naturleg vis, er me fri for det?

Å tenkja at dette kan aldri skje igjen, trur me på det?
Å tenkja at dette er leeeeenge sidan, tenkjer me slik?

I ein situasjon, der alt er unntak, alt er annleis, kan det likevel skje på nytt?

Kvifor har det tatt så lang tid før me blir minna om at også svake og sjuke blei tatt av dage i nazityskland?
Forstyrrer det vårt syn på menneskverdet i dag?
I tilfelle: La det forstyrra!

tirsdag 9. juli 2013

Healing kan gjera vondt verre

Healing går ut på å gjera heilt noko som er halvt, øydelagt, i stykker. Mange som får tilbod om healing, opplever like mykje at noko som var i ferd med å bli heilt, blir knust på nytt.

Alle som søkjer eit friskare liv, er fri til søkja dette kor dei vil. Men dei som tilbyr folk å bli friske, bør gjera det med stor grad av aktsemd. Fordi dei tilbyr eit friskt liv til eit heilt mennneske, ikkje berre til kroppen. Og når dei ikkje lukkast, er heile mennesket skuffa, ikkje berre kroppen. Nedturen kan bli tøff, særleg om ein har investerert både, tid, krefter og pengar i "forfriskinga".

Ein gong fekk ein mann høyra at han skulle ta senga og gå. Han reiste seg og kunne gå!

Også i kristen samanheng snakkar ein om å bli frisk, meir i somme miljø enn i andre. Under har skjedd og dei skjer. Dei fleste må likevel leva med plager og sjukdom. Ikkje fordi dei ikkje ber, eller fordi dei ikkje trur på Guds makt, men fordi sjukdom er ein del av livet. Sjøl har eg tatt utfordringa og tatt senga mi. Det vil seia eg har ei matte som eg drar med meg og legg meg på under politiske møte. Når eg kjem dragende med matta, har eg fått spørsmålet om det ikkje var så at ein skulle "ta senga si og gå"? Heldigvis gjer det meg korkje uroleg eller irritert. Grunnen, (trur jeg), er at eg høyrer til ein tradisjon som vurderer sjukdom og vonde dagar som foreinleg med eit kristent liv.


Dei fleste som blir ramma av sjukdom går etter mi erfaring gjennom ulike fasar:

1. Overrasking, sjokk: Kunne dette skje?
2. Sorg, fortviling: Dette kan eg ikkje leva med.
3. Leiting etter utvegar: Kan du hjelpa meg doktor?
4. Alle typar hjelp blir vurdert: Kan eg få bli frisk?
5. Aksept: Dette må eg leva med.
6. Fokus på alternativ: Korleis kan eg leva det gode livet no?

I dei første fasane er det mange om søkjer hjelp i tradisjonell bøn eller hjå healarar. Men kva så når invitasjon til "forfrisking" blir slik at ein ikkje får leva i fred med fase 5 og 6? Nokon opplever faktisk det. Ei ungjente som visste at ho ikke kom til å bli gamal, hadde vore gjennom alt, og vel så det. På slutten sukka ho og sa at det hadde vore fint om alle dei velmeinande menneska kunne la vera å tilby henne forbøn gong på gong.

Ho hadde ikkje slutta å tru. Men ho var trygg og tok ein dag om gongen,. Og som ho sa: Ho orka ikkje fleire rundar. Det er nemleg ei stor påkjenning å skru opp forventninga, leva i håpet, eksponerast - med sin svakhet overfor andre, - og så bli skuffa igjen.

Ingen har formidla til meg en så sterk og ærleg Gudstru som denne jenta. Likevel er det også ho som har lært meg at ein treng stort skjønn når ein går ein sjuk så nær.

søndag 7. juli 2013

Dei kan jo ikkje tvinga oss..

"Eg kan ikkje lenger ha den arbeidsdagen eller det yrket eg er utdanna til, men dei kan vel ikkje tvinga meg til å gjera noko anna?"

