Sunt fra Sundt

I den aktuelle debatten om utenlandske tiggere i Oslo, er det på sin plass å minne om den historien vi har i eget land med omstreifere, hvilket uføre de kom i og hvordan staten også på sett og vis kom i et uføre da hjelpen skulle gis. Deler av denne historien er det ingen grunn til å være stolt av, men det er så absolutt mye å lære av den også, nemlig:

-        -  Også den som tigger, uansett hva som har ført til at han er kommet i en slik situasjon, har sitt menneskeverd, og skal derfor møtes med respekt.

-        - Alle hjelpetiltak må formidles med en positiv begrunnelse, der en så langt som råd tar hensyn til folkegruppens egenart.

-         -  Den som tigger, kan ikke forvente å møtes med respekt for sine handlinger dersom det han gjør bryter med lovene i landet.

Slike tanker har jeg gjort meg etter å ha lest mye om omstreiferne i vårt land, ikke minst om hvordan Eilert Sundt tenkte og handlet, i forbindelse med et bokprosjekt jeg sysler med. Selvfølgelig er det stor forskjell på omstreiferne på 1800-tallet og romfolket i våre dager. Men spørsmålet om hvordan storsamfunnet møter folkegrupper og enkeltpersoner som av ulike grunner ikke finner sin plass i A4-samfunnet, er likevel gjenkjennelig. Her er litt bakgrunnsstoff, i kortutgave:

I alle år hadde omstreifere tilpasset seg forholdene i samfunnet. Værforhold, folks behov for tjenestene de kunne tilby og myndighetenes bruk av lovverket gav vanskelige tider og innimellom litt bedre tider. Utover 1840-tallet kom en ny periode som satte spor både i lovverk og livsbetingelsene.

Sommeren 1844 sendte noen menn i Frue sogn i Stavanger et brev til amtmannsformannskapet. I brevet viste de til at det ble brukt både penger og krefter på å hjelpe mennesker i fjerne land, mens ingen brydde seg om det folket som var midt i blant dem, og som trengte å bli hjulpet tilbake til samfunnet, både for sin egen del, men også for at de ikke skulle være en byrde for storsamfunnet.

Amtmannskapet tok brevet på alvor. Hittil hadde det ikke vært så mange omstreifere i området at det hadde skapt så store problem. Nå var det blitt annerledes. Antallet økte betydelig og de fryktet at omstreiferne ville bli en plage og ødeleggelse for samfunnet. Amtmannskapet henvendte seg til staten med bønn om hjelp.

Slike signal uroet de folkevalgte. Noen lett utvei så de likevel ikke.

Året etter kom det en ny fattiglov som var tøffere mot betlerne (tiggerne). De som gjorde seg skyldig i betleri, kunne dømmes til opphold i tvangsarbeidshus, første gang i to måneder, andre gang i fire måneder, og videre med et tillegg av to måneder for hver gang, inntil en øvre grense på ett år. For betlere som reiste rundt i flokk og følge, skulle straffen fordobles.[1]

Saken endte uten vedtak eller konklusjon etter er runde i Stortinget.

Den unge Eilert Sundt (1817-1875) som selv hadde sterke inntrykk med seg etter møte med omstreifere i barndommen, da han som nyutdannet teolog kom til Christiania tukthus for å være konfirmantlærer for de innsatte. Her møtte han to omstreifere som utfordret både hans nysgjerrighet og vitebegjær. Ved å tilbringe mye tid sammen med disse, fikk han et glimt inn i en helt ny verden. Han lærte til og med det hemmelige romanispråket.

Den innsikten han hadde fått på Akershus festning, hadde gitt han et syn på saken som han på dette tidspunktet stod ganske alene om. Han så ikke på omstreiferne bare som et sosialt problem som det gjaldt å bli kvitt, men et eget folk, med språk, kultur og slektstilhørighet som skilte dem ut fra resten av samfunnet. Han hevdet tidlig at dersom en ikke tok hensyn til dette, ville det være umulig å finne løsninger som kunne være til hjelp for dem og samfunnet for øvrig.

Sundt mente det store bildet han hadde tegnet burde bringes videre. Han leverte derfor fra seg et stort manus som inneholdt både en rapport og en samling opplevelser og beskrivelser. I januar 1850 ble det en bok av det, en bok som forfatteren ønsket skulle åpne folks øyne og få dem til å ville bidra til å forandre forholdene, like mye som å gi departementet en objektiv rapport: ”Beretning om Fante- og Landstrygerfolket i Norge. Bidrag til Kundskab om de laveste Samfundsforholde.”

I løpet av den tiden Eilert Sund samlet inn opplysninger var saken blitt mer enn en vitenskapelig og samfunnsmessig interessant problemstilling for han. Det var blitt en hjertesak. Folket han hadde møtt hadde vekket hans sympati, til tross for et annerledes levesett og fremmede normer. Som teolog kjente han sin Bibel, og han var kommet til at omstreiferne også var hans brødre og søstre. På omslaget til det håndskrevne manuset hadde han derfor et sitat fra Matteusevangeliet: ”Sannelig sier jeg dere: det dere har gjort mot en av mine minste, det har dere gjort mot meg.”

”Noe bør gjøres!”

”Beretningen om fantefolket” som rapporten ble kalt, forelå nå, og kunnskapen om dette folket var tilgjengelig for flere. Mange mente at problemet med omstreiferne ble stadig større, og argumenterte for at noe burde gjøres.

Neste debatt i Stortinget tok utgangspunkt i et forslag om tvangstiltak. Saken endte derimot med at flertallet mente det måtte være råd å finne noen forstandige og menneskekjærlige menn som kunne hjelpe til slik at omstreiferne kunne slå seg til ro uten bruk av tvang. Noen enkle løsninger ville de ikke foreskrive, da de hadde forstått at omstreiferne var svært ulike og det var umulig å hjelpe alle til rette på samme måte. Men en ting ble de enige om: Det trengtes penger for å få jobben gjort. Dermed ble det satt av 2000 spesidaler i tre år til et eget fantefond. Pengene skulle brukes på ”Forsøg paa at skaffe fanter og andre desslige omvankende og hjemstavnsløse Personer en lovlig Næringsvei samt give deres Børn en ordentlig Opdragelse”.

Sundt fikk i oppdrag å utarbeide statutter for bruk av fondet. I 1855 gikk det ut to kunngjøringer. Den ene med informasjon til fattigkommisjonene som ble bedt om å finne de rette mennene som kunne gjøre denne jobben. Og det var ikke bare en forsiktig anmodning. De ble anmodet om ”aa skjænke denne paa en Gang statskloke og retfærdige og menneskelige bestræbelse al den Opmærksomhed, den fortjente.” Den andre kunngjøringen var rettet mot allmuen og skulle slås opp på alle skysstasjoner og tingstuer. Her ble folk flest fortalt hva saken gjaldt og de reisende selv ble oppfordret til å ta imot den hjelpen som nå skulle gis.

---

[1]              Øyvind Midbøe: Sundt og fantesaken, s 23