Dette er ein uttale eg har høyrt ein del gonger. Fordi eg sjølv er arbeidsufør, er det kan henda slik at andre er svært ærlege om eiga helse og arbeidssituasjon. Stort sett er det heilt ok. Det kan vera mange erfaringar det er greitt å dela. Men denne haldninga: At dei ikkje kan tvinga oss til å arbeida, har eg problem med.

Problem nr 1: Dei kan vel ikkje tvinga oss - Kven er dei som det blir vist til: legen, NAV, samfunnet?
Problem nr 2: Kvifor kan ein ikkje gå over i anna arbeid som ein fysisk og psykisk maktar sjøl om det er noko anna enn det ein er utdanna til: Er det grader av verdighet i arbeid som ein ikkje kan gå under?
Problem nr 3: Kva tvang er det snakk om? Er det  uføretrygd som ikkje blir tildelt om ein ikkje er "lydig".

Eg er svært glad for det sikringsnettet som ligg i uføretrygda. Det held mange vekke frå fattigdomsfella og gjer overgangen frå arbeid til å vera ufrivillig utanfor arbeidslivet noko mjukare.
Men haldninga som ligg i spørsmålet om kor vidt dei kan tvinga oss, er avslørande. Det fortel at ein ser på staten som den som må ta ansvar. Det peikar mot sterke rettar: Eg må då få det eg har krav på. Og det utelet eit alternativ: Dersom eg ikkje vil eller kan arbeida, men heller ikkje vil ha anna arbeid, går det an å la vera, med den konsekevensen at ein ikkje har  inntekt før ein kjem i den normale pensjonsalderen.

Er vårt fokus på rettar blitt så einsidig og sterkt at me går utifrå at dette ikkje er noko alternativ?

Eg vågar så vidt å spørja. For det vil truleg provosera. Dei fleste strever for harde livet for å halda på eit sunt sjølbilete når sjukdomen rammer, og desse treng ikkje slike debattar som held dei nede. Og mange gjer det dei kan for å vera i arbeidslivet.

Likevel: Presset på stønadsordningar er stort, og me treng å hegna om rettane slik dei var tenkte. Derfor må andre verknader som ikkje var tilsikta, sorterast ut. Og me treng kanskje ein debatt om kor vidt me bør kunne ta ein annan jobb enn den me hadde - ikkje om naboen trur det er fornuftig, eller arbeidskollegiet, men dersom det er forsvarleg for den fysiske og psykiske helsa til den det gjeld. Eller?

fredag 5. juli 2013

Å meistra å ikkje meistra!

Meistring er viktig
ein kjenner seg flink, vellukka, positiv
når ein meistrar ein ny livssituasjon.

Når ein tar fatt i situasjon
og arbeider seg framover,
slit
fysisk og pyskisk,
høyrer ein applaus frå heiagjengen.

Nokon meistrar
og kan seia:
Ingen grenser.

Andre må bruka så mykje krefter på kvardagen
uten at nokon vil kalla det meistring
- berre overleving.

Å mista funksjonsevne
blir dobbel nedtur
om ein også opplever
å ikkje meistra å meistra.

 Hippokrates sa; "Det interessante er ikke hvilken sykdom en person har, men hvilken person som har sykdommen".

Javel.
Eg vera ein person som meistrar å leva med sjukdomen.
Eg vil også vera ein person som meistrer sjølve sjukdomen,
smertene, plagene og avgrensingane som fylgjer med.

Eg vil vera ein flink sjuk.
Og så lenge eg er ein flink sjuk,
får eg klapp på skuldra, oppmuntring,
- til og med respekt(?)

Men når eg kjenner at eg ikkje meistrer å meistra så mykje lenger,
då lukker eg augo
og ser at eg heng i ei line,
høgt over eit djuv.
Eg tviheld på lina,
for dersom eg slepp taket,
vil eg falla
langt, langt ned.

Når eg når botnen
er det berre ei oppgåve som ventar meg:
å klatra opp att